Nedenfor finner du en bra og lesverdig tekst om byen og mangfold. Etter å ha mast på Hannah i noen år om at hun bør tilgjengeliggjøre den bedre, tar redaksjonen i Den romlige triade grep, og legger den ut. Her er altså et utdrag fra artikkelen «Mot en mer kritisk debatt om mangfold i byutviklingen: Henri Lefebvres ‘retten til mangfold’», opprinnelig fra 2019:

Henri Lefebvres retten til mangfold er ikke like befestet som retten til byen. Samtidig kan vi kjenne igjen hans idéer blant annet hos bevegelser som kjemper mot diskriminering på bakgrunn av etnisitet, kjønn, seksualitet nedsatt funksjonsevne, former for kulturell assimilering, eller for retten til å være annerledes (Butler, 2012). Det som gjør Lefebvres mangfoldsfilosofi spesielt interessant, er hvordan den forholder seg til makt, og til det urbane gjennom dens relasjon til retten til byen (se Lefebvre, 1991, kap. 6; Butler 2012, s. 152-159). Retten til mangfold hjelper en med å forstå mangfold som et konsept fylt av konflikter og motsetninger, et konsept som rommer både makt og dominans, og motstand. Økt kjennskap til og bruk av retten til mangfold kan derfor både være med å repolitisere en postpolitisk debatt preget av vage og positivt ladde mangfoldsbegreper.

For å forklare mangfold, lanserer Lefebvre begrepsparet indusert (minimalt) og produsert (maksimalt) mangfold (1991, s. 372-374). Indusert, eller minimalt mangfold er et type mangfold som definerer og defineres av et rådende politisk, økonomisk og kulturelt system. Siden dette mangfoldet er med på å definere det rådende systemet, blir det også en del av et hegemonisk mangfold. Produsert, eller maksimalt, mangfold er på den andre siden et mangfold som bryter med systemet, som er fundamentalt annerledes fra det, og som derfor også utfordrer det hegemoniske systemet (Lefebvre, 1991, 372). Produsert mangfold får dermed en motstandsfunksjon til det dominante, eller induserte, mangfoldet.

Indusert (minimalt) mangfold: Et hegemonisk mangfold

Et godt eksempel på indusert (minimalt) mangfold finner vi i mangfoldet promotert av Richard Florida. I hans tese om at byer må tiltrekke seg kreativ og kompetent arbeidskraft om de skal greie å lykkes i en globalisert og konkurransepreget verden, er nettopp mangfold en sentral trigger for urban økonomisk vekst (Florida, 2002). Med sin teori om kreativ kapital sier Florida (2003) at kreative, høyt utdannede mennesker – «den kreative klassen» – bidrar til urban og regional økonomisk vekst. Florida mener disse menneskene ønsker å flytte til byer som er innovative, tolerante og mangfoldige. Talentfulle og høyt utdannede mennesker tiltrekkes av steder som har en høy grad av demografisk mangfold og som er inkluderende, hevder Florida (2003). I denne sammenhengen ses mangfold på som attraktivt og essensielt for å oppnå økonomisk vekst. Floridas idéer har fått gjennomslag over hele verden og blitt adoptert som sentral komponent innen kulturledet og attraktivitetsrettet byutvikling, som dreier seg om å tiltrekke seg den kreative klassen gjennom å tilby en urban livsstil med rikt kultur- og underholdningstilbud (McGuigan, 2009; Bergsli, 2015).

Å satse på attraktivitet er et av flere svar på krisen som oppstod da deindustrialiseringen i vesten førte til arbeidsledighet og økonomisk nedgang, og er en bypolitisk strategi man kan kjenne igjen verden over. Byer svarte på utfordringene med en konkurransedrevet politikk for å tiltrekke seg høykompetent arbeidskraft, næringer og investeringer som har blitt globaliserte og mer fleksible i sine romlige lokaliseringsstrategier (Bergsli, 2015). Også i Oslo er politikk for gentrifisering og attraktivitet sentrale kjennetegn ved byutviklingen (Sæter og Ruud, 2005; Bergsli, 2015; Røe og Andersen, 2017). Oslos by- og særlig sentrumsutvikling søker å skape en attraktiv og konkurransedyktig by som tiltrekker seg mobile mennesker, selskaper og kapital (Bergsli, 2015). En slik politikk må midlertidig ikke tilskrives Florida alene, men tilhører et entreprenørpolitisk byutviklingsparadigme for hvordan vestlige byer skal overleve den økonomiske nedgangen knyttet til deindustrialiseringen av vesten (se bl.a. Harvey, 1989; Cochrane, 2007). Men det var med Floridas teorier om den kreative klassen at også sosialt mangfold ble en eksplisitt og populær strategi for økonomisk vekst.

Perspektivet på mangfold som trigger for økonomisk vekst er mye kritisert. Mye av kritikken har likhetstrekk med et retten til mangfold-perspektiv, men svært få bruker retten til mangfold som en overordnet teori eller innfallsvinkel til problematikken. Loretta Lees er en viktig kritisk stemme i debatter om og forskning på urbant mangfold i byutviklingen. Uten at hun henviser til retten til mangfold, handler mye av hennes kritikk nettopp om mangfold som et konsept fylt av politikk, makt og motstand. Lees (2008) peker blant annet på hvordan byer i en Florida-inspirert attraktivitetsrettet byutvikling bruker en retorikk om et vibrerende urbant mangfold for å legitimere byutviklingsprogrammer som i praksis er myntet på å tiltrekke seg middelklassen til de indre byområdene med mål om økonomisk vekst. Resultatet av en slik «mangfoldspolitikk» kan bli at byen utformes for et snevert mangfold – et indusert og minimalt mangfold. Uten å bruke Lefebvres skiller mellom indusert og produsert mangfold, har også Florida selv uttalt at mangfoldet den kreative klassen tiltrekkes av er et mangfold som ligger innenfor rammene til en elite med høyt utdannede og kreative mennesker (Jacobin, 2017). Men til tross for senere nyanseringer, lever hans teori om at byer bør tiltrekke seg en såkalt kreativ klasse i beste velgående i dagens byutvikling.

At idéer om urbant mangfold flettes sammen med allerede postpolitisk program for å utvikle attraktive byer for økonomisk vekst, er en viktig årsak til at mangfold depolitiseres i byutviklingen. Her kan Lefebvres mangfoldsfilosofi bidra til en mer overordnet og kritisk debatt om mangfold i attraktivitetsrettet byutvikling, blant annet ved å peke på at Floridas (og dermed mye av bypolitikkens) ideelle mangfold er et indusert (minimalt) mangfold – et type mangfold som har relativt like urbane preferanser og forbruk. En attraktivitetsrettet byutvikling for Floridas mangfold fører til strømlinjeforming av byene og deres tilbud, og bidrar dermed til å ekskludere og gå på bekostning av det produserte (maksimale) mangfoldets rett til byen.

Produsert (maksimalt) mangfold: Et utfordrende mangfold

Produsert eller maksimalt mangfold er altså et type mangfold som bryter med systemet, som er fundamentalt annerledes fra det, og som derfor også utfordrer det hegemoniske systemet (Lefebvre, 1991, s. 372). Hva som er produsert og indusert mangfold er verken statisk eller tydelig avgrenset, men noe dynamisk som stadig er oppe til forhandling og i endring. Det vil variere fra sted til sted, mellom ulike geografiske skalaer, til ulike tider og mellom ulike politiske økonomier. I byer preget av en markedsrettet byutvikling der eiendomsutviklere og utbyggere har stor makt over byutviklingen – og gentrifisering, økende boligpriser og store byutviklingsprosjekter med fokus på arkitektoniske signalbygg og kulturtilbud er sentrale kjennetegn – vil grupper og levemåter som bryter med og utfordrer en forbruksrettet urban middelklassekultur og det nyliberalistiske politisk-økonomiske systemet kunne karakteriseres som del av et produsert mangfold. Det som er annerledes er det som ekskluderes, skriver Lefebvre (1991, s. 373). Og en metode for å finne ut hvem og hva som er del av et produsert mangfold kan dermed være å se på hvilke grupper det ikke bygges for i byen, hvilke grupper og tilbud som gjentagende ganger ekskluderes både direkte og indirekte gjennom forflytning, utkastelse, forbud eller manglende tilbud. En kan også se på hvilke typer mennesker og hvilken atferd som skaper negative reaksjoner hos større deler av majoritetsbefolkningen.

Husokkupanter, hjemløse, rusbrukere, hverdagsdrikkere og fattige tilreisende eller andre synlig fattige utfordrer dagens dominerende forventninger til og politikk for hvordan man skal bo, leve, arbeide, og kan være eksempler på grupper som tilhører produsert mangfold. Å bo i noen andres hus uten å betale for å bo der, selv når huset står tomt, bryter med og utfordrer et system der eiendomsretten står sterkere enn bruksrett. Å sove på gaten og utføre private aktiviteter som å vaske seg og gå på do i offentligheten, bryter med og utfordrer etablerte kulturelle normer hos majoritetsbefolkningen (se f.eks. Kawash, 1998). Synlig fattigdom vil også kunne oppleves særlig utfordrende for et samfunn der omtrent alle har nok ressurser til å ikke fryse, til å vaske seg og se flidd ut. I tillegg til at de gjerne er synlig fattige og hjemløse, utfordrer fattige tilreisende og andre fattige som lever av tigging, også idéen om at alle er, skal og kan være i arbeid, samt dagens normer om nasjonalstaten og medborgerskap.

At disse gruppene er del av et ubehagelig og utfordrende mangfold i Oslo gjør seg synlig ved at mennesker som lever på gata, som okkuperer hus, som er rusbrukere eller som ber om penger stadig trues av å bli romlig ekskludert (se f.eks Nafstad, 2013; Ander, 2017; Martinsen, 2016). Romlig ekskludering kan ta en rekke synlige og usynlige former (Sibley, 1995; Madanipour, 2011), men i Oslo er utkastelse, bortvisning, diskusjoner om tiggeforbud, fiendtlig arkitektur, byfornyelse, eller forbud mot å sove på gaten eksempler det er lett å finne mange av (se bl.a. Nafstad, 2013; Ander, 2017; NRK, 2015; Fredriksen, 2016; Martinsen, 2016; Sandberg, 2012).

Til tross for at «mangfold og inkludering» er en politisk målsetting for Oslo, herunder også byens offentlige rom, ser vi at det produserte mangfoldet kan være vanskelig å forholde seg til også for offentlige aktører. Under en debatt i Oslo uttalte Oslos byråd for kultur, idrett og frivillighet at «Jeg tror hele gentrifiseringsdebatten er misforstått. Alexander Kiellands plass er mye bedre nå enn da det bare var pil råtne folk der» (se Ander, 2017). Alexander Kiellands plass er et byrom som tidligere ble brukt av typisk «uønskede» grupper som rusbrukere og andre svakerestilte grupper, men som gjennom oppgradering og utvikling er blitt et byrom for en mer ønsket del av befolkningen – et indusert middelklassemangfold. Byrådens utsagn viser at selv om mangfold og inkludering står sterkt i Oslo kommunes politiske styringsdokumenter, kan mangfoldsidealer likevel romme perspektiver, politikk og utvikling som ekskluderer en marginalisert del av byens befolkning.

Lees (2008) peker på at offentlig politikk for urbant mangfold har vist seg å ha en paradoksal konsekvens ved at en type kultur og livsstil blir dominerende i byen på bekostning av andre. Med hennes kritikk av offentlige programmer for gentrifisering og urbant mangfold (som ofte settes i gang for å få mer blandet befolkning i fattigere områder av byen og ikke motsatt), peker Lees på denne noe paradoksale konsekvensen av mangfoldsidealer og politiske programmer for mangfold. Lees (2008, s. 2464) peker på hvordan gentrifisering og mangfoldsprogrammer konstruerer middelklassen som normativt ideal, og fremmer en idé om at vi alle bør være og bli middelklasse, at vi alle bør ønske å være middelklasse. Mennesker, grupper og livsstiler som ikke passer inn i denne normen blir dermed dominert, og man kan slik si at mangfoldspolitikk kan føre til en utradering av mangfold (Lees, 2008). Denne kritikken gir resonans i Lefebvres skille mellom indusert og produsert mangfold, og støtter også opp om hans teori om at det hegemoniske induserte (minimale) mangfoldet alltid vil forsøke å marginalisere og ekskludere det produserte mangfoldet, nettopp fordi det utfordrer deres hegemoni (Lefebvre, 1991, s. 373).

I min studie av mangfold og inkludering som mål for et offentlig rom på Grønland i Oslo som er mye brukt av grupper som tilhører et produsert mangfold – typisk «uønskede» som hjemløse, rusbrukere, fattig tilreisende og unge småkriminelle med innvandrerbakgrunn – ble det tydelig at det produserte mangfoldet var vanskelig for politikere, byråkrater, beboere og eiendomsutviklere å forholde seg til i byutviklingen (Ander, 2017). Mens noen pekte på at byrommet var ekskluderende for majoritetsbefolkningen, var andre bekymret for en «plataprobleamtikk» – at man nok en gang ekskluderer svakerestilte grupper og tvinger dem til å finne et annet sted å være. Ved å la alle typer mangfold utfolde seg fritt i byutviklingen, vil vi måtte godta å sameksistere med mennesker, grupper og aktiviteter som kan utfordre måter vi strukturerer og tenker om samfunnet på, gi avkall på opplevd trygghet, orden, forutsigbarhet og kontroll (se Mitchell, 2003; Bannister og Fyfe, 2001; Cochrane, 2007). Vi vil også måtte godta at det utvikler seg motkulturer så store at det som i dag er hegemonisk, i morgen vil kunne bli marginalt.

Referanser kan oppsøkes her, hvor artikkelen er publisert i sin helhet.