En gang for nesten to år siden fikk jeg ånden over meg og lagde en blogg. Det skulle være en kollektiv blogg, der ulike bra folk skulle bidra med små og store refleksjoner rundt små og store ting fra verden, kulturen, samfunnet og livet. Et sted for å dele og få tips til filmer, bøker, eller snedige steder å besøke i byen. Min gode livsvenn Alf Jørgen var selvfølgelig med! Sammen skrev vi en tekst om en insektsfilm vi nylig hadde sett, og prøvde å få med noen venner for å få litt vind i blogg-seilene. Det faila. Ingen av oss skjønte helt hva dette var, og bloggen døde.

Nå har imidlertid Alf Jørgen plutselig fått blod på tann og er dritgira. Han har allerede laget flere innlegg, og idéene står i kø. Men for at dette ikke bare skal bli hans blogg, så maser han masse på at jeg og Kim også må skrive noe og legge ut. Kim er travel, og jeg vil egentlig heller løse kryssord. Dessuten, hva skal man skrive da? Denne bloggen het opprinnelig «Ting vi ser», men for å gjøre bloggen bredere enn å bare handle om ting vi ser, heter den nå «Trialektisk». Men hva ER egentlig dette for et bloggprosjekt? Hva er en blogg, i 2024? Og hvem er «bloggeren» Hannah og hva er hennes «stil»? Er hun saklig? Faglig? Akademisk? Poetisk? Politisk? Patetisk? Tullete? Tørr? Øm? Morsom? Alf Jørgen sier jeg må slutte å være så eksistensiell og bare skrive noe, og så kommer svarene etterhvert. Jeg prøver å si til Alf Jørgen at det ikke er så lett «å bare skrive noe» som han skal ha det til. «Men bare skriv det der om landskap, da», sier Alf Jørgen. HVA DA OM LANDSKAP, undrer jeg. Vi får se.

Jeg vet ingen ting om landskap.

Hva er landskap? En «ting vi ser»?

Å studere «landskap» er en egen tradisjon og gren i samfunnsgeografien. En tradisjon jeg ikke vet særlig mye om, men som jeg litt tilfeldig har endt opp med å melde meg opp til et kurs om. For å forberede meg til kurset –  Landscape and Labor – pakka jeg derfor litt landskapslitteratur i sekken og reiste sørover for noen rolige påskedager på eplegården til familien til Alf Jørgen i Telemark.

Mens barnet sover får jeg små lommer av tid til å lese en artikkel skrevet av en av en av kursholderne, Don Mitchell. Artikkelen «Dead Labor and the Political Economy of Landscape – California Living, California Dying» tar utgangspunkt i et jordbær, og gir en fin innføring i et marxistisk perspektiv på jordbær, på det velstående forstads-landskapet Mitchell spiser jordbæra i, og på jordbrukslandskapet der bæra ble produsert. Jordbær er rare greier, skriver Mitchell. De virker kanskje trivielle, men i realiteten bærer bærene på en kompleks historie av arbeid og de politisk-økonomiske strukturene som har lagt føringer for arbeidet. Mitchell sier at på samme måte som jordbæra er en «ting» som bare kan forstås ordentlig gjennom å se på den som et produkt av arbeid, er også landskap en slik «ting» som må forstås som et produkt av arbeid.

[T]he key to understanding (and therefore transforming) the landscape revolves around first understanding how – and especially where, by whom, and under what conditions – it is made.

Sakte former vi mennesker landskapene rundt oss. Så sakte at når vi ser på landskapene rundt oss, ser vi ikke nødvendigvis arbeidet som ligger bak. Jeg ser ut av vinduet og ser eplelandskap overalt. Jeg løper en tur og ser eplelandskap overalt.

Jeg leser ferdig teksten og ser jaggu meg eplelandskap der også. For etter å ha satt seg inn i jordbærene i California, flytter Don Mitchell til litt utenfor Syracuse, New York. Han blir nabo til et eplelandskap, og påpeker at han ikke vet noe som helst om landskapene han ser. Det slår meg at jeg faktisk begynner å bli litt kjent med landskapet på småbruket jeg besøker. Dette landskapet, og eplene som høstes av det, skjøttes av bonden som er barnets bestefar, bestemor og familien ved innhøsting. Men dette er bare én liten gård i ei stor eplebygd, og selv om jeg ser eplelandskap overalt, vet også jeg svært lite om det jeg ser. Jeg vet ingen ting om bøndene og ingen ting om de mange sesongarbeiderne som kommer til fruktbygda hver høst. Jeg vet heller ikke særlig mye om den politiske økonomien som strukturerer dagens epledrift. Derfor vet jeg ingen ting om landskapene her heller. Ti tusen løpeturer vil ikke kunne lære meg stort mer enn det jeg allerede (ikke) vet. For som Don Mitchell skriver nedenfor, er ikke utsikt nok for å forstå et landskap.

Down the road from our house […] is an incredibly productive, and incredibly beautiful, apple growing region. Every fall armies of migrant laborers come to the area to pick the ripe fruit. I know nothing about them. I know nothing about who they are, where they come from, how much they are paid, where they live both during and after the season. The apples we eat tell us nothing about these things, and the views from the roads and highways yield few clues either. The fruit pickers’ lives might as well be a world away from my own.