Plagiering bedrives og diskuteres overalt. Hvis det ikke er forhenværende kunnskapsminister Ingvild Kjerkol som er på ferde, så er det fremadstormende Kunstig Intelligens som sømløst suger til seg andres setninger inn i malstrømmen, og gulper dem opp igjen.

Plagiat er plagsomt komplekst. På den ene siden er plagiat det perfekte symptom på stillstanden kjent som senkapitalismen (som i økende grad ser ut til å erobres av teknoføydalismen), hvor ingenting nytt skjer. På den andre siden er ideen om et selvstendig arbeid som noen så skulle stjele en illusjon det er vanskelig å tro at noen andre enn borgerlige patentadvokater virkelig kan stå inne for. I tillegg er det blitt personlig. Jeg har blitt plagiatparanoid: jeg er både redd for å blir frastjålet, for å ikke bli frastjålet, men også redd for å stjele.

*

For en stund siden leste jeg en notis i Morgenbladet, utformet som en nekrolog: «Tekstlikhet (2024-2024)». Nord Universitet landet på at politiker Kjerkols masteroppgave inneholdt plagiat. Notisforfatteren tok dermed til orde for at vi kunne gravlegge dette ordet – «tekstlikhet» – som lenge hadde spunnet rundt politikerens akademiske arbeid. Vi måtte heller snakke om: «Juks. Fusk. Plagiat».

Jeg har imidlertid blitt plagiert i Morgenbladet en gang, i 2021. Da gjorde redaksjonen alt for å overbevise meg om det motsatte, det var ikke en gang snakk om tekstlikhet.

Siden den gang har jeg altså hatt et paradoksalt perspektiv på plagiat: På den ene siden er det en trussel mot fattige frilanseres økonomi, på den andre siden er det noe patriarkalsk over det å absolutt skulle hevde ens egen suverenitet. Kanskje må vi tenkte dialektisk om plagiatsaken.

Da jeg den gang tok opp saken med Morgenbladet, fikk jeg først ingen respons. Deretter ble jeg plutselig oppringt av skribenten som hadde plagiert meg, som kunne meddele at de hadde diskutert saken i avisen, og konkludert med at plagiat ikke var tilfelle.

Jeg sendte en e-post til redaksjonen og forklarte at jeg var uenig i dette. Det gikk flere dager. Så ble det mye frem og tilbake. Omsider ble jeg ringt opp av skribentens redaktør. Det ble en lang telefonsamtale hvor hun gjorde det klinkende klart for meg at det jeg mente var plagiat, ikke var plagiat, fordi det dreide seg om så opplagte ting som alle – i hvert fall alle i Morgenbladet – visste fra før av. Det ble ord mot ord (som var merkelig gitt at jeg hadde bevis på at skribenten hadde lest en tekst jeg allerede hadde skrevet).

Jeg er usikker på hvorfor, men plutselig ble jeg noen dager senere oppringt av sjefsredaktøren i Morgenbladet (jeg har mine mistanker om hvorfor). Fremdeles ble ikke ordet plagiat brukt, men hun beklaget hendelsen, problemet var bare at det hadde gått litt fort i svingene, fikk jeg vite. De skulle nå trykke en beklagelse i bunn av artikkelen publisert på nett, som også ville bli endret så den fikk en referanse til mitt arbeid. Dessuten ville de legge inn en beklagelse i notisform i papiravisen. Førstnevnte kom med det samme, sistnevnte kom ikke, før jeg – i hva som føltes som en selvopptatt stil – måtte mase flere ganger. Det virket som om avisen ønsket å gravlegge tekstlikheten så stille og sakte som mulig.

Deres skribent, var i en annen sammenheng min redaktør, som hadde klippet ut både ideer og sitater fra min tekst, og så limt dem inn i sin tekst. At plagiat eller «tekstlikhet» forekommer, er nærmest uunngåelig, og vi bør alle være åpne for at vi enten bevisst eller ubevisst kan ha lånt ting fra andre. Selv skrev jeg en tekst en gang, og da jeg viste den til min kjæreste, sa hun: Hei, den tittelen der er jo min!

Det interessante er først og fremst dynamikken i Morgenbladets redaksjon. De var først og fremst opptatt av å ikke tape ansikt, ikke verne om prinsippet om at en ikke må stjele (fra frilansere). Kanskje er å tape ansikt noe vi må lære oss. Det fremstod uansett som om avisen aldri hadde behandlet en plagiatsak før. Jeg har for lengst tilgitt skribenten, men jeg ble aldri kontaktet igjen av kulturredaktøren som hadde gaslightet meg, og på den måten på sett og vis tilført meg plagiatparanoia som paradoksalt nok gjør deg usikker på om noe er «mitt» , men også gjør mer for opptatt av «mitt»!

Jeg var fattig på denne tiden, og jeg var avhengig av de 10 000 kronene jeg ville få for artikkelen min. Derfor endte jeg opp med å ha samme interesse som redaksjonen: bare la saken passere, og ikke trekke artikkelen min fra det andre tidsskriftet den var skrevet for som en protest.

Men, hvordan kan vi løfte diskusjonen om plagiat opp til et mer overordnet, dialektisk diskusjon? Som Raymond Williams skriver under rubrikken «Dialectic» i 1983-utgaven av Keywords:

The formal principles inherent in this process are seen as the transformation of quantity into quality, the identity of opposites and the negation of the negation; these are ‘laws’ of history and of nature.¹

Vi vil komme tilbake til den gradvise overgangen fra kvantitet til kvalitet, men la oss begynne med «negasjon av negasjon». Hvordan kan vi unngå å utelukkende møte plagiatet med dets motsetning, originalitet/autensitet? Hvordan kan vi heller lande på en dialektisk syntese mellom disse motsetningene?

Et sted å begynne vår jakt på et dialektisk syn på plagiat, er å undersøke nyliberalismens besettelse med innovasjon, som helt sikkert kommer til å vedvare en stund i det teknoføydale herredømme. En innfallsvinkel da, er den nyliberale 90-talls-urbanisten Erling Fossen, som jeg en gang siterte, et sitat som altså dukket opp i den nevnte Morgenbladet-skribentens sak.

Denne setningen er fra en artikkel Fossen skrev da han var byskribent i Morgenbladet. Der plagierer han den kjente, intellektuelle arkitekten Rem Koohaas. Erling Fossen skrev det følgende:

Den eksisterende tilstanden er en del av fortiden, vi må bygge for fremtiden. Hvorfor erklærer vi ikke alle bygninger i Europa som er eldre enn 25 år for verdiløse, som skrap?

I artikkelen, fra 1999, nevner ikke Fossen at Koolhaas har ordlagt seg på identisk vis:

What would happen if, even in Europe – especially in Europe – we declare every building in the entire zone that is older than 25 years worthless – null and void – or at least potentially removable?

Koolhaas-setningen er fra en plan hans arkitekturkontor OMA lagde for La Defence i Paris, som så ble publisert i boken S, M, L, XL fra 1995. Til sitt forsvar nevner Fossen denne planen som ønsket å drepe alle bygg over 25 år i en bok han skrev i 1997. Så der var det ihvertfall ikke plagiat. Det betyr imidlertid ikke at ecstaCity fra 1997 er uten plagiat, den også.

Også der plagierer Fossen nederlands store, nyliberale arkitekt, selv om han også nevner at han er inspirert av Koolhaas, i en passasje rett før. Det vil si, han sier han er inspirert av ham, men også at han vil gjøre langt mer enn Koolhaas gjorde. Likevel ender han opp med å konkludere på identisk vis som sin inspirasjonskilde, uten kilder.

Eksempelvis skriver Fossen, i en passasje hvor han lanserer sin «bedre» definisjon av hva urbanisme bør være:

Urbanisme som isme kan ikke lenger være en profesjon, men en måte å tenke på; å akseptere det som er. Innbyggerne må bli storbyens tilhengere, og følge med dens mange endringer og skiftende humør.

Koolhaas hadde på sin side sagt det nær identiske i sin artikkelen «What Ever Happened to Urbanism», også i S, M, L, XL:

Redefined, urbanism will not only, or mostly, be a profession, but a way of thinking, an ideology: to accept what exists. […] What if we simply declare that there is no crisis – redefine our relationship with the city not as its makers but as its mere subjects, as its supporters?

Men gjør det noe at han stjal disse setningene? Nei, ikke egentlig. Kanskje kan et prinsipp være at vi må plagiere oppover: provinsielle Fossen stjeler fra profesjonelle Koolhaas. Og er det ikke bare bra at personer henter tanker og ideer herfra og derfra, og sprer dem? Er ikke det en av funksjonene ved byene våre, å se hverandre, la oss bli inspirert av hverandre?

Hvis problemet i min tekstlikhet i Morgenbladet gjaldt rolleforståelse (og det til flere redaktører), er problemet i Fossens tilfelle kanskje først og fremst at han stjal nyliberalt tankegods. Og dette tankegodset, som Mark Fisher påpeker et sted, har først og fremst fungert som «[a] simulation of innovation and newness that cloaks inertia and stasis.»

I en bysammenheng har nyliberalismen gjort alt den kan for å gi makt til viljen til kapital, ikke viljen til reell og progressiv forandring. Vi får heller konstant, overfladisk forandring, variasjoner over samme tema, og endeløs plagiat. Som Fisher slår fast om nyliberalismen mer generelt i Den kapitalistiske realismen: «Den permanente strukturelle ustabiliteten, ‘kanselleringen av langsiktigheten’, fører utelukkende til stagnasjon og konservatisme, ikke innovasjon.» Som frilanser — en identitet Fossen hyllet særlig i Marx i Cyberspace (1995), en bok som handlet om den innovative og digitale såkalte «nye kapitalismen» rundt årtusenskiftet — er det vanskelig å ha penger og tid nok til å tenke nytt.

Det er imidlertid ikke bare fravær av tilstrekkelig med sikkerhet som hindrer oss fra å skape, er det ikke også vårt fravær av kollektivitet? Hvis nyliberalismen setter individet høyest, misforstår det også hvordan innovasjon på fundamentalt vis er en sosial prosess.

Da skandalen til Kjerkol ankom, kom jeg til å tenke på epigrafen til forfatter Susanne Brøggers bok Kjærlighetens veier og avveier (som Harriett Eide og Anne Lise Refsum oversatte til norsk i 1976). Den lyder som følger: «Ingen av ideene i boka er mine egne. Jeg elsker å pynte meg med lånte fjær. Takk.» En fin allusjon til Æsops fabler.

Jeg kom også til å tenke på en artikkel Hannah og jeg en gang skrev, som het «Drapet på byutvikleren», som i likhet med artikkelen om Fossen ble et kapittel i min bok På sporet av den tapte fremtid. I teksten viste Hannah og jeg til en setning fra introduksjonen til boken Gentrification, hvor samfunnsgeografen Elvin Wyly i et forord skriver: «kunnskap er som språk, samfunn, urbanisering og eiendomsverdi: Det er sosialt skapt og er ikke noe som tilhører noe individ». Det vil si, det bør ihvertfall ikke gjøre det. (Rett ved siden av den setningen, refererer Wyly forøvrig til Montaigne: «I have gathered a posie of other men’s flowers, and only the thread that binds them is my own».)

Tittelen til artikkelen vår, hentet Hannah og jeg fra litteraturkritikeren Roland Barthes, som annonserte «Forfatterens død» på slutten av 1960-tallet, her i Knut Stene-Johansens oversettelse fra 2015:

Vi vet nå at teksten ikke er en linje med ord hvorfra det strømmer ut en enestående og nærmest teologisk mening (som ville ha vært Forfatter-Gudens «budskap»), men et flerdimensjonalt rom hvor forskjellige skrivemåter som alle mangler opphav forenes og splittes: Teksten er en sammenvevning av sitater som stammer fra tusener av tilholdssteder i kulturen.

Problemet oppstår kanskje først når noen hevder at de er Forfatteren, eller Byutvikleren, som ene og alene har skapt noe verdifullt.

Sosialister bør motsatt omfavne vår felles, gjensidige avhengighet, men også innrømme den. Vi må si til hverandre, at vi har hentet ideer herfra og derfra, og at ideen om et selvstendig og isolert individ uansett er en borgerlig fiksjon.

På sin nye plate, har James Blake en god låt kalt «Fire the editor». Den handler om at vi bør sparke vår indre kritiker (altså, indre redaktør), en stemme Blake angrer på at han en gang åpnet dørene for. Han oppfordrer oss heller til å stole på oss selv. Men hvem er vi, hvis ikke hverandre? Det finnes en lang feministisk tradisjon for å utfordre fiksjonen Forfatteren, og gode eksempeler er bell hooks‘ små bokstaver og J. K. Gibson-Grahams kollektive navn.²

Et første skritt nærmere en slik oppløsing av (fiksjonen) selvet, er imidlertid ikke bare å gjøre noe med oss «selv», men også å fjerne strukturer som dyrker selvet.

Borgerlige kulturredaktører er et eksempel, konkurransesamfunnet et annet, hvor vi mer eller mindre tvinges til å konkurrere med å selge seg «selv» og «sitt» for å få en sikker inntekt. I sin nevnte artikkel fra 1999, var Fossen opptatt av å legge til rette for det nye, og en strategi var nettopp å endre individet:

I stedet for å etterstrebe en borgerlig personlighet, må vi fremelske schizofrenien i våre liv, ambivalensen, det flertydige.

Problemet var bare at han med dette forstod enda mer individualisme, aldeles ikke mer kollektivisme. «Hvorfor bruker vi ikke vår energi på å bryte ned alle former for enhet i vår erfaring? Hvorfor ser vi etter likheter og ikke forskjeller?» På lignende vis gav Koolhaas opp kollektiv politikk, men til forskjell fra Fossen vedkjente han at det nye som sådan måtte oppgis:

Since the urban is now pervasive, urbanism will never again be about the «new», only about the «more» and the «modified».

Både Fossen og Koolhaas omfavnet kapitalismens modernisering, og de mente fortidens forsøk på å utfordre denne gjennom sosialistisk modernisme var fåfengt. Der Fossen tviholdt på moderniseringens skaperkraft, mente Koolhaas at vi var ankommet en sluttfase utelukkende preget av ekspansjon.

Hvis vi for et sekund godtar hans premiss om at den kapitalistiske byen er endestasjonen, er det ikke overraskende at plagiat dominerer forsidene i kulturaviser som Morgenbladet og vår kollektive underbevissthet mer generelt: det nye mangler, og vi omringes kun av «mer» av det samme.

Ikke bare plagierer «kunstig intelligens» alt den kommer over, den skaper også bekymringer for at studenter har sluttet å tenke selv, de kan jo bare bruke KI-generert plagiat. Og som mange allerede har påpekt, er det lite innovasjon i dagens KI-genererte innhold, enten det gjelder skolestiler eller arkitektoniske stiler. Slik sett er teknologien et symptom på tiden vi lever i, som har gitt opp ideen om at forandring i det hele tatt er mulig, hvor vi har vendt oss bort fra kapitalismens gale skaperkraft og tilbake til føydalismens evige stillstand. Hvor monopolistisk og rentenistisk eiendomskapital, landeierne, bygger og river sine bygg etter 25 år, en kort horisont sammenlignet med landeierklassen og aristokratiet, men i likhet med den gang synes lite å egentlig å forandre seg.

I denne situasjonen kan vi kanskje bli fristet til å omskrive (eller plagiere) kulturkritiker Frederic Jameson ørlite grann: Det er ikke bare postmodernismen, men plagiat som er den kulturelle logikken til senkapitalismen, eller teknoføydalismen. De digitale sosiale mediene genererer «subjekter», som vel å merke stjeler fra hverandre, deler memes. Og postmodernismen, tross alt, handlet tross alt om å stjele litt herfra, litt derfra; eklektisme og tradisjon istedenfor modernismens hybris og brudd med fortiden.

Men istedenfor å opphøye moderniseringens forandring uten forandring, eller postmodernismens omfavnelse av fortiden, må vi kanskje heller lete etter et dialektisk syn på plagiat og repetisjon. Vi liker, vil jeg hevde, byen nettopp fordi den per definisjon innebærer et brudd med ideen om det autentiske, naturlige, opprinnelige, men uten at denne oppgivelsen gir avkall på det innovative, fordi kvantitative skritt før eller siden fører til kvalitative, det er, som vi allerede har sett, historiens og naturens lover. Byen er fremmedgjøring, den er falsk, en kopi, en kunstig livsform, og i sin forakt for tradisjon er den alltid i endring henimot noe nytt.³

Med nok tid kommer «det nye», det skjer allerede uten at vi nødvendigvis vet det, men det vil komme raskere med en sosial, modernistisk politikk som legger opp til forhold som er mer imøtekommende for dets tilblivelse. Enn så lenge er det i byen de plagierende plagierer plagiat som ikke har noe opphav, og derfor ikke kan sies å være gammelt, men heller ikke nytt.

Fotnoter

1. Hva denne setningen til Williams angår, tror jeg vi har å gjøre med en direkte kopiering fra en tekst av Friedrich Engels, som presenterer den følgende trepunktslisten om hva dialektikk innebærer:
   
   «The law of the transformation of quantity into quality and vice versa;
   The law of the interpenetration of opposites;
   The law of the negation of the negation.»
   ↩︎
2. Apropos samskriving, var James Blake ironisk da han nylig gav ut «Dont Co-Write», og betyr det i så fall at også den forrige låten må tolkes ironisk? ↩︎
3. Jeg har selvsagt «Cyberpositive» (1994) av Sadie Plant og Land i tankene her, hvor det blant annet heter:
   
   «To what could we wish to return? Heidegger completed the degeneration of authenticity into xenocidal neurosis. Being died in the fuhrerbunker, and purity belongs entirely to the cops. The capitalist metropolis is mutating beyond all nostalgia. If the schizoid children of modernity are alienated. it is not as survivors from a pastoral past, but as explorers of an impeding post-humanity. In the cities, the streets began to hum and the warehouses were repopulated by cyborgs blissed-out on the future. The urban zones synthesized by alienation have redesigned it as ecstasy.»
   
   Med kritikken av den reaksjonære og autentisitetsbefengte tenkningen til filosofen Martin Heidegger, er det selvsagt trist og ironisk at den ene forfatteren av sitatet over, Land, lenger etter å ha skrevet det, selv har blitt en dypt reaksjonær skikkelse. Se førøvrig Fishers kritikk av hans feillesning av Deleuze og Guattari i Den kapitalistiske realismen. Selv om det er sant at «capitalist metropolis» har gitt oss mange nyttige fremskritt og en og annen fremmedgjøring som er å foretrekke over romantiske ideer om autensitet, er det også slik at kapitalismen også innebærer det konservative, som vi har berørt i posten over. Fishers poeng er at kapitalismen ikke bare innebærer Deleuze og Guattaris ide om deterritorialisering, den rommer også hva de kalte reterritorialisering. Sistnevnte er alle de reaksjonære kreftene som er iboende for kapitalismen, fordi det finnes en rekke aspekt som kapitalismen ikke vil deterritorialisere fordi det ville undergravd den. Teknoføydalismen representerer, slik Yanis Varoufakisk beskriver det, på sett og vis en overvekt henimot det reterritorialiserende: kapital som undergraver seg ikke på grunn av de frigjørende kreftene den er forbundet med, men de reaksjonære. ↩︎