Den romlige triade

  • Hat-uken mot Rød ungdom

    Hat-uken mot Rød ungdom

    Eller: En Orwellsk lesning av angrepet på Rød Ungdom og deres nye leder.

    Etter at Amrit Kaur ble valgt som leder har det florert med anekdoter om at hun representerer en autoritær trussel. Ikke minst har disse kommet fra egne partikamerater. Kaurs posisjon forklarer hun best selv. Men hvordan kan vi forstå måten Kaur har blitt møtt med, i lys av noen av mekanismene George Orwell beskrev i romanen 1984?

    I den kjente dystopien fra 1949, er det å ha makten til å endre «virkeligheten» noe som karakteriserer den autoritære staten til Storebror. Med sitt herredømme over Oceania, har Storebror skapt et samfunn modellert etter, men også langt overgått Sovjetunionens kapasitet til tankekontroll.

    Dette skjer ikke bare gjennom overvåkning og tortur, det skjer også gjennom manipulasjon av følelser.

    Særlig virksom er den daglige hat-sesjonen, hvor noen minutter vies å hetse fienden og (en angivelig) landssviker som har gått over til rivalens side. Dessuten har de en hat-uke som arrangeres årlig. Denne foreningen av riket via hat skjer også gjennom krig mot rivalen.

    Partiet gjør alt de kan for å skjule at de på permanent vis skifter mellom å krige mot Østasia og Eurasia. Så fort skiftet (nok en gang) har skjedd, har de for alltid vært i krig med den nye rivalen.

    I Bjørn Alex Herrmans norske oversettelse fra 2016, kan vi derfor lese det følgende om denne kontrollen over virkeligheten:

    På den sjette dagen av Hat-uken, etter prosesjonene, talene, ropene, sangene, bannerne […] etter seks dager med dette, da den store orgasmen skalv mot sitt klimaks og det alminnelige hatet mot Eurasia hadde kokt opp til en så delirisk tilstand at hvis mengden hadde fått kloa i de totusen eurasiske krigsforbryterne som skulle henges offentlig på Hat-ukens site dag, ville de uten tvil ha revet dem i filler – i nettopp dette øyeblikket var det blitt kunngjort at Oceania likevel ikke var i krig med Eurasia. Oceania var i krig med Østasia. Eurasia var en alliert.

    Dette skiftet skjer i dette tilfellet midt i en tale en av lederne i partiet holder. Det ble imidlertid ikke «innrømmet at det hadde skjedd en forandring»: «Det ble bare kjent, uhyre brått og overalt på en gang.»

    I etterkant fikk byråkratiet derfor sitt å jobbe med, med å fullbyrde det usynlige, nye direktivet:

    Oceania hadde alltid vært i krig med Østasia. En stor del av den politiske litteraturen fra de siste fem årene var nå fullstendig foreldet. Rapporter og dokumenter av alle slag, aviser, bøker, pamfletter, filmer, lydopptak, fotografier – alt måtte korrigeres lynraskt.

    En ny virkelighet måtte skapes, og i så henseende har partiet funnet ut at det fremste verktøyet er å endre hukommelsen til befolkningen og partimedlemmene selv, med følgende slagord: «Den som kontrollerer fortiden, kontrollerer fremtiden.»

    Å tolke autoritære regimer er imidlertid ganske enkelt. Å tolke makten i «frie» samfunn er vanskeligere. I så henseende kan vi kanskje hente noen poeng fra kulturkritikeren Mark Fishers bok Den kapitalistiske realismen. I den er det nettopp kapitalismen som settes under lupen, og det på en måte som på sett og vis speiler Orwells analyse, vil jeg hevde.

    Hvis det hos Orwell er snakk om et autoritært regime som for alltid vil beholde makten, handler det i Fishers tilfelle om hvordan kapitalismen klamrer seg til makten. Ikke minst skjer det gjennom en utbredt pessimisme: Alle andre samfunnssystemer er brakt i vanry, og er kanskje gode i teorien, i følge dette verdenssynet, men urealistiske i praksis. Bare kapitalismen er realistisk. Ifravær av alternativer, kan kapitalismen gjøre som den vil, den trenger ikke prinsipper, for alt annet er uansett verre, og dessuten har den ingen konkurrenter, så hvem bryr seg om den ikke holder sine ord (om at den er for fri konkurranse, er effektiv, løser klimakrisen osv)? Dette fører også til at kapitalismen konstant kan forandre seg, og ikke bare på grunn av produktivkreftene. Akkurat som i 1984. Fisher skriver:

    En gang betydde muligens «være realistisk» å avfinne seg med en virkelighet opplevd som solid og uforanderlig. Kapitalistisk realisme, derimot, innebærer å leve i en virkelighet som er uendelig omskiftelig og i stand til å rekon­figurere seg selv til enhver tid. Vi står overfor det Jameson i essayet «The Antinomies of the Postmodern» kaller «en fullstendig utskiftbar samtid hvor både rom og psyke kan bli proses­sert og omgjort etter eget forgodtbefinnende». «Virkeligheten» det er snakk om her, minner om mangfoldet av valgmuligheter som finnes i et digitalt dokument, hvor ingen avgjørelse er endelig, nye revisjoner alltid er mulig og alle tidligere hendelser kan hentes frem igjen.

    Jeg tror vi kan videreutvikle hans analyse til å også vise hvordan denne «realistiske» endringsviljen også preger venstresiden. Selv om Fisher kort nevner hvordan Gordon Brown fra Labour lyger på seg en overklassebakgrunn, er han først og fremst opptatt av hvordan kapitalismen og nyliberale sjefer stadig bytter ledelsesfilosofi. Men hvis venstresiden speiler kapitalismen, speiler de også denne viljen til forandring, ikke minst via media som mekaniske for forandring.

    Hvis venstresiden har bundet seg fast til kapitalismens stamme (både økonomisk og geopolitisk), må de følgelig følge den ut på dypt hav. Hvis de ikke er direkte fastbundet, er ihvertfall deler av venstresidens kompass ikke lenger satt ut fra politiske prinsipper, men spinner heller villt rundt fordi de følger media som en magnet, og media speiler stort sett kapitalismen (med andre ord, fungerer ideologisk ved å sky grunnleggende spørsmål.)

    Dette ideologiske arbeidet, eller «hukommelsessvikt» og «drømmearbeid» som Fisher kaller det å endre virkeligheten, har vi nylig sett virke i Norge, og da i lys av nettopp geopolitikk, ikke så ulikt Orwell beskrev det.

    SV, som ble opprettet som et alternativ til NATO og Warszawapakten, har nå omdøpt seg til et NATO-parti. Rødts leder sier på sin side: «Jeg er ikke pasifist og har aldri vært det», så for henne var valget enkelt, også (selv om hun svarer på feil problemstilling). Når Stoltenberg, Støre og Tangen angripes av Kaur for at Oljefondet har tjent penger på våpenindustrien delaktig i folkemord med det upassende og flåsete ordet «terrorist», var ikke partiledelsen bare opptatt av å anklage henne for termen (som hun med rette har beklaget, av åpenbare årsaker). De var også opptatt av å «glemme» at partiet anmeldte Stoltenberg for krigsforbrytelser i 2013 (som forsåvidt er en hardere anklage). Det bør uansett være enkelt å si at det var en dårlig valgt term, men at terroren til våpenindustrien ikke kan oversees. Makt og media har imidlertid en tendens til å sette premissene for hvem og hva som må beklage.

    Vi skal imidlertid ikke bare glemme hva Stolteberg kanskje har gjort, og hva Oljefondet gjør, vi må også glemme alle krigsforbrytelsene våre nære allierte USA faktisk har begått i våre navn. Hvor mange allierte av dem har ikke blitt omgjort til en rival? Og hvor mange allierte bør ikke umiddelbart omdøpes til en rival, hvis USA skulle vært prinsipielle om menneskerettigheter? (De kunne eksempelvis begynt med å anmelde seg selv, og så fortsatt med Saudi-Arabia, Israel og så videre.)

    Nok et eksempel på drømmearbeid, er hvordan ledelsen i Rødt tapte kampen om hvorvidt partiet skal jobbe for kommunisme, men nå plutselig bruker tid i media på å nærmest definere Rødt som et anti-kommunistisk parti. Det er vanskelig å ikke forestille Einar Gerhardsen som på dødsleiet blir spurt om hva han var mest stolt av, svarer Mímir Kristjánsson. Hvis Gerhardsen overvåkte sosialister og kommunister, inntok han imidlertid aldri en så arrogant posisjon at han mente han kunne mer enn hele sitt ungdomsparti til sammen, slik Orwell-fanen Kristjánsson gjorde. Kun Storebror kan måle seg med et slikt ego.

    Nok en talsperson mot den nye RU ledelsen, er Ronny Kjelsberg. I et innlegg han postet på Teønderdebatt, skriver han:

    Marxismen er konkret. Når den italienske marxisten Antonio Gramsci i sine berømte Fengselsnotatbøker omtalte marxismen som «praksisfilosofien» var det ikke bare for å omgå fengselssensuren. Det var også fordi han mente det. En teori som ikke kontinuerlig brytes mot praksis, og som kontinuerlig endrer seg når samfunnet endrer seg, er verdiløs.

    Som Yngve Heiret allerede har påpekt et sted, burde Kjelsberg lese mer, for han misforstår fullstendig en av de første medlemmene av den italienske kommunistpartiet. Praksis er ikke det samme som Praxis. Der RU har blitt latterliggjort for å holde lesesirkler og være interessert i teori, viser praxis nettopp til foreningen av teori og praksis, ikke et retningsløs handlingsfokus som minner mer om moderne krisekommunikasjon enn marxisme.

    For det andre vitner Kjelsberg-sitatet om liten forståelse for hvordan parlamentarismen presser gjennom praksis som strider mot Rødts politikk ved å, på Orwellsk, skape et «indre parti» hvis holdninger skapes gjennom mediedisiplin. Hvis overvåkning i 1984 tar form av Storebrors utallige skjermer spredd i hus og hjem, som både overvåker og formidler propaganda, foregår det på en annen måte i vårt samfunn. Vi internaliserer dette maktapparatet, og skjermene henvender vi oss til frivillig. Der blir vi daglig eksponert for status quo-stemmer fra Aftenposten eller Klassekampen, eller bidrar med synspunkt i henhold til deres redaktørlinje. Fisher beskriver dette på utmerket vis nettopp via bokens eneste referanse til 1984, som egentlig er en referanse til reality-programmet Big Brother, som med slagordet «du bestemmer» oppfordret seerne til å delta via telefonene. Som Fisher skriver:

    Vi inntar selv maktens tomme sete når vi ringer og taster inn våre reaksjoner. Fjernsynets Big Brother har overgått Orwells Big Brother. Som publikum er vi ikke underlagt en makt som kommer fra utsiden, men integrert i en kontrollkrets som har våre begjær og preferanser som sitt eneste mandat. Begjærene og preferansene sendes deretter i retur, denne gangen ikke som våre egne, men som noe som tilhører den store Andre.

    Det er noe av den samme dynamikken vi ser blant noen av våre Rødt-politikere. Noen ganger er det media som er først ute med sin disiplin, og politikerne er reaktive.

    Skjermdump fra Klassekampen, 20 april 2024.

    Andre ganger er det imidlertid motsatt, og særlig i tilfellet Kaur, hvor det er sentrale politikere som er først ute med konservative utsagt i media. Målet var å få frem at Kaur, som simpelthen fremmet typisk Rødt-politikk, i virkeligheten var en kuppmaker som stod for noe Rødt aldri hadde stått for. Årsaken bak disse hysteriske reaksjonene på Kaur kan vi bare spekulere i, men det er rimelig å anta at de bare gjør det de antar media forventer fra dem. De vil kanskje kalle denne analysen for mistankens hermeneutikk – noen har allerede gjort det på Facebook – men det er noe de fortjener som våre representanter, når de sår tvil om sin egen politikk. Da må vi forstå hvorfor, og svaret ligger sjelden på overflaten.

    Spørsmålet vi derfor må stille oss, er: Hva er det politikerne (eller vi) våre egentlig ønsker seg? Har de blitt «realistiske», ved å på pessimistisk gi opp Saken ved å håpefullt jobbe hektisk for mer eller mindre anstendige Saker på innsiden?

    Å være på Stortinget kan formatere slike ønsker, og skape en selvforsterkende, konservativ spiral. Det betyr imidlertid ikke at vi skal unngå Stortinget, men at vi burde vært langt mer forberedt på hvordan det kan skape en ledelse med egne føringer, som konstant er opptatt av å gjøre det de tror Andre vil de skal gjøre. Stortingspolitikerne til Rødt gjør ofte en fremragende jobb, men jeg tror de kunne oppnådd langt mer ved å bli mindre «pragmatiske». De kan, med andre ord, kombinere Saken med Saker, som vil skape en synergi jeg vil komme tilbake til som konklusjon.

    Hvis vi ikke gjør det, ender vi paradoksalt fort opp med at «alt som er fast fordampet til PR», som Fisher omskrev det kjente sitatet fra Det kommunistiske partis manifest. Vi tror vi er praktiske, at vi gjør ting, men på veien blir vi først og fremst opptatt av anseelse, og gir opp Saken, målet. Fisher skriver:

    Det senkapitalismen tar etter stalinismen er nettopp at symboler på måloppnåelse verdsettes høyere enn faktisk måloppnåelse.

    Rødt har selvsagt ikke blitt så stalinistiske. Samtidig bør vi granske spørsmålet hva som bør være målet til Rødt. Ihvertfall å kritisere en norsk styringselite som lar sin politikk diktere av USA. Det bør også være å hindre at konkurrerende imperier lar oss leve i en verden med permanent krig, om en med skiftende rivaler. Det krever internasjonal forsøstring, selv om det kanskje ikke lenger anses som anselig, ettersom et internasjonalt klasseperspektiv erstattes med en ide om nasjoner. Et slikt nasjonalstat-overskridende perspektiv er nettopp det Kaur har tatt til orde for.

    Motsatt narrativ er ikke minst synlig i Klassekampen, som har blitt sosialdemokratisk. De har også har stått i bresjen i denne kampanjen mot Rødts (egentlige) politikk. Istedenfor å gjøre partiets faktiske politikk forståelig og populær, har de gjort alt i sin makt for å gjøre det motsatte, godt eksemplifisert med en forsidesak om medlemsflukt fra ungdomspartiet uten å vise til tall, eller drøfte prospektet at Kaur kan representere en revitalisering av partiet.

    Nylig skrev eksempelvis redaktør Mari Skurdal en tekst hvor hun advarte om at hvis Rød ungdom fortsatte som de gjorde (altså med Rødt-politikk), ville partiet forsvinne. Med hva Orwell kalte «virkelighetskontroll» kan nevnte ironi at det er Klassekampen som bidrar til å svekke heller enn å styrke Rødt undertrykkes. Denne «dobbelttenkning», som Orwell også kalte det, er kanskje noe redaktøren får seg til å gjøre fordi det egentlige målet er å omgjøre partiet til, med Kjelsberg, noe «som kontinuerlig endrer seg når samfunnet endrer seg».

    Hvis det er noen vi kan hente lærdom fra for å forstå dagens situasjon, er det nettopp Kjelsbergs kamerat, Gramsci. Fra ham kan vi lære at selv om det iblant kan være viktig å forandre Rødt, bør hovedparolen vår være å forandre verden.

    Vi gjør ikke det ved å endre oss selv til å bli identiske til de til enhver tid nykkene til det bestående, ved å være «realister» som plasserer seg på samme posisjon som hegemoniske krefter i avgjørende saker. Det eneste en slik bevegelse gjør, er å styrke det bestående hegemoniet, ved å plassere «alternativet» så nært det at det hverken representerer et reelt alternativ eller evner å flytte grensene for det mulige.

    , , , , ,

  • Planetær bevissthet

    Planetær bevissthet

    «So it was a total program.»

    Kim Stanley Robinson,
    Ministry for the Future, 2020.

    «So I come finally to my principal point here, that this latest mutation in space—postmodern hyperspace—has finally succeeded in transcending the capacities of the individual human body to locate itself, to organize its immediate surroundings perceptually, and cognitively to map its position in a mappable external world.»

    Frederic Jameson,
    «Postmodernism, or the Cultural Logic of Late Capitalism», 1984.

    Jeg fikk endelig lest ut The Ministry for the Future av Kim Stanley Robinson. Hvis jeg husker korrekt, fikk jeg boken for noen år siden av en misjonerende venn som hadde kjøpt inn et uvisst antall eksemplarer for å spre dem blant sine venner. Da begynte jeg å lese med det samme, på toget nordover en sommerferie. Foruten sin barnslige størrelse er den en utmerket bok å lese på tog, kapitlene flyr fordi de er så korte, og teksten er skrevet så det skal være umulig å misforstå. Og særlig et budskap forsøker boken å hamre gjennom: Vi må bli langt mer ambisiøse hvis vi skal gjøre noe med klimakatastrofen.

    Selv om den var lettlest, leste jeg bare vel et par hundre sider den ferien, fordi jeg synes det var noe platt. Det tror jeg kom av at jeg nettopp hadde fullført Jeff VanderMeers Southern Reach-trilogi, som i likhet med Ministry berører en nær fremtid hvor naturen er i forandring. Men VanderMeers språk er litterært, og hans verden underlig og skummel. Da min bror fortalte meg at han hadde lest et sted at Ministry var som en antologi av 100 Medium-blogginnlegg, gav det umiddelbart gjenklang.

    Boken har likefullt et fengende plot, hvor premisset er at det i kjølvannet av Parisavtalen ble opprettet et FN-byrå som skal representere fremtidens folk og dyr. Arbeidet går sakte fremover, men ulike katastrofer og politisk aktivisme endrer maktbalansen i favør av en ambisiøs klimapolitikk, som gir økt oppslutning til byrået. Selv om du ikke får oppleve naturens fundamentale annerledeshet (eller i tilfellet VanderMeer, at den er altoppslukende), eller bevissthetens alterasjon i møte med endrede politiske hendelser, er det andre aspekt Robinson vil vise. Tonen er mer håpefull; vi kan kanskje si at istedenfor solarpunk – selv om det er mye solenergi – er boken til tider mer å anse som litt cringe hopecore.

    Et sentralt motiv i boken, er viktigheten av et overordnet blikk. Hvis så komplekse og globale fenomen som både klimakrisen og naturkrisen skal løses, må vi operere på et makronivå. En måte å tydeliggjøre det på, er møtene en av bokens sentrale karakterer, Mary Murphy (lederen for FN-byrået), har med en gruppe sentralbanksjefer fra en rekke mektige land i San Franciscos høyeste bygg. Hun påpeker flere ganger til seg selv at her har hun en gruppe som må være blant verdens mektigste, og fra høyden gjør hun en rekke betraktninger om hvor viktig det er å være ambisiøs og se verden som helhet hvis du skal få til store forandringer.

    I boken jobber Mary og hennes team for en rekke ambisiøse ideer, så som en karbonmynt som skal finansiere avkarbonisering, half-earth-strategier som skal bringe naturen tilbake, et nytt Nansenpass for (klima)flyktninger, kooperativer, 2000-wattssamfunnet og ulike varianter av klimafiksing (eller geoingeniørkunst), en maksimumsgrense på lønnsulikhet-ratio på 1/9 og så videre.

    Det er førstnevnte Mary forsøker å fremforhandle med sentralbanksjefene. Når de ikke ønsker å gå med på opplegget – om at de skal støtte en internasjonal valuta som gis ut til dem som kan bevise at de har redusert mengden klimagasser i atmosfæren – ser hun ut av skyskrapervinduet og gjør seg opp noen refleksjoner om idealisme og materialisme:

    You couldn’t change things with just an idea, no matter how good it was. Was that right? It felt right. Power was entrenched—but that phrase caught just a hint of the situation—actually the trenches were foundations that went right to the center of the earth. They could not be changed.

    Det vil si, ikke hvis ikke samfunnets grunnvoller endres grunnleggende, eller hvis den politiske maktbalansen endres. Og det er nettopp det boken tematiserer. Maktbalansen endres i disfavør av fossilkapitel delvis på grunn av stadig nye og stadig verre naturkatastrofer (enkelte har med rette hevdet at det var unødvendig å la flere millioner i India dø av sådanne, som boken begynner med, og ikke nord-amerikanere). Den endres også som følge av aggressiv politisk mobilisering målrettet mot de mest intensive kildene til utslipp.

    Det er vanskelig å ikke føle at Andreas Malm må ha vært inspirert av Ministry da han skrev Hvordan sprenge en rørledning. Malms bok kom ut i 2021, året etter Ministry, samtidig ser jeg at hans forord er datert til noen måneder før Robinsons bok ble gitt ut. (Se forøvrig Daniels gode artikkel om hvordan velferdsstaten kom til gjennom narrativ som ligner både Malm og Robinson)

    Benjamin Brattons bok The Revenge of the Real fra 2021 med sine drømmer om en rasjonell, ny orden med klimatiltak med globale virkninger beveger seg også i samme landskap som Robinson (som forøvrig er synlig på blurben på baksiden med en positiv dom). Et viktig poeng for Bratton, er at mye politikk er basert på intuisjoner, som leder oss til å gjøre små, lokale grep, fordi det føles riktig og bra, når det vi i virkeligheten (også) bør gjøre, er overordnede grep globalt. Robinson er innom det samme i en av Ministrys «kronikker», hvor det heter:

    Just as we are all subjects to perceptual errors due to the nature of senses and physical reality, we are also subject to some cognitive errors, built into our brains through the period of human evolution, and unavoidable even when known to us.

    Den fiktive kronikkforfatteren (romanen rommer som sagt mange blogginnlegg eller kronikker) nevner en rekke eksempler på slike kognitive feil, som alle bidrar til at vi ikke gjør nok for å hindre klimakrisen. Vi tror ideer er viktigere enn materialisme, strukturer og makt, ville jeg lagt til, eller at vi ofte tenker på oss selv som individer, men egentlig er i grunn del av større kollektiver. Dessuten tenker vi gjerne at vi bor på enkeltsteder, eller nasjoner, men glemmer lett at disse er iboende del av kloden. For Bratton er et sentralt poeng at sementeringen av dette intuitive blikket i visse politiske miljøer på venstresiden ikke bare at det fører til at det lokale (istedenfor det globale) blir vektlagt, men også at denne vektleggingen har vært et bevisst valg mot hva som anses som autoritære tendenser på venstresiden. På irrasjonelt vis antas lite å være demokratisk, og stort å være autoritært.

    Virkningen, for Bratton, blir at vi står igjen med både «den estetiske motstanden mot vertikal planlegging og vitenskapelig rasjonalitet» og «ideen om at livet er for mystisk til å la seg forstå eller at den naturlige orden er for hellig til å fikles med», noe som selvsagt er en utfordring hvis vi skal møte klimakrisen på en virkningsfull måte. Det er denne defensive holdningen vi ser blant noen Mary snakket med i et møte sent i Ministry:

    «We’re here today to discuss whether any of the so-called totalizing solutions to our current problems will serve to do the job.

    No.

    I suppose I have to ask, do you mean no to the question or no to the topic.

    No to the question.»

    … verden er for kompleks til å la seg styre, det er for mange aktører, for mange viljer. Men hva annet skal vi gjøre?

    Bratton oppfordrer oss ikke bare til å tenke globalt, men også til å innta hva han kaller en «spekulativ rasjonalitet», som innebærer å spekulere på hva vi kan få til med teknologi som allerede eksisterer. Det er som nettopp er det Robinson forsøker å gjøre, bare med en god dose militant Malm i miksen.

    Det som motiverer både aktivistene og fremtidsbyråkratene i Ministry, er at de tenker på jorden som sådan. Et sted sier en av Marys ansatte, Janus Athena at vi ikke lenger bør snakke om en «global village», men heller «planetary consciousness, biospheric governance, citizen of Gaia, One Planet, Mother Earth etc.» Slike overordnede blikk bruker svært ofte være dypt a-politiske, se for deg Espen Barth Eide som klima- eller utenriksminister i dress dekorert med en bærekraftsbutton, der han barbent holder hender med andre manipulative politikere i nok er FN-møte. Selv om den overordnede linjen i Ministry er reformisme, er dynamikken boken skildrer som sagt ikke utelukkende det, dessuten oppretter FN-byrået en skyggefløy som ledere av oljenasjoner og oljeselskaper frykter med god grunn. Samtidig er det noe naivt å tro vi kan få til resultatene Mary jobber for med aktører som de bestående sentralbanksjefens.

    Det er likefullt ikke stillingstagen til reformisme som vi bør ta med oss fra boken, men heller det overordnede blikket. Ministry er dedikert til Robinsons forhenværende veileder, Frederic Jameson, kjent for frasen om at det er enklere å forestille seg klodens undergang enn kapitalismens endelikt (en frase som nevnes i boken). Jameson, som de siste ukene har fått mye oppmerksomhet i anledning sitt 90årsjubileum, påpeker et sted at vi trenger kognitiv kartlegging, en evne postmodernismens kaos har tatt fra oss.

    Begrepet hentet Jameson fra Kevin Lynch, en byplanteoretiker som undersøkte hvordan folk ikke klarte å orientere seg eller forstå fullt ut byen de bebodde, altså at de ikke klarte å plassere seg selv i en større totalitet (noe han blant annet kom frem til ved å få dem til å tegne kart over byen). Ifølge Jameson trenger vi kart, kart for å forstå den globale kapitalismen, og Ministry forsøker å bidra til et slikt prosjekt, dette er et vel så viktig bidrag som håpet, vil jeg si. Med sitt planetære perspektiv, som selv om det inkluderer en rekke vitenskapelige forslag som selvsagt ikke bør leses som vitenskap, bidrar Robinson i så henseende som en simulator, en maskin som viser hvilken skala våre ideer bør rettes mot. Vi må innse hvilke enorme, det vil si globale, prosesser vi har å gjøre med, og hvor mye som skal til for å utfordre dem.

    Vi må lære oss å tenke planetarisk, hvorenn patetisk det høres ut.

    Det kan også være poetisk, som boken også kan sies å bli på sine siste sider. Fly med store utslipp forsvinner, gjennom fremgangsmåter jeg ikke skal røpe, og elektriske og andre utslippsfrie varianter tar over luftfarten. Boken slutter med Mary i et luftskip, mange døgn svevende over jorden.

    Tempoet er rolig, mens vi beskuer kloden, ikke ulikt jeg forestiller meg det er å se den fra et romskip, bare nå langt nærmere, så overflaten synes i detalj, men likevel ikke for nært, og med bevegelse evner vi å skille ulike arealer fra hverandre, her er en ørken, her er en skog, her er arktisk. Men til forskjell fra ideene fra 60- og 70-tallet, om at bildene de amerikanske astronautene tok av jorden, «The Blue Marble», «Vår herres klinkekule», «Earthrise», på automatisk vis skulle få oss til å innse jordens skjørhet og motivere oss til å bli miljøbevisste, er perspektivet annerledes hos Robinson.

    I romanen handler det ikke bare om se på og akseptere jorden, men ta stilling, komme med en helhetlig plan, rettet inn mot en rekke av verdens prosesser, sosiale og naturlige, og deretter handle, handle henimot den kommunistiske horisonten.

  • Å nærme seg en bekk

    Å nærme seg en bekk

    Som del av mitt nåværende ansettelsesforhold skal jeg de neste årene lære mye om en av Oslos lengste bybekker – Hovinbekken. Hovinbekken renner fra Lillomarka i nordøst, gjennom byen og ender i fjorden. For drøyt hundre år siden ble store deler av bekken lagt i rør under bakken, men nå er bekken i ferd med å bli hentet opp, for å igjen bli en synlig del av bybildet.

    For å bli kjent med bekken, bestemte jeg meg en dag for å finne dens kilde og å forsøke å gå langs bekken, uansett hvilke hindringer jeg skulle møte på. Dette er en smakebit fra notatene fra turen.

    Mandag 8. april, 11:00

    Finner Kapteinsputten (også kalt Svartputten), Hovinbekkens øverste kilde. En beskjeden liten innsjø mellom lysløyper og turstier på Linderudkollen nordøst i Oslo. Hovinbekken i Oslo, kommer altså, blant annet, herfra, utenfor byen. Samtidig, er ikke marka også byen?

    De første hundre meterne renner bekken langs noen preparerte lysløyper i en skisesong på hell. Skiløpere i Oslo er livsfarlige og hissige. Og siden det aller verste de vet er «gående» i sporet, passer jeg på å gå så langt unna skisporet som mulig. En rolig pensjonist glir sakte forbi meg, vi nikker og hilser.

    11:10 Bekken og jeg skiller lag med turstiene. Jeg er fast bestemt på å gå så tett på bekken som mulig. Terrenget er ulendt og delvis skjult av den overraskende dype snøen, så det er ikke veldig lett å følge bekkens vilje og vei. Vann har en utrolig evne til å gå rett frem samme hva det støter på. Jeg er ikke like sterk som  H2O.

    11:20 Møter en dompap! Blir glad for møtet. Men jeg føler meg egentlig mest nervøs. Av å ikke gå langs oppmerkede stier, og den litt dype snøen som jeg stadig faller gjennom. Det er ikke tilrettelagt for gående her, og jeg må navigere selv.

    Jeg har lest kartene på forhånd, og har egentlig bestemt meg for å ikke bruke mobilen om det ikke er strengt nødvendig. Likevel kjenner jeg på en stor trang til å sjekke UT.no-appen hvert femte minutt. Jeg står i mot, men mest fordi jeg har lite batteri på telefonen og vet at når jeg kommer til byen MÅ jeg faktisk bruke mobilen litt for å finne frem i bykaoset. Her i skogen, hvor bekken er åpen og opp i dagen, er det jo bare å se hvor den renner og følge etter.

    Følger noen gamle fotspor langs bekken. At noen må ha gått her før meg gir en betryggende følelse.

    Bekken har nok rent akkurat her i noen tusen år, for den har greid å skape en liten dal («Almedalen» i følge kartene). Dalen ligger kanskje 7 meter(?) nedenfor terrenget rundt, og dalsidene er innimellom bratte stup, andre steder slakere steinrøyser. Mange trær har falt og lager hindre jeg må komme meg over og under. Blir redd for at det skal knekke flere trær og at jeg kan få et i hodet.

    Terrenget ser kanskje beskjedent ut, men det er overraskende krevende å bare gå rett frem i dette landskapet. Steinene vakler under meg, og jeg må holde meg fast i busker og stein for å ikke falle. Jeg tenker jeg skal teste om litt fart vil gi meg bedre balanse. Tar sats og løper litt i steinrøysa langs bekken. Hopper, sklir, tar for meg med hendene og kryper litt på alle fire.

    Inntar «stiens blikk» på det som foregår: For tenk om turstien faktisk går rett oppå toppen av haugen her, og at det skulle komme noen turgåere og se ned mot bekken? Så ser de en liten dame med PC-sekk på ryggen, dongeribukse og en småhipp urban regnjakke som løper og kravler rundt i bunnen av dalen? Folk på stien måtte jo tro jeg var psykotisk.

    Innser at sporene jeg har fulgt ikke var menneskespor, men må være sporene av en elg. Falsk trygghet, der. Jeg stoler ikke på elgspor, elgen bryr seg jo ikke om den tråkker uti bekken. Blir dessuten redd for å møte på en elg. Funderer på at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre hvis det skjer. Stå stille? Klatre opp i et tre? Jeg leste et sted at det skumleste elger vet er lyden av mennesker, så jeg snakker litt til meg selv.

    11:45 SKYTEBANESKILT OG GJERDE tvers over bekken ber meg om å snu. SKYTING!? Fader. Blir enda mer redd! Må fnise av all denne teite frykten jeg kjenner på. Men altså. Det hadde tatt seg ut å bli skutt oppi her, da! «Skyting pågår når rødt flagg er heist». Ingen røde flagg i sikte. Googler litt og beslutter å fortsette ferden.

    Ringer og sier at om jeg ikke skulle komme hjem i dag, så er det nok fordi jeg har blitt skutt, fått et tre i hodet, falt eller blitt drept av elg. Almedalen heter der her, sier jeg. Så vet du hvor du skal sende letemannskapet.

    KLATRA. SKLEI. FALT GJENNOM SNØEN OG RETT NEDI BEKKEN. PISSBLAUT. Skoa full av vann. Tar et bilde av hullet etter foten min.

    Bekken flyter utover i noe som økologene sikkert har et navn på. Ikke innsjø, og ikke delta heller, tror jeg. Bekken blir uansett veldig bred, med mange små årer, noen dypere områder, noen grunne. Kanskje dette er noe som en gang vil bli en liten dam? Jeg ser enda et gjerde gå tvers over bekken. Dette gjerdet er litt mer seriøst, og jeg må klatre ganske høyt oppi i ei steinrøys for å komme meg over og på andre sida. Utløser et bittelite steinras.

    En død padde foran meg bringer bud om død. (Ligger innvollene ved siden av? Invertert padde?)

    12:05 Møter det ekte gjerdet til skytebanen. Her er det piggtråd og full pakke, så i frykt for å bli skutt (og ikke fordi jeg respekterer privat eiendom) velger jeg nå dessverre å forlate bekken. Det er synd. Poenget med denne turen var å på psykogeografisk vis la bekken tvinge frem ruta mi, og at jeg skulle ta færrest mulige valg selv.

    Bekken er ganske bred her og umulig å krysse, så jeg må snu og gå et stykke tilbake. Kommer meg omsider over ved å skyve meg over et tre som ligger over bekken.

    Våt og kald. Rosinhud på høyre fot. Men når jeg finner en sti langs skytebanegjerdet kjenner jeg at jeg kan puste lettet ut. Senker skuldrene og nyter følelsen av trygghet. Nå trenger jeg ikke navigere, bare spankulere. Flirer og føler meg teit som har vært så stressa.

    Om frykt: Jeg har vært så stressa og redd, og det er interessant å sammenligne denne felterfaringen med min forrige, som var da jeg skrev masteroppgave om Olafiagangen – et av de mest frykta og berykta offentlige rommene i Oslo og Norge. (med jevne mellomrom er noen «ute» og klager på forholdene i Olafiagangen. Senest for et par måneder siden ser jeg at noen skrev en kronikk om hvor skummelt og fælt det er der)

    En hel vår hang jeg timesvis i Olafiagangen, dag, kveld og natt. Og selv om jeg var midt i et av de mest fryktede områdene i Oslo, følte jeg meg altså ALDRI så nervøs som jeg var i dag. I Olafiagangen er det jo masse mennesker! I Almedalen var det ingen. Der kunne jeg dødd uten at noen merket det.

    Betyr dette at jeg har blitt totalurbanisert? Jeg – som vokste opp på bygda, midt i en skog, uten naboer, og stort sett brukte helger, ettermiddager og ferier på å løpe rundt i skogen med hunden min – blir nå dritstressa av å gå langs en liten bekk, kanskje 20 meter unna turstien, maks et par kilometer nordøst for bybebyggelsen i hovedstaden.

    12:40 Får endelig øye på den fryktede «skytebanen». Ser at det var langt mer ordna forhold enn jeg fantaserte om. Her må man stå i designerte båser og skyte på blink. Hva trodde jeg egentlig? At folk løp rundt og skøyt vilt? Legger merke til bekken rett ved blinkene.

    12:45 Sivilisasjon! Boligblokker og barnehager!

    12:45-13:40 Med søkkvåte sko og en følelse av å vært gjennom en langt heftigere reise enn det som er tilfelle, er planen nå å følge bekken ned til Ensjø torg. På denne strekningen ligger mye av bekken i rør, og utfordringen blir ikke lenger å holde seg på bena, men å finne frem.

    Resten av turen blir en motsatt opplevelse av slik den har vært til nå. Om bekken dominerte og formet Almedalen, er det nå byen som dominerer og former bekken.

    , , ,

  • Andreas Malm om SUVer, gentrifisering og de gule vestene

    Andreas Malm om SUVer, gentrifisering og de gule vestene

    Et fysisk eksemplar av oversettelsen av Andreas Malm kom i posten idag, og boken er kanskje tilgjengelig på bokhandelen allerede.

    Da jeg sammen med Daniel oversatte Hvordan sprenge en rørledning til norsk, var det vanskelig å ikke legge merke til noen moment om byen i boken.

    For det første er det en viktig gjennomgang av en dialektikk i borgerrettighetskampen i USA: «Uten Malcom X hadde det kanskje ikke vært noen Martin Luther King (og vice versa).» En mer progressiv lovgivning fikk vann på møllene først når byer stod i brann. Opptøyer var med andre ord en sentral del av utviklingen.

    Hva byen angår, er også beskrivelsene av de gule vestenes angrep på karbonskatt i Frankrike interessant, særlig når den leses i lys av en annen, men relatert diskusjon om SUVer.

    «Hvis vi må kutte utslipp nå, betyr det at vi må begynne med de rike.» Setningen kommer etter et avsnitt som i detalj beskriver problemet med den franske statslederen Emmanuel Macrons klimapolitikk, som motsatt begynte med folk flest. Om politikken til «kongen av klimadiplomati og privat luksus» skriver Malm:

    Skatten som utløste de gule vestenes opprør var innrettet mot bilene til arbeiderklassen. Stigende leie- og boligpriser hadde i lang tid presset franske arbeidere ut av byene og inn i periferien, hvor offentlig transport er kronisk underutviklet og ‘å eie en bil er vesentlig’ for å pendle til jobb og offentlige tjenester.

    Malm kaller videre Macrons karbonskatt for «en regressiv skatt på selvberging», og legger lakonisk til: «Som seg hør og bør, kom det et tilbakeslag. Men hvis andre borgerlige regjeringer skulle bli smittet av Macrons lidenskap for klimakrisa, kan vi forvente at de famler i samme retning.»

    Andreas Malm, Hvordan sprenge en rørledning: Om å lære å kjempe mens verden brenner. Solum Bokvennen, 2024.

    Han plasserer altså de gule vestenes bilbruk under det miljøfilosofen Henry Shue omtaler som selvbergingsforbruk, mens SUVene til rikingene i bykjernen, omtales som luksuriøst forbruk.

    Dette minner meg om NRK-serien Kampen for tilværelsen (2014–2015). Karianne (spilt av Trine Amalie Wiggen) som lever et komfortabelt liv i Ullevål hageby har havnet i et venterom. Det skal avgjøres – to år før HBOs The Good Place kom – om hvorvidt hun skal sendes til himmelen eller helvete. Hun konfronteres med hvorfor hun har en SUV, hvorpå hun svarer at hun tenker på sikkerheten til sine barn. Hva med sikkerheten til de andre barna, spør resepsjonisten i retur? Hva serien glemte, er at i tillegg til at en SUV kan smadre mindre biler, så er problemet med slike, store biler først og fremst at de slipper ut voldsomme mengder CO2. Og der noen utslipp kan legitimeres, finnes det ingen grunn til å kjøre slike biler som privatperson i sentrum.

    Malm gjør et stort poeng av at klimapolitikken ikke bør moralistisk rettes mot folk flest, fordi det er usosialt, urettferdig og dessuten vil gi grobunn for tilbakeslag og raseri. Malm er fra før kjent for å utfordre begrepet anteopocen med kapitalocen, fordi han mener vi ikke bør skylde på mennesker for klimakrisen, men det kapitalistiske systemet. Likefullt balanserer han iblant på en moralistisk line, og behandler eksempelvis SUVer som luksuriøst forbruk. Det er imidlertid med ganske god grunn. Ikke bare fordi de er dyre og assosiert med overklassen, men på grunn av det obskøne sløseriet de representerer:

    SUVer har erobret bilmarkedet, med alvorlige konsekvenser for planeten: sent i 2019 rap­porterte Det internasjonale energibyrået (IEA) at disse bilene har vært den andre største driveren for økende globale CO2-utslipp siden 2010. Kraftsektoren kom først, den svulmende flåten av SUVer på andreplass, og slo dermed tungindustri – sement, stål, aluminium – og både luftfart og shipping med stor margin. Hvis eierne av SUVer utgjorde en nasjon, ville de i 2018 rangert på en syvendeplass for CO2-utslipp. Den ustanselige økende andelen med salg av SUVer slår beina under tiltak for energieffektivitet og elektriske framkomstmidler; med sin størrelse og tyngde har disse bilene fortsatt å sluke bemerkelsesverdige mengder med ben­sin såvel som energi i produksjonsstadiet. Sistnevnte var imidlertid ikke med i IEAs regnestykke. Hadde det vært inkludert, ville den destruktive klimaeffekten vært enda mer synlig i tallene, og det for en vare som ikke dekker noe menneskelig behov av betydning. Sikkerheten på innsiden av disse tanksene er en illusjon, etter­som det er langt mer sannsynlig at SUV-sjåfører enn andre motorister krasjer og ruller rundt med den følge at de dør. Som IEA har bemerket, har disse monstrene på verdensbasis blitt solgt i så stort omfang fordi «de blir ansett som et symbol på velstand og status». Vi lever på en planet som er satt fyr på av de rike og av begjæret etter å bli en av dem.

    Relatert til disse beskrivelsene, finner vi beskrivelser av aktivister som har tømt luften ut av hjulene på slike biler i storbyer som Stockholm. Da har de lagt til en tydelig lapp i ruten for å hindre sjåførene fra å bruke bilen uten luft, men også for å gjøre eieren bevisst hvorfor aksjonen har funnet sted.

    Selv om boken først og fremst handler om fossilkapital og klimakrisen og ulike historiske strategier Malm mener er relevante, tematiserer den altså også ulike forsøk på å hevde retten til byen – for å si det med den franske filosofen Henri Lefebvre – i lys av klimakrisen.

    Å realisere den retten, må selvsagt ikke ta form av virkemidlene Malm forfekter. Malms bok bør leses av oss som i langt kan være skeptiske til noen av analysene hans, fordi han setter ting på spissen.

    Dessuten er boken et viktig korrektiv til et samfunn som blir sjokkerte av aktivistiske ungdom, men som ikke evner å se den strukturelle, skjulte eller sakte volden klimautslipp står for, med dødelige konsekvenser allerede i sving enten det gjelder hetebølger, stormer eller skogbranner.

    Byforskerne Adam Elliott-Cooper, Phil Hubbard og Loretta Lees hevder da også i en ny artikkel at den abstrakte, kapitalistiske prosessen gentrifisering innebærer, bør omtales som vold, der den tvinger folk vekk fra sine hjem og endrer nabolag til det ugjenkjennelige.

    Men bør det ikke være enkelt å politisk innføre et forbud mot SUVer i asfalterte byer hvor du ikke trenger rikmannstraktorer, samtidig som en solid kollektiv transport og ambisiøs sosial boligbygging og leiereguleringer innføres?

    , ,

  • Blogg 2024?

    Blogg 2024?

    En gang for nesten to år siden fikk jeg ånden over meg og lagde en blogg. Det skulle være en kollektiv blogg, der ulike bra folk skulle bidra med små og store refleksjoner rundt små og store ting fra verden, kulturen, samfunnet og livet. Et sted for å dele og få tips til filmer, bøker, eller snedige steder å besøke i byen. Min gode livsvenn Alf Jørgen var selvfølgelig med! Sammen skrev vi en tekst om en insektsfilm vi nylig hadde sett, og prøvde å få med noen venner for å få litt vind i blogg-seilene. Det faila. Ingen av oss skjønte helt hva dette var, og bloggen døde.

    Nå har imidlertid Alf Jørgen plutselig fått blod på tann og er dritgira. Han har allerede laget flere innlegg, og idéene står i kø. Men for at dette ikke bare skal bli hans blogg, så maser han masse på at jeg og Kim også må skrive noe og legge ut. Kim er travel, og jeg vil egentlig heller løse kryssord. Dessuten, hva skal man skrive da? Denne bloggen het opprinnelig «Ting vi ser», men for å gjøre bloggen bredere enn å bare handle om ting vi ser, heter den nå «Trialektisk». Men hva ER egentlig dette for et bloggprosjekt? Hva er en blogg, i 2024? Og hvem er «bloggeren» Hannah og hva er hennes «stil»? Er hun saklig? Faglig? Akademisk? Poetisk? Politisk? Patetisk? Tullete? Tørr? Øm? Morsom? Alf Jørgen sier jeg må slutte å være så eksistensiell og bare skrive noe, og så kommer svarene etterhvert. Jeg prøver å si til Alf Jørgen at det ikke er så lett «å bare skrive noe» som han skal ha det til. «Men bare skriv det der om landskap, da», sier Alf Jørgen. HVA DA OM LANDSKAP, undrer jeg. Vi får se.

    Jeg vet ingen ting om landskap.

    Hva er landskap? En «ting vi ser»?

    Å studere «landskap» er en egen tradisjon og gren i samfunnsgeografien. En tradisjon jeg ikke vet særlig mye om, men som jeg litt tilfeldig har endt opp med å melde meg opp til et kurs om. For å forberede meg til kurset –  Landscape and Labor – pakka jeg derfor litt landskapslitteratur i sekken og reiste sørover for noen rolige påskedager på eplegården til familien til Alf Jørgen i Telemark.

    Mens barnet sover får jeg små lommer av tid til å lese en artikkel skrevet av en av en av kursholderne, Don Mitchell. Artikkelen «Dead Labor and the Political Economy of Landscape – California Living, California Dying» tar utgangspunkt i et jordbær, og gir en fin innføring i et marxistisk perspektiv på jordbær, på det velstående forstads-landskapet Mitchell spiser jordbæra i, og på jordbrukslandskapet der bæra ble produsert. Jordbær er rare greier, skriver Mitchell. De virker kanskje trivielle, men i realiteten bærer bærene på en kompleks historie av arbeid og de politisk-økonomiske strukturene som har lagt føringer for arbeidet. Mitchell sier at på samme måte som jordbæra er en «ting» som bare kan forstås ordentlig gjennom å se på den som et produkt av arbeid, er også landskap en slik «ting» som må forstås som et produkt av arbeid.

    [T]he key to understanding (and therefore transforming) the landscape revolves around first understanding how – and especially where, by whom, and under what conditions – it is made.

    Sakte former vi mennesker landskapene rundt oss. Så sakte at når vi ser på landskapene rundt oss, ser vi ikke nødvendigvis arbeidet som ligger bak. Jeg ser ut av vinduet og ser eplelandskap overalt. Jeg løper en tur og ser eplelandskap overalt.

    Jeg leser ferdig teksten og ser jaggu meg eplelandskap der også. For etter å ha satt seg inn i jordbærene i California, flytter Don Mitchell til litt utenfor Syracuse, New York. Han blir nabo til et eplelandskap, og påpeker at han ikke vet noe som helst om landskapene han ser. Det slår meg at jeg faktisk begynner å bli litt kjent med landskapet på småbruket jeg besøker. Dette landskapet, og eplene som høstes av det, skjøttes av bonden som er barnets bestefar, bestemor og familien ved innhøsting. Men dette er bare én liten gård i ei stor eplebygd, og selv om jeg ser eplelandskap overalt, vet også jeg svært lite om det jeg ser. Jeg vet ingen ting om bøndene og ingen ting om de mange sesongarbeiderne som kommer til fruktbygda hver høst. Jeg vet heller ikke særlig mye om den politiske økonomien som strukturerer dagens epledrift. Derfor vet jeg ingen ting om landskapene her heller. Ti tusen løpeturer vil ikke kunne lære meg stort mer enn det jeg allerede (ikke) vet. For som Don Mitchell skriver nedenfor, er ikke utsikt nok for å forstå et landskap.

    Down the road from our house […] is an incredibly productive, and incredibly beautiful, apple growing region. Every fall armies of migrant laborers come to the area to pick the ripe fruit. I know nothing about them. I know nothing about who they are, where they come from, how much they are paid, where they live both during and after the season. The apples we eat tell us nothing about these things, and the views from the roads and highways yield few clues either. The fruit pickers’ lives might as well be a world away from my own.

    , , ,

  • Espresso House-kommunisme

    Espresso House-kommunisme

    «But Marshall didn’t see it that way. He saw other things happening in Starbucks, other dialectical things.»

    Andy Merrifield, 2018,
    What We Talk About When We Talk About Cities (and Love)

    «What if, in short, the desire for Starbucks is the thwarted desire for communism? For what is the ‘third place’ that Starbucks offers—this place that is neither home nor work—if not a degraded prefiguration of communism itself?»

    Mark Fisher, 2013,
    «Post-Capitalist Desire»

    Før gikk jeg overstadig ofte på kafé. I det siste går jeg enda oftere på grunn av permisjon. For noen uker siden trillet jeg med barnevognen gjennom Folketeaterpassasjen, og ble klar over at arkitekturkontoret Rodeo sammen med den stilbevisste kafékjeden Fuglen skulle åpne en filial her ved siden av kontoret til arkitektene.

    En rekke folk var i sving; et par middelaldrende, skjeggete menn med en drill, en ung dame som bærte ut stoler og tre-fire andre som stod og snakket spent sammen. Et par dager senere kom vi tilbake, rolige Kings of Convenience på høytalerne, og en rolig stemning hang over stedet. Jeg kjøpte ihvertfall en kaffe, men fikk ikke helt den samme følelsen jeg får av å gå på mine favorittsteder, så som Espresso House på Gunerius (akk, hvor ble du av?), Starbucks på Grønland eller Torggata, eller en av de utallige stedene til Kaffebrenneriet. Hvorfor?

    Samarbeidet mellom de to aktørene har allerede vart en stund, i form av «Byens tak», hvor arkitekt- og kaféhipsterne har tatt over det som en gang var Arbeiderpartiets melkebar i toppen av Folketeaterbygningen (Tranmæl og Gerhardsen var avholds, og presset asketisme på arbeiderbevegelsen). Der har de servert vin og arrangert borgerlige debatter om byen. Nå lanserer de altså «Byens gulv», som en av initiativtagerne fra Rodeo, Håkon Moslet (tidligere P3sjef) forklarer på følgende vis: «Det handler om å lage møtesteder der arkitekturen og bykulturen smelter sammen.»

    Ved siden av Fuglen i Teaterpassasjen, åpner et tilsynelatende autentisk gatekjøkken fra New York, men som antageligvis blir en gourment-variant som hverken har like fettete eller rimelige pizza-stykker som originalen.

    Rodeo var imidlertid ikke først ut, i 2021 lanserte Mad arkitekter byMad. Ifølge deres nettside er det «en bar/kafé og et samlingsted for alle med interesse for -og glede av byen, det urbane, design, arkitektur, mat og drikke.» Men omtrent samtidig med at Rodeo annonserte sin kafé (gjennom sitt kanskje mer strategiske samarbeid med Fuglen), meldte Mad at de skulle stoppe sin kafévirksomhet.

    Hvis arkitekter lenge har hyllet hippe kaféer, og ofte forsøkt å legge til rette for dem ved å tegne dem inn i «første etasje» i sine planer for byen, har de nå altså tatt saken i egne hender for å skape en urban by. «Bygulvet» har blitt et moteord i den rådende konforme urbanismen, hvor særlig kaféer har blitt ensbetydende med urbanitet. Det vil si, særskilte kaféer, slike som Fuglen produserer. Denne drømmen om autentiske og indie-kaféer er symptomatisk på hva slags urbanisme norske arkitekter foretrekker for tiden, hvor de misforstår seg selv som det urbane. Følgen blir at det ikke er arkitektene som skal bli mer urbane, men byen som skal bli arkitektifisert.

    Det de går glipp av, er hvordan urbaniteten de påstår å elske, (ofte) befinner seg på stedene de ønsker å skille seg fra.

    Besøker du byMad eller Fuglen, blir du ikke bare slått av et elegant interiør, men mer eller mindre identiske mennesker. Hvis du tilhører dette sjiktet av hvit, norsk kultur-middelklasse, er det lett å bli uvel. For min del, fordi jeg blir konfrontert med den verste utgaven av meg selv. Hvis du ikke tilhører sjiktet, blir du sikkert uvel av andre og enda mer legitime grunner. Disse distingverte kaféene forsøker å skille seg fra populariseringen av kafélivet, som har foregått over lang tid.

    Da indie-duoen Kings of Convenience hadde tyveårsjubileum i 2021, kom Erlend Øye med en materialistisk tolkning av deres popularitet. Deres debut kom det tiåret folk for alvor begynte å gå på kafé, og musikken deres var akkurat rolig og behagelig nok til å ikke være støtende for noen. Nå holder det imidlertid ikke lenger å tilhøre den store gruppen som passivt kan høre på duoen, du bør helst se ut som dem, også.

    Quiet Is the New Loud, den ultimate kafémusikken, for tyve år siden. Foto: Wikipedia.

    Men hva ville vært en materialistisk forklaring av kaféer som sådan? Jeg skal ikke våge meg på noe fullverdig svar, men kaféer har utvilsomt gjort det bra i en spesifikk fase av gentrifisering av indre by, hvor byens urbanitet har blitt transformert fra et potensielt kaotisk og truende (for overklassen) fenomen til å bli en hvilken som helst vare som kan selges. Hvis dette begynte på 80-tallet, tok det av rundt årtusenskiftet da album som Quite is the New Loud og Norah Jones’ debut Come Away With Me kom.

    Samtidig spiller kaféene utvilsomt en viktig sosial rolle, som også er en vesentlig materialistisk forklaring bak deres eksistens. Denne kan sies å være del av den sosiale reproduksjonen, som Leslie Kearn viser i Feminist City fra 2020. Der tematiserer hun også at selv om byens oppholdssteder kan være et viktig møtested enten det er for enslige, foreldre eller andre, bærer de også preg av en individuell eller kommersiell løsning på et strukturelt problem, så som behovet for mer plass til å leke og henge med barn.1

    Hvis vi vender tilbake til årtusenskiftet, er det særlig disse usosiale sidene ved kaffebarer som kommer frem blant soldatene i serien Generation Kill fra 2008. Serien handler om invasjonen i Irak i 2003, og interessant nok nevnes Starbucks flere ganger. Jovisst er soldatene sexistiske i sin språkbruk, der de forsøker å distansere seg fra den feminine kulturen de Norah Jones-spillende kaféene, som soldatene nevner, er assosiert med. Men det handler også om privilegier. Hjemme i USA er folk bekymret for å ikke få kjøpt sin kaffelatte, sier en, fordi den lokale Starbucksen deres er under oppussing, mens de bekymrer seg for å bli sprengt i fillebiter (og ja, vedkommende overser da dem han sprenger, men la det gå for nå).

    Hvis kaffebarer som Starbucks rundt år 00 fremdeles var kulturelt ansett som eksklusive, forholder det seg noe annerledes nå, ihvertfall hva massekjedene angår. Men motsatt på arkitektens kafé. Den nyeste utviklingen, som vi har sett, er at kaféen ikke lenger først og fremst er en kafé, men et eksklusivt produkt i byens første etasje som arkitekter og andre konsulenter kuraterer eller «programmerer» i byens «førsteetasje».

    What We Talk About When We Talk About Cities (and Love) handler om Andy Merrifields vennskap til New York-urbanisten Marshall Berman (1940–2013). Merrifield gjør et poeng ut av at han ofte møtte Berman på Starbucks.

    Jovisst er det en stor, kjedelig kjede som representerer en kommersiell, monoton utfordring til små kaféer, innrømmer Merrifield. Samtidig så Berman noe mer i slike steder, fortsetter Merrifield. De var er steder hvor folk møttes, hvor en rekke ulike mennesker møtes, både på dagtid og kveldstid. Ikke minst var det der hvor Berman selv hadde møtt sin kone, Shellie Sclan. I likhet med den svenske kjeden Esprssso House i Oslo, kommenterer Merrifield at Starbucks hadde spredd seg som en sykdom i New York. Men spennende mutasjoner kan alltids skje:

    «Marshall saw people in Starbucks as a public remaking the private, doing it together, as a collectivity, reappropriating the corporate through an agglomeration of the civic. That’s how his modernist brain worked.»

    Denne offentligheten fikk Berman til å midlertidig overse kvaliteten på kaffen, arbeidsforholdene og monopoliseringen kjeden står for. Og det fine, er at dette samkvemmet kan gjelde både om du så bare er der for å se på andre, som i Suzanne Vegas sang «Tom’s Diner», eller om du er der for å konversere med en venn eller en fremmed.

    Urbanistene Hannah Sigriddatter Ander, Bengt Andersen og Joar Skrede dokumenterer hvordan eiendomsutviklere bruker kaféer som Starbucks som en «trigger» for gentrifisering, som en av informantene deres omtaler det som i lys av Torggata i Oslo. Og det ville være galt å si at Bermans var for gentrifisering. Snarere er et av hovedpoengene i Merrifields bok, at marxisten Berman kan lære oss å innta et dialektisk forhold til byen. For ham innebar det å både elske og hate byen på samme tid. Merrifield forklarer: «Good things under capitalism are inextricably linked to bad things, and that the good life has a nasty habit of turning into the bad life.»2

    Skjermdump fra indie-bokhandelen Cappelens forslags Facebook-side den 26 mars 2024, hvor de viste til sin kampanje og kamp mot Espresso House-gentrifiseringen.

    Det er ikke bare det at onde ting allerede også kan bestå av det gode, og motsatt, men også at onde ting en gang kan bli gode. Er det ikke det vi mer nylig ser i den amerikanske fagforeningen til ansatte hos Starbucks, som først gikk ut med en solidaritetsmarkering til Palestinere, for å så bli saksøkt av den idiotiske ledelsen til selskapet, for å så igjen saksøke dem tilbake igjen. I en slik handling ligger det håp. Men det gjør det også i våre utallige besøk på slike steder, steder som så mange arkitekter forakter.

    Kulturteoretikeren Mark Fisher gjør et lignende poeng i artikkelen «Post-Capitalist Desire» fra 2013. Han begynner med å vise til den konservative forfatteren og politikeren Louise Mensch som på et satireprogram (Nytt på nytts britiske original) gjorde narr av radikale demonstranter som under en protest stod i kø utenfor Starbucks med iPhones i sine hender. Spøken impliserte at det er selvmotsigende å være en kommunist og samtidig besøke Starbucks med en iPhone i handen, at det til og med røper et begjær for kapitalismen og dens varer. Fisher kritiserer enkelte venstrevendte for å ha satt seg selv i en slik posisjon hvor de så enkelt kan latterliggjøres, en posisjon de har kommet i fordi de har endt opp som utelukkende anti-moderne og anti-kapitalistiske, istedenfor å jobbe mot hva venstresiden tradisjonelt har vært innrettet mot, en post-kapitalisme. Sistnevnte vil si at du ikke blankt avfeier den moderne verden, men heller tar utgangspunkt i slik den er idag og derfra forsøker å transformere den til noe annet.

    For Fisher innebærer det å lære seg å tenke hinsides godt og ondt: Ting i kapitalismen kan være gode og onde på samme tid.3 En slik manøver åpner for en langt mer interessant samtale enn den som begynner med å latterliggjøre Starbucks eller Espresso House og ender med Fuglen. Som Fisher skriver i en lengere passasje som fortjener å siteres i sin helhet:

    «Given all this, it’s time for us to consider once again to what extent the desire for Starbucks and iPhones really is a desire for capital. What’s curious about the Starbucks phenomenon, in fact, is the way in which the condemnation of the chain uncannily echoes the stereotypical attacks on communism: Starbucks is generic, homogeneous, it crushes individuality and enterprise. At the same time, however, this kind of generic space—and evidently not the mediocre and overpriced coffee—is quite clearly at the root of Starbucks’ success. Now, it begins to look as if, far from there being some inevitable fit between the desire for Starbucks and capitalism, Starbucks feeds desires which it can meet only in some provisional and unsatisfactory way. What if, in short, the desire for Starbucks is the thwarted desire for communism?»

    Utilfredsstillende, fordi vi fortsatt befinner oss i kapitalismen, hvor kaffen fortsatt koster skjorten. Samtidig skjer det noe på disse kaféene, noe som representerer det motsatte av kapitalismens privatisering: en offentlighet. Er det ikke det samme vi kan si om Espresso House på Gunerius (rip) eller Starbucks på Grønland? Og selv om det ikke er en kafé, ser vi ikke det samme i den dynamiske kantinen Punjab Tandoori på Grønland?

    Kanskje kan vi også vri litt på påstanden til Fisher. Hvis steder som Starbucks peker henimot en (enda urealisert kommunistisk offentlighet), hva er det så steder som Fuglen forsøker å prefigurere? Det vil si, hvilket utopisk samfunn er det slike mer eller mindre eksklusive kaféer peker henimot? At svaret hverken innebærer urbanitet eller kommunisme (ikke en gang luksuskommunisme) bør ikke overraske noen.

    Samtidig. Den konforme urbanismen – som utgir seg for å være særegen og autentisk, men i virkeligheten er det motsatte – bør ikke møtes med en ironisk eller kontrær urbanisme. Det vil si, å hevde Starbucks er kul bare fordi andre misliker den er en fordummende og lite dialektisk form for urbanisme. Vi må heller nettopp innse at ting kan være flere ting og selvmotsigende samtidig. Vi må ikke bare å se kimen til noe godt i noe ondt, men også at det standardiserte og tilsynelatende monotone allerede idag på paradoksalt vis kan overraske oss positivt med uventet urbanitet.

    Det er vanskelig å ikke se dette i byen, og det handler selvsagt ikke om en paternalistisk drøm om å menge seg med «Common People», det bisarre borgerlige begjæret som iblant slår de rike, som Pulp en gang foreviget. Det handler heller om å oppsøke steder som er common, om enn ikke enda kommunistiske. Det handler eksempelvis om da jeg nylig på Starbucks på Grønland blir irettesatt av en eldre herre, ti sekunder ut i en uventet samtale om Yanis Varoufakis-boken jeg har i hendene mine mens mitt barn sover, at jeg ikke må blande marxister med marxianere. Når hun endelig våkner, er han snar med å fortelle meg at stellefasilitetene på stedet må være blant byens beste, på vei ut, anbefaler han meg en NRK-dokumentar om barn.

    Eller da vi en annen dag trillet ned til Espresso House på Oslo S. Det hender vi besøker det stedet hvis barnet har stått opp ekstra tidlig, og trenger sin første blund mens de fleste av byens mennesker enda ikke har stått opp. Barnet gråter, Riot on an Empty Street, men vi vet så fort søvnen er her så venter kaféen vedsiden av polet, åpen før alle andre i byen. Her kan vi sove, lese, sammen med betjeningen sniktitte på en youtube-kjendis foran oss i køen, og til forskjell fra betjeningen se en mann som fort og effektivt vasker sitt ansikt i vannkranen på baksiden. Etter en stund, så rusler vi kanskje videre til en annen kafé, kanskje Kaffebrenneriet i Barcode eller Espresso House på Galleri Oslo.

    Takk til Hannah som blir med meg kafé for å drikke kaffe, krangle og hvor vi i lang tid har diskutert en rekke av idéene i denne teksten.

    Fotnoter

    1. Kearn viser hvordan byen for mange har blitt ansett som et svar på isolasjonen forstedene har vært forbundet med, men tegner ikke et rosenrødt bilde. Ikke bare er byen i det store og hele designet av og for hvite menn uten problemer med å bevege seg, men den er også klassedelt. Så der Kearn skriver at hun med sitt nyfødte barn knyttet til kroppen besøkte en nyåpnet Starbucks i London for «en latte og ferske omgivelser» – «These breaks in the exhausting routine of feeding, rocketing, bathing and so on felt like a tiny bit of freedom.» – vedkjenner hun samtidig at andre (ofte rasifiserte) blir presset ut av bykjernen på grunn av gentrifiseringen slike steder ofte er relatert til, og må bebo ytterkanten av byen som ofte mangler tjenester som kaféer og helsestasjoner. Om alt styret og reisingen som da må til for å oppdra et barn, skriver Kearn derfor: «Altough technically urban, these are neighbourhoods where walking to a full-service-grocery store is rarely an option. Taking public transit means waiting unsheltered in the freezing cold or blazing sun for inaccessible, unpresictable buses. Fulfilling daily needs means making multiple stops at different shops and mall strips. The prospect of these moms finding thirty minutes to read the paper in a Starbucks during the baby’s nap seemed highly unlikely.» La det imidlertid være sagt, kaféer handler om mer enn barn, noe som også fremgår av boken til Kearn.  ↩︎
    2. Merrifield skriver videre: «Under capitalism, Marx said, ‘everything is pregnant with its contrary.’ Bad things are the seeds of good things. So, too, with the capitalist city. That’s what we talk about when we talk about cities (and sometimes about love).» Og det er ikke bare Berman som Merrifield mener evner det, også Jane Jacobs. ↩︎
    3. Fisher appliserer begrepet hinsides godt og ondt, som han henter fra Friedrich Nietzsche, på Frederic Jamesons utbrodering av Marx’ dialektiske syn på kapitalismen, som både ond og god på samme tid. Jamesons drøfter ikke Starbucks, men Wall-Mart, hvis globale, avanserte produksjonsnettverk han oppfordrer oss til å omgjøre i tankene til en del av en fremtidig, kommunistisk, planlagt økonomi. ↩︎
    , , , , , , , ,

  • Offentlig skittentøyvask

    Offentlig skittentøyvask

    Mange har lagt til seg vanen med å bestille bøker på bibliotekets nettside. Da legger bibliotekarene bøkene i hyller hvor lånetageren så kan hente dem selv, for å så registrere sitt lån i en av de automatiske, digitale skrankene. Som låntager, trenger du ikke freidig, skamfullt eller likegyldig forholde deg til bibliotekarens dømmende blikk, likevel lar du ekshibisjonistisk boken din henge i vestibylen synlig for alle og enhver. I fravær av navn på bestillerne, navn du uansett antageligvis ikke ville blitt gjenkjent, er det ikke så mye det private som det offentlige ved lånet som interesserer meg som voyerist, ihvertfall illusjonen av tverrsnitt, en litterær seismograf. Så som i hylle 35, hvor noen snart vil hente bøker som kan lære dem å være foreldre, og andre som vil henge med i «kulturen» og skal ta fatt på tredje bind av Solvej Balles bok om den evinnelige dagen, mens andre igjen må forte seg å hente sin The Three-Body Problem av Liu Cixin så de rekker å komme gjennom før de ser den nye filmatiseringen til Netflix. Ikke egentlig så skittent, men i aller høyeste grad offentlig, tilgjengelig informasjon som kanskje ikke er verdt bryet å studere særlig nøye, men som du likevel ikke klarer å unngå å legge merke til, noe som føles annerledes enn en tekstlig gjengivelse av en bestselgerliste, fordi du kan se boken med dine egne øyne, ta på den, bla i den, en annens bok.

  • Film: Hellstrom rydder opp

    Film: Hellstrom rydder opp

    Film: The Hellstrom Chronicle (1971)
    Av: Ed Spiegel og Walon Green

    En bisarr film fra 70-tallet forsøker å finne ut av om hvorvidt vi en en trussel mot insektene, eller om det forholder seg motsatt.

    Zoom inn

    I denne fiktive dokumentaren zoomes det ekstremt inn på insektene og deres verden, og mange sannheter åpenbarer seg. Sannheter om menneskets forhold til naturen, til oss selv, hverandre, ja til og med til Gud. Gjennom nærbilder av maur, veps, bikuber, termitter får vi servert sannheter om vår samfunnsorganisering, vårt begjær, vår individualitet, vårt store ego, våre frykter og ikke minst om våre dumme forklaringer og strategier i møte det vi frykter.

    I The Hellstrom Chronicle presenterer den fiktive biologen Nils Hellstrom sin konspiratorisk ladde teori om at menneskene kommer til å dø ut, og at insektene er de som vil overleve oss. De overlevde tross alt dinosaurene og lærte seg kunsten å fly millioner av år før den første fuglen eksisterte. De overlever stråling, ødelegger maten vår, og kommer tilbake sterkere når vi bomber dem med sprøytemidler.

    Egentlig er det ikke helt riktig å kalle The Hellstrom Chronicle for en fiktiv dokumentar. For alt som fortelles om insektene og deres verden er fullstendig sant og kvalitetssikret av entomologer. Ikke kan Hellstroms overdrevne menneskelige perspektiv på innsektenes verden kalles helt usanne heller. Kanskje er parodidokumentar en bedre betegnelse.

    Romvesnene blant oss

    Gjennom superzoomen får vi se hvordan vi ikke trenger å se ut i verdensrommet for å finne aliens, vi vi trenger bare å stoppe opp og se oss rundt. For rett under nesa vår fins det fantastiske livsformer langt bortenfor fantasien. Med avanserte luktbaserte kommunikasjonssystemer, byggekunst som får pyramidene til å virke primitive, perfekt tilpassede kropper, gigantiske velorganiserte fødestuer, kollektive samfunnssystemer og en dedikasjon til sitt oppdrag som gjør enhver utfordring enkel.

    Larvens avanserte fot sikrer den mobilitet der ingen andre greier å gå.

    Og det er dette som gjør dem – eller «han» som han omtaler insektene som – så skumle. Ta biene, for eksempel. «Til forskjell fra menneskene, er biene i harmoni med sine omgivelser, de samarbeider med dem, så de i retur kan tjene dem,» sier Hellstrom. «I det kooperative samfunnet, er hver enkelts skjebne, alles skjebne.» Samtidig lever biene i et strengt klassesamfunn, og ikke alt er rosenrødt: «I det perfekte samfunnet er det hverken følelser eller nåde», sier Hellstrom idet gamle bier som har utspilt sin rolle kastes ut av hiet. Dette strenge samfunnet vil ifølge biologen i det lange løp ta over menneskeheten.

    Når vi ser på det fra et annet perspektiv, er det vi som er de små og han (insektene) som er kjempen, sier Hellstrom. «Han kan trekke et objekt som er hundre ganger hans vekt, hoppe en avstand femti meter hans størrelse. Og om han bærer den rette typen juice, kan han drepe oss med et enkelt bitt i nakken.»

    Hellstrom viser og forteller oss hva vi står overfor: «Hvis vi tenker på han som vår fiende, la oss se hva han fysisk har gående. Maurens ansiktet er funksjonelt og uten uttrykk. Med bare øyne og munn, bærer han kun på det som er nødvendig for å overleve. Ingen muskler å smile eller rynke panna med, eller på noe vis bedra hva som skjuler seg under overflaten. Du vil merke at han ikke har ører eller nese. Men ikke tro at det gjør han fjern. Han kan se oss og høre oss gjennom tusener av hårstrå som advarer han om vårt nærvær gjennom hver pore i hans kropp. Sammenlignet med mennesket anses han som primitiv. Men av den grunn blir han også mer utholden.»

    Selv om påstanden om at insektene er vår fiende og utfordrer her på jorden har kostet Hellstrom to forskningsopphold og flere vennskap, så vet vi alle det egentlig underbevisst. Fra vi er små skyr vi insekter. De opptrer i våre mareritt, fobier og når vi får dem i salaten reagerer vi instinktivt med å ikke ønske å spise den. Insekter er en felles fiksering for menneskehjernen, sier Hellstrom. Delvis fordi hans ansikt er så ondskapsfullt, delvis fordi han er så uovervinnelig.

    I krig må man ikke bare se på hvilke svakheter fienden har, men også hva slags styrker de har, sier Hellstrom og forklarer oss om insektenes avanserte kommunikasjonsteknologi.

    Svake mennesker

    «Sammenlignet med mennesket har ikke insekter det vi kan kalle intelligens. Men ikke vær for stolt av det. For der det ikke er intelligens er det heller ikke dumskap. Hjernen hans har ikke kapasitet til å resonnere eller nøle før han reagerer. Ironisk nok taler dette til hans fordel. For uten menneskets byrde med å føle rundt det han ser, reagerer insektet uten anger eller tanke på noen».

    Menneskene ødelegger for seg selv, mens insektene med sine svermer er fri for følelser.

    Hellstroms poeng er ikke at vi må bli like militante som insektene, poenget er heller at vår «krig» mot insektene er meningsløs, destruktiv og dum. Vi skal ikke imitere insektenes til tider fascistiske livsstil, men heller bli fascinert av og glad i den underlige verden som ligger rett ved føttene våre. Istedenfor å forsøke å ødelegge den.

    Som Helstrom sier i sin siste monolog i filmen, før han presenterer noen krigsmaur hvis dødelige praksis som han anser som en slags dyster fremtidsvisjon: «blant de mange former for liv (på jorden), er det bare mennesket som mener de har kommet til det fremste utviklingstrinn, og tror de står i en allianse med Gud. Hvis mennesket har en allianse med Gud, så er det fordi han alene er i stand til å ødelegge skaperverket. […] De gjør det ikke med vilje, men der andre skapninger har et instinkt for å overleve, er vi gitt et instinkt til å ødelegge. Det er behovet for individuell luksus som skaper teknologien som ødelegger planeten, og gjør den ubeboelig for alle bortsette fra én organisme, insektene.»

    The Hellstrom Chronicle er pinlig relevant i dag. Menneskets dumme natursyn og handlinger ødelegger som aldri før. Men noe var annerledes i 1971. For som Hellstrom sier: «I en æra der mange arter forsvinner, er det kun to som det faktisk blir flere av: Mennesker og insekter. Mennesket fordi han er den eneste som radikalt greier å endre verden, og insektet fordi han er den eneste som kan tilpasse seg endringene mennesket skaper.» Når man ser denne filmen i 2022 så tenker man jo sitt om at vi mennesker egentlig er på god vei til å vinne krigen mot insektene, og at insektene ikke er så tilpasningsdyktige som man trodde på 70-tallet. Men hvem vet, når vi har outsmarta oss selv gjennom å ødelegge alt vi har, vil det kanskje bli insektenes æra igjen.

    «Ingen er bekymret for at det går med noen liv», forklarer Hellstrom om de selvoppofrende maurene som lager en bro av sine egne kropper.
    , ,

Blogg på WordPress.com.