Et fysisk eksemplar av oversettelsen av Andreas Malm kom i posten idag, og boken er kanskje tilgjengelig på bokhandelen allerede.

Da jeg sammen med Daniel oversatte Hvordan sprenge en rørledning til norsk, var det vanskelig å ikke legge merke til noen moment om byen i boken.

For det første er det en viktig gjennomgang av en dialektikk i borgerrettighetskampen i USA: «Uten Malcom X hadde det kanskje ikke vært noen Martin Luther King (og vice versa).» En mer progressiv lovgivning fikk vann på møllene først når byer stod i brann. Opptøyer var med andre ord en sentral del av utviklingen.

Hva byen angår, er også beskrivelsene av de gule vestenes angrep på karbonskatt i Frankrike interessant, særlig når den leses i lys av en annen, men relatert diskusjon om SUVer.

«Hvis vi må kutte utslipp nå, betyr det at vi må begynne med de rike.» Setningen kommer etter et avsnitt som i detalj beskriver problemet med den franske statslederen Emmanuel Macrons klimapolitikk, som motsatt begynte med folk flest. Om politikken til «kongen av klimadiplomati og privat luksus» skriver Malm:

Skatten som utløste de gule vestenes opprør var innrettet mot bilene til arbeiderklassen. Stigende leie- og boligpriser hadde i lang tid presset franske arbeidere ut av byene og inn i periferien, hvor offentlig transport er kronisk underutviklet og ‘å eie en bil er vesentlig’ for å pendle til jobb og offentlige tjenester.

Malm kaller videre Macrons karbonskatt for «en regressiv skatt på selvberging», og legger lakonisk til: «Som seg hør og bør, kom det et tilbakeslag. Men hvis andre borgerlige regjeringer skulle bli smittet av Macrons lidenskap for klimakrisa, kan vi forvente at de famler i samme retning.»

Han plasserer altså de gule vestenes bilbruk under det miljøfilosofen Henry Shue omtaler som selvbergingsforbruk, mens SUVene til rikingene i bykjernen, omtales som luksuriøst forbruk.

Dette minner meg om NRK-serien Kampen for tilværelsen (2014–2015). Karianne (spilt av Trine Amalie Wiggen) som lever et komfortabelt liv i Ullevål hageby har havnet i et venterom. Det skal avgjøres – to år før HBOs The Good Place kom – om hvorvidt hun skal sendes til himmelen eller helvete. Hun konfronteres med hvorfor hun har en SUV, hvorpå hun svarer at hun tenker på sikkerheten til sine barn. Hva med sikkerheten til de andre barna, spør resepsjonisten i retur? Hva serien glemte, er at i tillegg til at en SUV kan smadre mindre biler, så er problemet med slike, store biler først og fremst at de slipper ut voldsomme mengder CO2. Og der noen utslipp kan legitimeres, finnes det ingen grunn til å kjøre slike biler som privatperson i sentrum.

Malm gjør et stort poeng av at klimapolitikken ikke bør moralistisk rettes mot folk flest, fordi det er usosialt, urettferdig og dessuten vil gi grobunn for tilbakeslag og raseri. Malm er fra før kjent for å utfordre begrepet anteopocen med kapitalocen, fordi han mener vi ikke bør skylde på mennesker for klimakrisen, men det kapitalistiske systemet. Likefullt balanserer han iblant på en moralistisk line, og behandler eksempelvis SUVer som luksuriøst forbruk. Det er imidlertid med ganske god grunn. Ikke bare fordi de er dyre og assosiert med overklassen, men på grunn av det obskøne sløseriet de representerer:

SUVer har erobret bilmarkedet, med alvorlige konsekvenser for planeten: sent i 2019 rap­porterte Det internasjonale energibyrået (IEA) at disse bilene har vært den andre største driveren for økende globale CO2-utslipp siden 2010. Kraftsektoren kom først, den svulmende flåten av SUVer på andreplass, og slo dermed tungindustri – sement, stål, aluminium – og både luftfart og shipping med stor margin. Hvis eierne av SUVer utgjorde en nasjon, ville de i 2018 rangert på en syvendeplass for CO2-utslipp. Den ustanselige økende andelen med salg av SUVer slår beina under tiltak for energieffektivitet og elektriske framkomstmidler; med sin størrelse og tyngde har disse bilene fortsatt å sluke bemerkelsesverdige mengder med ben­sin såvel som energi i produksjonsstadiet. Sistnevnte var imidlertid ikke med i IEAs regnestykke. Hadde det vært inkludert, ville den destruktive klimaeffekten vært enda mer synlig i tallene, og det for en vare som ikke dekker noe menneskelig behov av betydning. Sikkerheten på innsiden av disse tanksene er en illusjon, etter­som det er langt mer sannsynlig at SUV-sjåfører enn andre motorister krasjer og ruller rundt med den følge at de dør. Som IEA har bemerket, har disse monstrene på verdensbasis blitt solgt i så stort omfang fordi «de blir ansett som et symbol på velstand og status». Vi lever på en planet som er satt fyr på av de rike og av begjæret etter å bli en av dem.

Relatert til disse beskrivelsene, finner vi beskrivelser av aktivister som har tømt luften ut av hjulene på slike biler i storbyer som Stockholm. Da har de lagt til en tydelig lapp i ruten for å hindre sjåførene fra å bruke bilen uten luft, men også for å gjøre eieren bevisst hvorfor aksjonen har funnet sted.

Selv om boken først og fremst handler om fossilkapital og klimakrisen og ulike historiske strategier Malm mener er relevante, tematiserer den altså også ulike forsøk på å hevde retten til byen – for å si det med den franske filosofen Henri Lefebvre – i lys av klimakrisen.

Å realisere den retten, må selvsagt ikke ta form av virkemidlene Malm forfekter. Malms bok bør leses av oss som i langt kan være skeptiske til noen av analysene hans, fordi han setter ting på spissen.

Dessuten er boken et viktig korrektiv til et samfunn som blir sjokkerte av aktivistiske ungdom, men som ikke evner å se den strukturelle, skjulte eller sakte volden klimautslipp står for, med dødelige konsekvenser allerede i sving enten det gjelder hetebølger, stormer eller skogbranner.

Byforskerne Adam Elliott-Cooper, Phil Hubbard og Loretta Lees hevder da også i en ny artikkel at den abstrakte, kapitalistiske prosessen gentrifisering innebærer, bør omtales som vold, der den tvinger folk vekk fra sine hjem og endrer nabolag til det ugjenkjennelige.

Men bør det ikke være enkelt å politisk innføre et forbud mot SUVer i asfalterte byer hvor du ikke trenger rikmannstraktorer, samtidig som en solid kollektiv transport og ambisiøs sosial boligbygging og leiereguleringer innføres?