«Populismens forhold til konservatismen er tvetydig. Vi er klart verdikonservative, vi aksepterer og anerkjenner de grunnleggende verdier folk holder høyt i dette samfunnet, vi har ikke noe ønske om å ‘rive ned’. »
Ottar Brox, Vår kirke, 1971
«Alt standspreget og stillestående damper bort, alt hellig vanhelges, og menneskene tvinges endelig til å se på sin livssituasjon, sine gjensidige forbindelser med nøkternt blikk.»
Arkitekturopprørets leder, psykolog Saher Sourouri påpekte for noen år siden at vi bedømmer bygg på samme måte som vi velger vår partner, på utseende. Den gang virket det så enkelt, men da årets Hederspris forleden skulle deles ut, var det brått blitt vanskelig.
Opprørerne skulle både dele ut sin Grøsspris og sin Hederspris. Der deres avstemning klarte å lande hvilket bygg som var styggest i landet, klarte de ikke å bestemme seg for hvilket bygg som var vakrest. Deres «tellemaskin» hadde visstnok gått «i surr» på grunn av stort digitalt påtrykk: «Vi vet derfor ikke nøyaktig stemmetall for disse kandiatene.»
For speil, speil på veggen der, hvem var vakrest i landet her av det klassiske tilbygget til Blindern Studenthjem og det nye resepsjons- og restaurantbygget på Lothepus Camping i Odda?
Jeg trodde at man som seg hør og bør sluttet å feire bursdag idet man bikket 30, men som Molly Nilsson ropte ut fra scenen på Blå på lørdag, så var det dagen for dem med bursdag, om du så hadde hatt bursdag dagen før – som jeg – den samme dagen eller dagen etter, eller når som helst, egentlig.
Jeg har ikke hørt ordet bursdag bli nevnt så nevrotisk siden Bright Eyes’ «At the Bottom of Everything», men det var utvilsomt noe vakkert i det å feire en kollektiv fødselsdag.
Jeg vet ikke hvordan Nilsson fremførte konsertene sine for femten år siden, men da jeg falt for det første albumet, var det som ung emo, om ikke estetisk så, ja, emosjonelt, med iPod. Konserten og musikken i helgen var heldigvis langt mer livlig, uten at alvoret var fraværende. Flere av sangene som ble spilt, kom fra årets album Amateur og fjorårets Un-American Activities, som begge er sjokkerende bra. Sangen «Excalibur» fra sistnevnte er nettopp et oppgjør med melankoli og insisterer på behovet for å se fremover.
I sommer lanserte Zarah Sultana og Jeremy Corbyn et nytt politisk parti, enn så lenge kjent som Your Party. Allerede har partiet fått over 600 000 medlemmer, og er med det størst i landet. Nok en gang ser vi altså ansatsene til hva Richard Seymour sist gang Corbyn tok av i offentligheten omtalte som «den radikale politikkens rare gjenfødsel». En britisk roman fra 1982 kan forberede oss på hva slags motstand en slik radikal bevegelse vil møte.
Partiet har enda ikke spikret fast et program, men vi kan anta at det vil fortsette et eller annet sted i nærheten av der «corbynismen» slapp før den ble kuppet av Keir Starmer og andre dypt konservative stemmer innad i Labour i etterkant av den britiske medias vedvarende kritikk av bevegelsen. Corbyn burde gjort mer mot antisemitisme i partiet, noe han med rette ble kritisert for. Corbynismen burde imidlertid fortsatt styrt partiet.
«We should first perceive the catastrophe as our fate, and then, projecting ourselves into it, we should retroactively insert into its past (the past of the future) counterfactual possibilities on which we can act today.»
Slavoj Žižek
En sorg, vel å merke en privilegert sådan, jeg bærer, kommer av at jeg sannsynligvis ikke kommer til å besøke New York med det første. Av ulike årsaker har jeg ikke vært der siden 2016, og jeg gledet meg til å reise tilbake neste år, ti år etter hva som fortsatt fremstår som et svært skjebnesvangert år, og ikke bare for meg.
Da jeg ankom rundt nyttår, rammet en snøstorm byen. Jeg husker universitetet jeg gikk på, New School, åpnet sine dører for studenter som manglet et trygt hjem. De store veiene i sentrum ble stengt for all trafikk bortsett fra nødetatene, og jeg minnes en mann som gled nedover Broadway på ski dagen derpå. Alt dette fremstod av en eller annen grunn helt naturlig. Byen er full av økonomiske, kulturelle og altså klimatiske kontraster, hvis det er iskaldt om vinteren, blir det fuktig og svært varmt mot våren.
I midten av april, kort tid før demokratene skulle velge sin presidentkandidat, var det en optimistisk stemning i Greenwich Village. Vi var om lag 30 000 fremmøtte for å kjenne varmen, kjenne det brenne, feel the bern. Før Bernie Sanders skulle tale mot oligarkiet på Washington Square Park rett nedenfor universitetet, varmet en rekke andre opp, med appeller fra blant annet de kjente new yorkerne Spike Lee og Rosario Dawson.
«Ingen slagord» heter det i i Høyre sin nye kampanje synlig overalt på digitale skjermer rundt om i byen. Rett nedenfor følger en linje med «bare» dette eller hint. «Bare mer politi og forsvar», «bare lavere skatter» og så videre.
Dag Solstad påpekte i Arild Asnes 1970 at høyresiden lider av en frykt for slagord. I romanen fra 1971 beskriver Solstad en anti-krigsdemonstrasjon utenfor USAs ambassade i 1962, hvor hovedpersonen deltar. De fremmøtte, radikale demonstrantene langer ut mot USA og deres eskalering av hva som i ettertiden har blitt kalt Cubakrisen, hvor verden med rette var redd for en mulig atomkrig.
På den andre siden av veien, minnes hovedpersonen, «stod noen ungkonservative, ulastelig antrukket med paraplyer i hendene og hva de skrek husker Arild Asnes godt.» Han forsetter:
«Heia Kennedy, heia Kennedy (hvorfor kan ikke ungkonservative finne på ordentlige slagord? Hvorfor må de alltid ta sine heiarop fra Store Stå på Bislet? Svar: Hvis de begynte med politiske slagord, ville fascismen tyte ut av språket deres. Derfor må de fortsette å synge ‘Seier’n er vår’ og heia Nixon, heia Johnson, heia Kennedy. Ja, vel, men finnes det noen annen årsak til at de brøler åndsforlatte slagord i stedet for politiske slagord, enn at det er noe de frykter ved bruken av politiske slagord?).»
I lys av Klassekampens omfavnelse av Nerdrumskolen, kan vi spørre: Hva skjer når venstresiden blir konservativ?
Det er ihvertfall ikke første gang i historien så er tilfellet. Men før vi sammenligner en tendens i Klassekampen med fortiden, må vi først spørre om en avis som Klassekampen kan sies å ha en tydelig profil, foruten å være den brede venstresidens dagspresse.
Jeg risikerer kanskje å miste deg i noen detaljer her helt i begynnelsen, men bær med meg (eller hopp ned til prosenttegnet rett nede i teksten). Som tidligere nevnt her, har Bernhard Ellefsen, Morgenbladets kulturredaktør, skrevet en analyse av kulturens brått reaksjonære vending. Forleden skrev Ellefsen nok en treffende kommentar, denne gangen om Klassekampens dekning av Familien Nerdrum, Nerdrumskolen og «figurativ» kunst mer generelt. Rett etterpå svarte Klassekampens kulturredaktør på tiltalen med hva som kanskje kan kalles en noe bråkjekk tone. Bendik Wold hevder at Klassekampen overhodet ikke har hatt en «linje» i denne saken, slik Ellefsen hevder. Wold fortsetter med å slå fast at det er overraskende at en avisansatt som Ellefsen kan gjøre som folk flest, nemlig å mistolke en eller flere avissaker som avisens standpunkt.
Det bør imidlertid være åpenbart at Klassekampen er villige til å innta en kulturkonservativ posisjon i en rekke saker. Og selv om mye av musikk-, litteratur- og kunstdekningen ellers ikke gjør det, gjelder det særlig ulike ledere og kommentarer i avisen, særlig av interne, men også av en del av de eksterne bidragsytere. Ellefsen viser først og fremst til Bjørgulv Braanens kommentar om Nerdrumskolen, som han enkelt plukker fra hverandre, men vi kunne også trukket frem Tommy Olssons. I Klassekampen skriver den kjente kunstkritikeren rett ut det følgende i sin kommentar om Nerdrumskolen: «jeg er ettertrykkelig blitt bedt om ikke å skrive noe kjipt om disse sjarmerende raringene.»
Jeg vektlegger de formene for modernisme som søker å ta over eller omgjøre det offentlige rommet, å appropriere og transformere det i navnet til folket som utgjør dets offentlighet.
Marshall Berman, 1984, «Signs in the Street»
Hvorfor er kommunisme navnet? Fordi det viser til folkets suverenitet, og da ikke folket som en helhet eller enhet, men folket som resten av oss, de av oss hvis arbeid, liv, og fremtid er ekspropriert, omgjort til penger, spekulert på til fordel for den finansielle nytelse til de få.
Jodi Dean, 2012, The Communist Horizon
Mottagelsen av NRKs realityserie Familien Nerdrum vitner om et konservativt, kulturelt skifte. Å hate modernismen har blitt populært. Det er galt å omfavne denne tendensen, men heller ikke nok å kritisere den. Vi må heller fremme våre egne radikale fremtidsvisjoner, hvis ikke fremstår de reaksjonære stemmene som den moderne kapitalismens eneste kritikere.
Nerdrumfamilien er slettes ikke alene. Et par år før vi i julen kunne se Nerdrum den eldre gråte i møte med skjønnheten i sin egen kunst, kringkastet statskanalen dokumentarenProsjekt sløseri, hvor vi ble vitne til et vel så interessant møte.
Da jeg i helgen hastet forbi hallene som utgjør vår sentrale togstasjon, så jeg flere ballonger og skilt. Tiårsjubileum for Østbanehallen, kunne jeg lese, 2015 – 2025. Men hvordan kan det da ha seg at jeg skrev dårlige dikt om å reise i tid på det samme stedet i 2009?
Katastrofale branner har over de siste ukene på nytt spredt seg ut over Los Angeles og områdene rundt. Noen steder brenner det fortsatt. Hele nabolag er nå bare rykende ruiner, forvridde stålstrukturer, svidd betong, kull og aske. Tusenvis av mennesker har igjen mistet absolutt alt, de fleste av dem uten celebritetenes private sikkerhetsnett. Hvordan skal vi forstå disse ødeleggelsene og brannene som har forårsaket dem? I de etablerte mediene fremstilles disse stort sett som rene naturkatastrofer, et resultat av en uregjerlig natur. Om sosiale faktorer trekkes inn, er det gjerne med henvisning til vår påvirkning på klimaet, som gjør disse brannene hyppigere og voldsommere. Men dette er ikke den eneste sosiale faktoren som spiller en kausal rolle i disse brannene.
Cinemateket har denne måneden og neste et Chris Marker-retrospektiv. ‘Retrospektiv’ er et ord som passer godt med Marker: hans filmer tar ofte et tilbakeblikk på fragmenter fra historien, fra kollektivt og individuelt minne, fra glemt fremtid og dyp fortid, fra fantasien og den sensoriske virkeligheten, og setter dem sammen til en vakker, underlig mosaikk, som så danner et bevegende bilde som sier noe om samtiden og fremtiden, slik at tilbakeblikket også blir et blikk fremover. Vi kan kalle det et ‘futurospektiv’.
Den romlige triade 