Skjedde det noe med meg idet bankfunksjonæren trykket på knappen? Den som skapte vel én million digitale kroner og sendte dem over til min bankkonto? Fikk jeg om ikke en ny klasseposisjon, samme interesser som overklassen?

Jeg har nettopp kjøpt meg inn i det norske boligmarkedet. Vil det si at jeg først og fremst har blitt en boligeier?

I Norge er det særlig statsviteren Bent Sofus Tranøy som har undersøkt spørsmålet. I en fagartikkel fra 2008 går han langt i å bekrefte tidligere forskning – av blant andre Jim Kemeny – om en sammenheng mellom andel av boligeiere og konservativ politikk. Tidligere har det blitt påpekt at det finnes et «welfare trade-off», hvor tanken er at stadig dårligere kollektive pensjonsordninger og eldreomsorg kompenseres på individuelt plan med privat eierskap til bolig. Individet skal spare penger (gjennom boligkjøp) for å ta hånd om seg selv, noe som ofte omtales som asset-based welfare.

Tranøy undersøker også motsatt årsakssammenheng. Boligeierne har hva han omtaler som «objektive interesser» som trekker dem i en konservativ retning, som igjen fører til dårligere velferdstjenester. Det er veldig mye som taler for Tranøys analyse, likefullt skal jeg såvidt forsøke å komplisere bildet noe nedenfor.

Han legger det frem slik: Forgjeldede boligeiere ønsker for det første å holde skatteleggingen nede.¹ For det andre forsøker de å hindre offensiv statlig pengebruk, ettersom det kan føre til inflasjon, som igjen vil presse sentralbanken til å presse rentene opp, noe som ikke vil være i interessene til boligeiere som betaler renter. Dessuten, som Tranøy legger til, utgjør boligmarkedet en vesentlig del av en vekstdynamikk hvor konsum stimuleres av boligeieres evne til å ta opp rammelån. Virkningen er at politikerne forsøker å tekke boligeierne med å utføre en politikk i deres interesser.

Mange har tidligere vist en lignende tendens, og ofte har det kommet fra konservative strateger selv. I boken In Defence of Housing fra 2016, skriver eksempelvis David Madden og Peter Marcuse: «The housing economist Homer Hoyt put the matter bluntly in 1966: ‘Communism can never win in a nation of homeowners.’»²

Med andre ord: Med boligeierskap kjøper du deg inn i et system, samt blir påvirket av en rekke mekanismer som trekker deg i en konservativ retning.

Andre har påpekt at det å ha ansvaret for en bolig, særlig enebolig, kan om ikke gjøre deg, så samfunnet konservativt. Helen Hester og Nick Srnicek viser til dette aspektet i fjorårets After Work, en bok om (reproduktivt) arbeid og hjemmets historie. Der skriver de: «As 1940s property magnate William J. Levitt pointed out, ‘No man who own house and lot can be communist. He has too much to do.’» Ilikhet med Hoyt, ser vi at Levitt ser på spredt eiendom som en politisk strategi, her i form av et forsøk på å gjøre folk så opptatt med å klippe plenen og male huset at de ikke har tid til politisk virksomhet. Det er vanskelig å ikke tenke på det kjente Oscar Wilde-sitatet, om at problemet med sosialismen er at den krever for mange kvelder fra oss (ihvertfall den anarkistiske varianten Wilde tilsynelatende foretrakk).

Vi har også tidligere i Norgeshistorien sett lignende konservative strategier. Egne hjem-bevegelsen var delvis inspirert av et ønske om «at afvende enhver Fare for den sociale Revolution!». Det er lokalhistoriker Leif Gjerstad som siterer boligorganisasjonen i en artikkel fra 2017, som handler om at bevegelsen tok form hundre år før, det vil si, samtidig med den russiske revolusjon. Her var ideen mer det, at fravær av en god bolig gjorde folk revolusjonære. Noe som altså ble oppfattet som et problem.

Går du historisk gjennom Høires valgprogram, vil du også se en rekke passasjer om hvordan boligeierskap og annet eierskap skal bidra til å danne selvhjulpne borgere. Med andre ord skal eierskap danne et individuelt heller enn et kollektivt menneske. Og for å ta nok et eksempel, kan det være verdt å nevne at da stemmeretten ble innført i Norge, var det ikke bare til menn, men menn med eiendom.

Selv om du ikke umiddelbart blir konservativ av å eie, er det altså mye som trekker deg og samfunnet i den retning. En fremgangsmåte, som ny boligeier, blir da å kritisk granske dine privilegier. Jeg valgte ihvertfall å ikke stille på valg på ny til styret i Leieboerforeningen. Ikke først og fremst fordi jeg har blitt konservativ, men fordi jeg lenge der har argumentert for at det er viktig med høy leieboerrepresentasjon på et slikt sted.

Det er åpenbart for mange en priviligert posisjon å eie sammenlignet med å leie gitt dagens leiemarked, og leieboere ser dette best selv. Selv om det for mange er mest ideelt å leie, og de helst vil leie, så er det forferdelig urettferdig hvordan dagens leiemarked er bygd opp av ikke bare dyre leiepriser, men også korttidskontrakter. Derfor er det vesentlig at vi gjør noe med leiemarkedet, enten en ønsker å være der eller forlate det. Derfor var det ekstra usmakelig, i LO-økonom Marie Storli sine ord forleden i lys av Husleielovutvalget, at «utleierne vant tatrekkingen om Husleieloven». Noe som nettopp var en gylden anledning til å gjøre langstidskontrakter norm, hadde regjeringen og Arbeiderpartiet ønsket å gjøre noe med saken. (…men som Tranøy påpeker, er det ikke leietagerne AP er opptatt av.)

Men er en gransking av dine privilegier som boligeier den rette veien å gå? Det er ihvertfall det skribenten Eula Biss gjør i boken Having and Being Had fra 2020. Boken er en lang refleksjon over (de hvite) privilegiene hun følte på i etterkant av å ha kjøpt en bolig. Hun eide nå en bolig, men den eide også henne. Men som skribenten Emma Dabiri påpeker om «hvithet» i boken What White People Can Do Next: «However, once evoked, what the fuck do we do with it?» Svaret hennes er å knuse den, men det skjer ikke gjennom en selvsentrert skyldfølelse, men gjennom koalisjonsbyggende politikk, slår Dabiri fast.

Det krever at vi ser litt nøyere på hvilke subjekt som kan inkluderes i et slikt kollektivt prosjekt. Det går ikke en umediert linje fra boligeierskap til konservativ borger, i hvert fall hvis vi skal følge argumentet til Jeremy Gilbert og Alex Williams i deres bok fra 2022: Hegemony Now. De skriver ikke om boligeierskap per se, men politiske interesser mer generelt i det svært givende kapitlet «The Nature of Interests».

Kapitlet er politisk interessant og bør leses i sin helhet, og jeg vil bare nevne noen av poengene her. For det første trekker de frem på (deleuziansk vis) at interesser er virtuelle (altså potensielle), men kan bli aktualisert gjennom politisk virksomhet. Interesser blir ikke automatisk artikulert, interesser må heller aktualiseres gjennom politiske krav. Vi kjenner forsåvidt dette argumentet fra lignende ideer om klassebevissthet, og Marx’ skille mellom arbeiderklassen i seg selv, og for seg selv.

Videre påpeker Gilbert og Williams at vi må snakke om en multiplisitet av interesser, hvor noen av og til aktualiseres, mens det ties om andre i den politiske samtalen og praksisen. Interesser blir for dem dermed hva de kaller en virtuell potensialitet, som altså kan aktualiseres.

Med et slikt perspektiv unngår de en vulgærmarxistisk forståelse av «objektive interesser» som noe gitt, og som folk ikke nødvendigvis er klar over selv, men som kun en partielite kjenner til. Samtidig unngår de diakursanalysens relativisering, hvor interesser kun er diskursivt skapt, og dermed ikke egentlig noe som eksisterer materielt sett. Det innebærer også at vi kan beholde det marxistiske ideologi-begrepet, som definerer ideologi som noe som skjuler de materielle, faktiske og reelle forholdene for oss (et konsept diskursanalytikere skyr som pesten).

Istedenfor å gjøre som Michel Foucault et al., som foraktet marxismens ideer om at det eksisterer interesser og tåkeleggende ideologi som skjuler dem for oss, skriver Gilbert og Williams:

Ideology therefore functions as a kind of sieve, filtering out certain sets of interests from the consciousness of subjects, creating conditions whereby only certain interests become cognisable or appear to be realisable.

Med realiserbar, er de inne på et nøkkelmoment i sin nye forståelse av ideologi og interesser. Hvordan overtales vi til at en viss politikk kan realisere visse interesser? For det første må vi, påpeker Gilbert og Williams, forstå at vi ikke bare kan ha en rekke interesser, men at disse også kan være konflikterende. For det andre kan disse siees å tilhøre ulike geografiske og temporale horisonter, skriver de. Hvor ulike interesser kan knyttes til hver og en av dem, ihvertfall at enkelte interesser vil være mer sannsynlig å bli realisert innenfor ulike horisonter. Der vi alle som ikke eier kapital vil være tjent med en kommunistisk horisont (ja, selv kapitalister vil egentlig være tjent med den fordi kapitalismen er menneske- og miljøfiendtlig), befinner en slik horisont seg (ofte) i en lengere tidsramme og på en global skala. En sosialdemokratisk horisont kan være nærmere innen rekkevidde, på et nasjonalt plan, og løses gjennom reformer. Andre ganger kan noen av oss se oss tjent med en liberal horisont og til og med en konservativ horisont, hvis det (på urovekkende vis) bevarer noen av våre interesser (som regel på bekostning av andre, og på lengere sikt oss selv).

I sin artikkel om det norske boligmarkedet, tar Tranøy det for gitt at en kortsiktig konservativ horisont, år for år, fanger boligeiere, på bekostning av en mer langsiktig sosialdemokratisk horisont:

Over time, if the year-on-year effects of this institutionally mediated conservative bias are allowed to accumulate, the effect might well be a slow erosion of the welfare state that currently still protects Norwegian citizens from the kind of grave risks that regimes of assed based welfare expose Australian and British citizens to.

Og han har da også vist at denne dynamikken er i spill i Norge, hvor politikere tekkes boligeiere med å unngå for høye skatter og renter. Samtidig kunne de ha artikulert andre interesser som mange av de samme boligeierne har, interesser som har en lengere horisont enn en umiddelbar forhøyning i renteutgifter, så som velferdsstatens tjenestetilbud.

Det bør være åpenbart at boligeiere ikke må være konservative, selv om det kanskje er lettest å overtale dem til å bli det i enkelte konjunkturer. Likefullt kan vi være del av både en sosialdemokratisk og kommunistisk horisont, gitt at våre interesser aktualiseres.

Som Maria Refsland og jeg skrev da jeg enda var en aktiv leieboeraktivist for få år siden, må vi analytisk splitte kategorien «boligeier» i to. Vi må skille mellom dem som eier ett hjem og de som eier eiendom til flere millioner enn si milliarder. Huseierne, en konservativ forening som stammer fra Gaardeierforeningen, gjør alt for å forene disse gruppene i en konservativ blokk, for å bruke et begrep fra Gramscis analyse av hegemoni. Vi må heller lage en progressiv blokk. Det vil både leieboere og boligeiere være tjent med, førstnevnte fordi vi på sikt kan skape et alternativ til Tollefsene som akkumulerer bolig, og sistnevnte fordi det vil være grobunn for en allianse for velferdsstaten. I tillegg vil det kunne bidra til å skape et mindre spekulativt og derfor mindre risikabelt boligmarked.

I en slående setning fra boken All that is Solid fra 2015, skriver samfunnsgeografen Danny Dorling:

Det er når alle er for opptatt av sine egne interesser at akkurat de interessene i størst grad blir undergravd: Vi ender opp med at de fleste av oss blir dyttet inn i for små leiligheter til å kunne bo godt, og at den økende formuen til de få boligbaronene og personene som eier flere eiendommer, til slutt bidrar til økt usikkerhet og økonomisk ustabilitet for flertallet.

Hvis vi skulle tilføye noe, måtte det være at det ikke så mye er snakk om å følge ens egne interesser, men noen av ens interesser som boligeier.

For min egen del, er ideen om et mindre spekulativt og risikabelt boligmarked i mine interesser, ikke kun stigende pris. Og som boligeier vil også et mer trygt leiemarked også være i min interesse, på (potensielt) lengere sikt: En gang i fremtiden skal mitt barn gå sitt eget hjem, da håper jeg det står bedre til i boligmarkedet enn det gjør nå. Eller, hvis jeg og min kjæreste skulle flytte fra hverandre, så har ingen av oss råd til å kjøpe en bolig alene. Vi er dessuten tjent med å danne en progressiv blokk med leieboere, i fremme av radikal politikk utover boligsektoren.

Det gjelder særlig vi som blir boligeiere idag, uten stor formue fra før av. Ikke bare er vi mer eksponert for risiko i boligmarkedet. Det er også lite sannsynlig at folk flest vil klare å forsørge seg selv med asset based welfare, hvor det ikke er fellesskapet, men boligen med dens muligheter for rammelån og så videre som skal ta vare på oss (selv).

Fotnoter

1. Tranøy skriver: «In the summer of 2006 at a time when the boom looked more like a bubble than ever, voices within the ruling centre-left suggested limiting the effect of tax breaks by introducing a 5 million NOK ceiling for couples on loans that are eligible for tax deductions. The idea was to shave a bit off the top end of the market without hurting average families. This idea was instantly killed by the centre-left government’s top brass (the prime minister and the minister of finance), reflecting a worry about the political consequences of hurting owner-occupants. In the same vein, continued (and in the economics of globalization terms fashionable) suggestions to increase taxes on immobile objects, for example, property, have never moved beyond the expert committees that keep bringing this suggestion up.» ↩︎
2. David Harvey påpeker det samme i et kapittel kalt «The Urban Roots of the Capitalist Crises» i boken Rebel Cities fra 2012, men da om 1930- og 1940-tallet. Der skriver han: «As was openly noted in the 1930s, debt-encumbered homeowners do not go on strike. The military personnel returning from service in World War II would have constituted a social and political threat had they returned to unemployment and depression. What better way to kill two birds with one stone: revive the economy through massive housing construction and suburbanization and co-opt the better-paid workers into conservative politics by debt-encumbered homeownership!» ↩︎