Som del av mitt nåværende ansettelsesforhold skal jeg de neste årene lære mye om en av Oslos lengste bybekker – Hovinbekken. Hovinbekken renner fra Lillomarka i nordøst, gjennom byen og ender i fjorden. For drøyt hundre år siden ble store deler av bekken lagt i rør under bakken, men nå er bekken i ferd med å bli hentet opp, for å igjen bli en synlig del av bybildet.

For å bli kjent med bekken, bestemte jeg meg en dag for å finne dens kilde og å forsøke å gå langs bekken, uansett hvilke hindringer jeg skulle møte på. Dette er en smakebit fra notatene fra turen.

Mandag 8. april, 11:00

Finner Kapteinsputten (også kalt Svartputten), Hovinbekkens øverste kilde. En beskjeden liten innsjø mellom lysløyper og turstier på Linderudkollen nordøst i Oslo. Hovinbekken i Oslo, kommer altså, blant annet, herfra, utenfor byen. Samtidig, er ikke marka også byen?

De første hundre meterne renner bekken langs noen preparerte lysløyper i en skisesong på hell. Skiløpere i Oslo er livsfarlige og hissige. Og siden det aller verste de vet er «gående» i sporet, passer jeg på å gå så langt unna skisporet som mulig. En rolig pensjonist glir sakte forbi meg, vi nikker og hilser.

11:10 Bekken og jeg skiller lag med turstiene. Jeg er fast bestemt på å gå så tett på bekken som mulig. Terrenget er ulendt og delvis skjult av den overraskende dype snøen, så det er ikke veldig lett å følge bekkens vilje og vei. Vann har en utrolig evne til å gå rett frem samme hva det støter på. Jeg er ikke like sterk som  H₂O.

11:20 Møter en dompap! Blir glad for møtet. Men jeg føler meg egentlig mest nervøs. Av å ikke gå langs oppmerkede stier, og den litt dype snøen som jeg stadig faller gjennom. Det er ikke tilrettelagt for gående her, og jeg må navigere selv.

Jeg har lest kartene på forhånd, og har egentlig bestemt meg for å ikke bruke mobilen om det ikke er strengt nødvendig. Likevel kjenner jeg på en stor trang til å sjekke UT.no-appen hvert femte minutt. Jeg står i mot, men mest fordi jeg har lite batteri på telefonen og vet at når jeg kommer til byen MÅ jeg faktisk bruke mobilen litt for å finne frem i bykaoset. Her i skogen, hvor bekken er åpen og opp i dagen, er det jo bare å se hvor den renner og følge etter.

Følger noen gamle fotspor langs bekken. At noen må ha gått her før meg gir en betryggende følelse.

Bekken har nok rent akkurat her i noen tusen år, for den har greid å skape en liten dal («Almedalen» i følge kartene). Dalen ligger kanskje 7 meter(?) nedenfor terrenget rundt, og dalsidene er innimellom bratte stup, andre steder slakere steinrøyser. Mange trær har falt og lager hindre jeg må komme meg over og under. Blir redd for at det skal knekke flere trær og at jeg kan få et i hodet.

Terrenget ser kanskje beskjedent ut, men det er overraskende krevende å bare gå rett frem i dette landskapet. Steinene vakler under meg, og jeg må holde meg fast i busker og stein for å ikke falle. Jeg tenker jeg skal teste om litt fart vil gi meg bedre balanse. Tar sats og løper litt i steinrøysa langs bekken. Hopper, sklir, tar for meg med hendene og kryper litt på alle fire.

Inntar «stiens blikk» på det som foregår: For tenk om turstien faktisk går rett oppå toppen av haugen her, og at det skulle komme noen turgåere og se ned mot bekken? Så ser de en liten dame med PC-sekk på ryggen, dongeribukse og en småhipp urban regnjakke som løper og kravler rundt i bunnen av dalen? Folk på stien måtte jo tro jeg var psykotisk.

Innser at sporene jeg har fulgt ikke var menneskespor, men må være sporene av en elg. Falsk trygghet, der. Jeg stoler ikke på elgspor, elgen bryr seg jo ikke om den tråkker uti bekken. Blir dessuten redd for å møte på en elg. Funderer på at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre hvis det skjer. Stå stille? Klatre opp i et tre? Jeg leste et sted at det skumleste elger vet er lyden av mennesker, så jeg snakker litt til meg selv.

11:45 SKYTEBANESKILT OG GJERDE tvers over bekken ber meg om å snu. SKYTING!? Fader. Blir enda mer redd! Må fnise av all denne teite frykten jeg kjenner på. Men altså. Det hadde tatt seg ut å bli skutt oppi her, da! «Skyting pågår når rødt flagg er heist». Ingen røde flagg i sikte. Googler litt og beslutter å fortsette ferden.

Ringer og sier at om jeg ikke skulle komme hjem i dag, så er det nok fordi jeg har blitt skutt, fått et tre i hodet, falt eller blitt drept av elg. Almedalen heter der her, sier jeg. Så vet du hvor du skal sende letemannskapet.

KLATRA. SKLEI. FALT GJENNOM SNØEN OG RETT NEDI BEKKEN. PISSBLAUT. Skoa full av vann. Tar et bilde av hullet etter foten min.

Bekken flyter utover i noe som økologene sikkert har et navn på. Ikke innsjø, og ikke delta heller, tror jeg. Bekken blir uansett veldig bred, med mange små årer, noen dypere områder, noen grunne. Kanskje dette er noe som en gang vil bli en liten dam? Jeg ser enda et gjerde gå tvers over bekken. Dette gjerdet er litt mer seriøst, og jeg må klatre ganske høyt oppi i ei steinrøys for å komme meg over og på andre sida. Utløser et bittelite steinras.

En død padde foran meg bringer bud om død. (Ligger innvollene ved siden av? Invertert padde?)

12:05 Møter det ekte gjerdet til skytebanen. Her er det piggtråd og full pakke, så i frykt for å bli skutt (og ikke fordi jeg respekterer privat eiendom) velger jeg nå dessverre å forlate bekken. Det er synd. Poenget med denne turen var å på psykogeografisk vis la bekken tvinge frem ruta mi, og at jeg skulle ta færrest mulige valg selv.

Bekken er ganske bred her og umulig å krysse, så jeg må snu og gå et stykke tilbake. Kommer meg omsider over ved å skyve meg over et tre som ligger over bekken.

Våt og kald. Rosinhud på høyre fot. Men når jeg finner en sti langs skytebanegjerdet kjenner jeg at jeg kan puste lettet ut. Senker skuldrene og nyter følelsen av trygghet. Nå trenger jeg ikke navigere, bare spankulere. Flirer og føler meg teit som har vært så stressa.

Om frykt: Jeg har vært så stressa og redd, og det er interessant å sammenligne denne felterfaringen med min forrige, som var da jeg skrev masteroppgave om Olafiagangen – et av de mest frykta og berykta offentlige rommene i Oslo og Norge. (med jevne mellomrom er noen «ute» og klager på forholdene i Olafiagangen. Senest for et par måneder siden ser jeg at noen skrev en kronikk om hvor skummelt og fælt det er der)

En hel vår hang jeg timesvis i Olafiagangen, dag, kveld og natt. Og selv om jeg var midt i et av de mest fryktede områdene i Oslo, følte jeg meg altså ALDRI så nervøs som jeg var i dag. I Olafiagangen er det jo masse mennesker! I Almedalen var det ingen. Der kunne jeg dødd uten at noen merket det.

Betyr dette at jeg har blitt totalurbanisert? Jeg – som vokste opp på bygda, midt i en skog, uten naboer, og stort sett brukte helger, ettermiddager og ferier på å løpe rundt i skogen med hunden min – blir nå dritstressa av å gå langs en liten bekk, kanskje 20 meter unna turstien, maks et par kilometer nordøst for bybebyggelsen i hovedstaden.

12:40 Får endelig øye på den fryktede «skytebanen». Ser at det var langt mer ordna forhold enn jeg fantaserte om. Her må man stå i designerte båser og skyte på blink. Hva trodde jeg egentlig? At folk løp rundt og skøyt vilt? Legger merke til bekken rett ved blinkene.

12:45 Sivilisasjon! Boligblokker og barnehager!

12:45-13:40 Med søkkvåte sko og en følelse av å vært gjennom en langt heftigere reise enn det som er tilfelle, er planen nå å følge bekken ned til Ensjø torg. På denne strekningen ligger mye av bekken i rør, og utfordringen blir ikke lenger å holde seg på bena, men å finne frem.

Resten av turen blir en motsatt opplevelse av slik den har vært til nå. Om bekken dominerte og formet Almedalen, er det nå byen som dominerer og former bekken.