Eller: En Orwellsk lesning av angrepet på Rød Ungdom og Amrit Kaur.

Mai 17, 2024

Etter at Rød Ungdom valgte sin nye leder, har det florert med anekdoter om at hun representerer en autoritær trussel. Ikke minst har disse kommet fra egne partikamerater. Amrit Kaurs posisjon forklarer hun best selv. Men hvordan kan vi forstå måten Kaur har blitt møtt med, i lys av noen av mekanismene George Orwell beskrev i romanen 1984?

I den kjente dystopien fra 1949, er det å ha makten til å endre «virkeligheten» noe som karakteriserer den autoritære staten til Storebror. Med sitt herredømme over Oceania, har Storebror skapt et samfunn modellert etter, men også langt overgått Sovjetunionens kapasitet til tankekontroll.

Dette skjer ikke bare gjennom overvåkning og tortur, det skjer også gjennom manipulasjon av følelser. Særlig virksom er den daglige hat-sesjonen, hvor noen minutter vies å hetse fienden og (en angivelig) landssviker som har gått over til rivalens side. Dessuten har de en hat-uke som arrangeres årlig. Denne foreningen av riket via hat skjer også gjennom krig mot rivalen.

Partiet gjør alt de kan for å skjule at de på permanent vis skifter mellom å krige mot Østasia og Eurasia, i tillegg til USA/England har vi altså å gjøre med Kina og Russland. Så fort skiftet (nok en gang) har skjedd, har de for alltid vært i krig med den nye rivalen.

I Bjørn Alex Herrmans norske oversettelse fra 2016, kan vi derfor lese det følgende om denne kontrollen over virkeligheten:

På den sjette dagen av Hat-uken, etter prosesjonene, talene, ropene, sangene, bannerne […] etter seks dager med dette, da den store orgasmen skalv mot sitt klimaks og det alminnelige hatet mot Eurasia hadde kokt opp til en så delirisk tilstand at hvis mengden hadde fått kloa i de totusen eurasiske krigsforbryterne som skulle henges offentlig på Hat-ukens site dag, ville de uten tvil ha revet dem i filler – i nettopp dette øyeblikket var det blitt kunngjort at Oceania likevel ikke var i krig med Eurasia. Oceania var i krig med Østasia. Eurasia var en alliert.

Dette skiftet skjer i dette tilfellet midt i en tale en av lederne i partiet holder. Det ble imidlertid ikke «innrømmet at det hadde skjedd en forandring»: «Det ble bare kjent, uhyre brått og overalt på en gang.»

I etterkant fikk byråkratiet derfor sitt å jobbe med, med å fullbyrde det usynlige, nye direktivet:

Oceania hadde alltid vært i krig med Østasia. En stor del av den politiske litteraturen fra de siste fem årene var nå fullstendig foreldet. Rapporter og dokumenter av alle slag, aviser, bøker, pamfletter, filmer, lydopptak, fotografier – alt måtte korrigeres lynraskt.

En ny virkelighet måtte skapes, og i så henseende har partiet funnet ut at det fremste verktøyet er å endre hukommelsen til befolkningen og partimedlemmene selv, med følgende slagord: «Den som kontrollerer fortiden, kontrollerer fremtiden.»

Å tolke autoritære regimer er imidlertid ganske enkelt. Å tolke makten i «frie» samfunn er vanskeligere. I så henseende kan vi kanskje hente noen poeng fra kulturkritikeren Mark Fishers bok Den kapitalistiske realismen. I den er det nettopp kapitalismen som settes under lupen, og det på en måte som på sett og vis speiler Orwells analyse, vil jeg hevde.

Hvis det hos Orwell er snakk om et autoritært regime som for alltid vil beholde makten, handler det i Fishers tilfelle om hvordan kapitalismen klamrer seg til makten. Ikke minst skjer det gjennom en utbredt pessimisme: Alle andre samfunnssystemer er brakt i vanry, og er kanskje gode i teorien, i følge dette verdenssynet, men urealistiske i praksis. Bare kapitalismen er realistisk. Ifravær av alternativer, kan kapitalismen gjøre som den vil, den trenger ikke prinsipper, for alt annet er uansett verre, og dessuten har den ingen konkurrenter, så hvem bryr seg om den ikke holder sine ord (om at den er for fri konkurranse, er effektiv, løser klimakrisen osv)? Dette fører også til at kapitalismen konstant kan forandre seg, og ikke bare på grunn av produktivkreftene. Akkurat som i 1984. Fisher skriver:

En gang betydde muligens «være realistisk» å avfinne seg med en virkelighet opplevd som solid og uforanderlig. Kapitalistisk realisme, derimot, innebærer å leve i en virkelighet som er uendelig omskiftelig og i stand til å rekon­figurere seg selv til enhver tid. Vi står overfor det Jameson i essayet «The Antinomies of the Postmodern» kaller «en fullstendig utskiftbar samtid hvor både rom og psyke kan bli proses­sert og omgjort etter eget forgodtbefinnende». «Virkeligheten» det er snakk om her, minner om mangfoldet av valgmuligheter som finnes i et digitalt dokument, hvor ingen avgjørelse er endelig, nye revisjoner alltid er mulig og alle tidligere hendelser kan hentes frem igjen.

Jeg tror vi kan videreutvikle hans analyse til å også vise hvordan denne «realistiske» endringsviljen også preger venstresiden. Selv om Fisher kort nevner hvordan Gordon Brown fra Labour lyger på seg en overklassebakgrunn, er han først og fremst opptatt av hvordan kapitalismen og nyliberale sjefer stadig bytter ledelsesfilosofi. Men hvis venstresiden speiler kapitalismen, speiler de også denne viljen til forandring, ikke minst via media som mekaniske for forandring.

Hvis venstresiden har bundet seg fast til kapitalismens stamme (både økonomisk og geopolitisk), må de følgelig følge den ut på dypt hav. Hvis de ikke er direkte fastbundet, er ihvertfall deler av venstresidens kompass ikke lenger satt ut fra politiske prinsipper, men spinner heller villt rundt fordi de følger media som en magnet, og media speiler stort sett kapitalismen (med andre ord, fungerer ideologisk ved å sky grunnleggende spørsmål.)

Dette ideologiske arbeidet, eller «hukommelsessvikt» og «drømmearbeid» som Fisher kaller det å endre virkeligheten, har vi nylig sett virke i Norge, og da i lys av nettopp geopolitikk, ikke så ulikt Orwell beskrev det.

SV, som ble opprettet som et alternativ til NATO og Warszawapakten, har nå omdøpt seg til et NATO-parti. Når Stoltenberg, Støre og Tangen angripes av Kaur for at Oljefondet har tjent penger på våpenindustrien delaktig i folkemord med det upassende og flåsete ordet «terrorist», var ikke partiledelsen bare opptatt av å anklage henne for termen (som hun med rette har beklaget, av åpenbare årsaker). De var også opptatt av å «glemme» at partiet anmeldte Stoltenberg for krigsforbrytelser i 2013 (som forsåvidt er en hardere anklage). Det bør uansett være enkelt å si at det var en dårlig valgt term, men at terroren til våpenindustrien ikke kan oversees. Makt og media har imidlertid en tendens til å sette premissene for hvem og hva som må beklage.

Vi skal imidlertid ikke bare glemme hva Stolteberg kanskje har gjort, og hva Oljefondet gjør, vi må også glemme alle krigsforbrytelsene våre nære allierte USA faktisk har begått i våre navn. Hvor mange allierte av dem har ikke blitt omgjort til en rival? Og hvor mange allierte bør ikke umiddelbart omdøpes til en rival, hvis USA skulle vært prinsipielle om menneskerettigheter? (De kunne eksempelvis begynt med å anmelde seg selv, og så fortsatt med Saudi-Arabia, Israel og så videre.)

Nok et eksempel på drømmearbeid, er hvordan ledelsen i Rødt tapte kampen om hvorvidt partiet skal jobbe for kommunisme, men nå plutselig bruker tid i media på å nærmest definere Rødt som et anti-kommunistisk parti. Det er vanskelig å ikke forestille Einar Gerhardsen som på dødsleiet blir spurt om hva han var mest stolt av, svarer Mímir Kristjánsson. Hvis Gerhardsen overvåkte sosialister og kommunister, inntok han imidlertid aldri en så arrogant posisjon at han mente han kunne mer enn hele sitt ungdomsparti til sammen, slik Orwell-fanen Kristjánsson gjorde. Kun Storebror kan måle seg med et slikt ego.

Nok en talsperson mot den nye RU ledelsen, er Ronny Kjelsberg. I et innlegg han postet på Trønderdebatt, skriver han:

Marxismen er konkret. Når den italienske marxisten Antonio Gramsci i sine berømte Fengselsnotatbøker omtalte marxismen som «praksisfilosofien» var det ikke bare for å omgå fengselssensuren. Det var også fordi han mente det. En teori som ikke kontinuerlig brytes mot praksis, og som kontinuerlig endrer seg når samfunnet endrer seg, er verdiløs.

Som Yngve Heiret allerede har påpekt et sted, burde Kjelsberg lese mer, for han misforstår fullstendig en av de første medlemmene av den italienske kommunistpartiet. Praksis er ikke det samme som Praxis. Der RU har blitt latterliggjort for å holde lesesirkler og være interessert i teori, viser praxis nettopp til foreningen av teori og praksis, ikke et retningsløs handlingsfokus som minner mer om moderne krisekommunikasjon enn marxisme.

For det andre vitner Kjelsberg-sitatet om liten forståelse for hvordan parlamentarismen presser gjennom praksis som strider mot Rødts politikk ved å, på Orwellsk, skape et «indre parti» hvis holdninger skapes gjennom mediedisiplin. Hvis overvåkning i 1984 tar form av Storebrors utallige skjermer spredd i hus og hjem, som både overvåker og formidler propaganda, foregår det på en annen måte i vårt samfunn. Vi internaliserer dette maktapparatet, og skjermene henvender vi oss til frivillig. Der blir vi daglig eksponert for status quo-stemmer fra Aftenposten eller Klassekampen, eller bidrar med synspunkt i henhold til deres redaktørlinje. Fisher beskriver dette på utmerket vis nettopp via bokens eneste referanse til 1984, som egentlig er en referanse til reality-programmet Big Brother, som med slagordet «du bestemmer» oppfordret seerne til å delta via telefonene. Som Fisher skriver:

Vi inntar selv maktens tomme sete når vi ringer og taster inn våre reaksjoner. Fjernsynets Big Brother har overgått Orwells Big Brother. Som publikum er vi ikke underlagt en makt som kommer fra utsiden, men integrert i en kontrollkrets som har våre begjær og preferanser som sitt eneste mandat. Begjærene og preferansene sendes deretter i retur, denne gangen ikke som våre egne, men som noe som tilhører den store Andre.

Det er noe av den samme dynamikken vi ser blant noen av våre Rødt-politikere. Noen ganger er det media som er først ute med sin disiplin, og politikerne er reaktive.

Andre ganger er det imidlertid motsatt, og særlig i tilfellet Kaur, hvor det er sentrale politikere som er først ute med konservative utsagt i media. Målet var å få frem at Kaur, som simpelthen fremmet typisk Rødt-politikk, i virkeligheten var en kuppmaker som stod for noe Rødt aldri hadde stått for. Årsaken bak disse hysteriske reaksjonene på Kaur kan vi bare spekulere i, men det er rimelig å anta at de bare gjør det de antar media forventer fra dem. De vil kanskje kalle denne analysen for mistankens hermeneutikk – noen har allerede gjort det på Facebook – men det er noe de fortjener som våre representanter, når de sår tvil om sin egen politikk. Da må vi forstå hvorfor, og svaret ligger sjelden på overflaten, derfor må vi iblant være mistenksomme.

Spørsmålet vi må stille oss, er: Hva er det politikerne (eller vi) våre egentlig ønsker seg? Har de blitt «realistiske», ved å på pessimistisk vis gi opp Saken ved å håpefullt jobbe hektisk for mer eller mindre anstendige Saker på innsiden?

Å være på Stortinget kan formatere slike ønsker, og skape en selvforsterkende, konservativ spiral. Det betyr imidlertid ikke at vi skal unngå Stortinget, men at vi burde vært langt mer forberedt på hvordan det kan skape en ledelse med egne føringer, som konstant er opptatt av å gjøre det de tror Andre vil de skal gjøre. Stortingspolitikerne til Rødt gjør ofte en fremragende jobb, men jeg tror de kunne oppnådd langt mer ved å bli mindre «pragmatiske». De kan, med andre ord, kombinere Saken med Saker, som vil skape en synergi jeg vil komme tilbake til som konklusjon.

Hvis vi ikke gjør det, ender vi paradoksalt fort opp med at «alt som er fast fordampet til PR», som Fisher omskrev det kjente sitatet fra Det kommunistiske partis manifest. Vi tror vi er praktiske, at vi gjør ting, men på veien blir vi først og fremst opptatt av anseelse, og gir opp Saken, målet. Fisher skriver:

Det senkapitalismen tar etter stalinismen er nettopp at symboler på måloppnåelse verdsettes høyere enn faktisk måloppnåelse.

Rødt har selvsagt ikke blitt så stalinistiske. Samtidig bør vi granske spørsmålet hva som bør være målet til Rødt. Ihvertfall å kritisere en norsk styringselite som lar sin politikk diktere av USA. Det bør også være å hindre at konkurrerende imperier som Russland, USA og flere lar oss leve i en verden med permanent krig, om enn med skiftende rivaler. Det krever internasjonal forsøstring, selv om det kanskje ikke lenger anses som anselig, ettersom et internasjonalt klasseperspektiv erstattes med en ide om nasjoner blant våre politikere og deres venner i media. Et nasjonalstat-overskridende perspektiv, derimot, er nettopp det Kaur har tatt til orde for.

Motsatt narrativ er altså synlig i Klassekampen, som har blitt sosialdemokratisk med en nasjonal horisont. De har også har stått i bresjen i denne kampanjen mot Rødts (egentlige) politikk. Istedenfor å gjøre partiets faktiske politikk forståelig og populær, har de gjort alt i sin makt for å gjøre det motsatte, godt eksemplifisert med en forsidesak om medlemsflukt fra ungdomspartiet uten å vise til tall, eller drøfte prospektet at Kaur kan representere en revitalisering av partiet.

Nylig skrev eksempelvis redaktør Mari Skurdal en tekst hvor hun advarte om at hvis Rød ungdom fortsatte som de gjorde (altså med Rødt-politikk), ville partiet forsvinne. Med hva Orwell kalte «virkelighetskontroll» kan nevnte ironi at det er Klassekampen som bidrar til å svekke heller enn å styrke Rødt undertrykkes. Denne «dobbelttenkning», som Orwell også kalte det, er kanskje noe redaktøren får seg til å gjøre fordi det egentlige målet er å omgjøre partiet til, med Kjelsberg, noe «som kontinuerlig endrer seg når samfunnet endrer seg».

Hvis det er noen vi kan hente lærdom fra for å forstå dagens situasjon, er det nettopp Kjelsbergs kamerat, Gramsci. Fra ham kan vi lære at selv om det iblant kan være viktig å forandre Rødt, bør hovedparolen vår være å forandre verden.

Vi gjør ikke det ved å endre oss selv til å bli identiske til de til enhver tid nykkene til det bestående, ved å være «realister» som plasserer seg på samme posisjon som hegemoniske krefter i avgjørende saker. Det eneste en slik bevegelse gjør, er å styrke det bestående hegemoniet, ved å plassere «alternativet» så nært det at det hverken representerer et reelt alternativ eller evner å flytte grensene for det mulige.