«Høyrekreftene har fremhevet ‘eierfølelsen’ som verdi i motsetning til fellesskapsfølelsen. Rent parodisk blir denne propagandaen når ‘eierne’ allikevel må organisere seg i ‘sameier’ fordi et praktisk samarbeid nå en gang er nødvendig i vår tids boligområder.»

Carsten Boysen, intervju, 1983

«[A]n alien traumatic kernal forever persists in my neighbour – the neighbour remains an inert, impenetrable, enigmatic presence that hystericizes me. […] the monstrosity of the neigbhour, a monstrosity on account which Lacan applies to the neighbour the term Thing (das ding), used by Freud to designate the ultimate object of our desires in its unbearable intensity and impenetrability.»

Slavoj Žižek, How to Read Lacan, 2006

«In Land of the Living Dead, for example, a feeling of stability emerges among those who have been able to establish a walled-in society, in which zombies are of little day-to-day concern. But this turns out to be illusory. As they soon come to realize, no human-made structure can withstand the pressure of hundreds of flesh-hungry zombies, if not thosands, slamming up against its doors, walls and windows. In this case as in every case, the barricades will fall. I came to perceive the zombie pandemic as an architectural nemesis.»

Jacob Lillemose, Architecture Zero, 2022

En gang stod jeg på badet og pusset tennene. Tankene fløt av gårde til et ubetydelig sted, før jeg plutselig ble dratt ut av tilstanden.

Det var imidlertid ikke jorden som kallet, men en slags underverden. Det tok kanskje et sekund eller to før jeg rakk å forstå hva som foregikk. Et skittent vann strømmet nedover fra taket utover hodet mitt, og før jeg rakk å lukke munnen slukte jeg hostende noe av gjørmen. Det tok enda et par sekunder før jeg virkelig forstod hva som foregikk, det var ikke bare det at det rant vann ned fra taket, det var naboens vann som lekket gjennom.

Omsider løp jeg opp en etasje, og begynte å banke på døren. Det tok lang tid før noen åpnet, og jeg ble vist inn i en leilighet. Det tok enda noen sekunder med veiving av hender før vi omsider ble enige om at lekasjoen måtte stamme fra det store, tomme rommet tilsynelatende uten et ordentlig gulv, hvor en vaskemaskin var plassert i midten.

Det ordnet seg, vi fikk skrudd av kranen, og foruten et tynt lag med støv av betong, sand og jord langs de hvite badromsveggene vedsiden av der jeg nettopp hadde stått og pusset tennene, ble det ingen konsekvenser. Det vil si, annet enn denne følelsen av å ha blitt trukket ut av meg selv.

Jeg ble rystet av det som skjedde. Det er sikkert mange årsaker til det. Redselen for å dø av strømmen fra spotlighten var det i hvert fall ikke, en trussel jeg kun i ettertid av andre har blitt gjort oppmerksom på. Det handlet kanskje mer om å bli dratt ut av illusjonen om at jeg levde i et isolert hjem, i som et individ, i et isolert parforhold bak fire vegger. Det handlet ikke så mye om å få styrket denne isolasjonen med å bli klar over at noen «andre» ikke klarte å holde badet tett, men det motsatte, jeg ble klar over at mitt eget hjem ikke egentlig var «tett».

Det handlet derfor kanskje om å bli dratt ut av hva Jacques Lacan omtaler som det imaginære, som gjennom fantasier forsøker å opprettholde subjektets helhet og mening. Dratt mot det Lacan omtaler som det traumatiske Reelle. Kanskje anvender jeg akkurat disse begrepene fordi Slavoj Žižek så mange ganger refererer til scenen i Psycho hvor vannet ikke forsvinner, men strømmer over et toalett, eller hvordan Todd McGowan på lignende vis i en podcast-episode snakker om en mann som ikke klarte å oppholde seg i skyskrapere fordi han ikke klarte å fortrenge ekskrement som falt ned omkring ham konstant. Jeg tror likevel det først og fremst er fordi jeg nettopp leste en artikkel av Lucas Pohl & Erik Swyngedouw som Hannah nettopp anbefalte meg, at jeg tenker i disse baner.

Der definerer de blant annet den Lacanske triaden: det Reelle, det symbolske og det imaginære. Til forskjell fra Freud, skriver de, mente Lacan orden kom via det symbolske, via språket, men denne sosiale orden er aldri hel:

The world (of the subject) does not exist as a whole, because there is always something ‘revolting’ against it, and it is precisely this revolt, i.e. that what does not work in the world, psychoanalysis deals with. Psychoanalysis, for Lacan, is nothing but a rigorous insistence on the not-wholeness, the ‘not-all’, of the world. There is always excess, a remainder, or reminder, that cannot be symbolized or represented; a hard kernel that sticks to the world like a fishbone in the throat and exerts an unalienable scratch, pull, or lure. This lure of the excessive remainder is what Lacan calls the Real, a complex, shifting spectral presence that ‘resists symbolisation absolutely’ (Lacan 1991a, 66).

Og, fortsetter de, det er her det imaginære kommer inn, for å sy sammen sprekkene i det symbolske:

the Imaginary provides an illusionary sense of unity, coherence, or completeness of the world. It operates through a performative fantasy that permits life to be lived in an illusion of coherence and fulfilment. The Imaginary operates through fantasy, the potent operator that makes us experience life as full and somehow meaningful. Of course, for fantasy to integrate successfully the individual into an illusion of an undivided subject, it must deny, that is repress, disavow, or foreclose, the Real, covering up ‘the revolt’, locking it into the unconscious.

Hvis det var noe som ble fortrengt, var det kanskje det at vi ikke er individer, eller individ-par, men del av en større sammenheng. Det vil si, det motsatte av Margaret Thatchers kjente diktum: «there is no such thing as society. There are individual men and women, and there are families.». Selv om jeg bevisst var uenig, hadde jeg kanskje likevel levd denne fantasien underbevisst. Som jeg nylig skrev om, er det mange boligeiere som lever i den illusjonen, om at de er selvstendige individer, og glemmer med det ikke bare de kommunale rørene som går inn og ut av leiligheten, rentefradrag og andre velferdstiltak som hjelper dem. Men jeg var ikke boligeier, jeg levde bare i fantasien om hjemmet som borg da vannet lakk.

Og den fantasien er jo enkel å motbevise. For det første, så har du naboen, og hva med nabolaget, bydelen, byen, landsdelen, landet, kontinentet, verden, verdensrommet? Å bli klar over at individet/paret er en fantasi, å bli gjort oppmerksom på at jeg/vi var del av en større sammenheng var kroppslig, jeg ble fysisk dratt ut. Det Reelle kan kanskje aldri møtes direkte, selv om Pohl & Swyngedouw via Lacan argumenterer for at psykoanalysens ideal er å tilnærme seg det.

Nylig opplevde jeg noe som minnet om lekkasjen. Min kjæreste Hannah våknet gjentatte morgener med røde stikk på håndens hud. De to første gangene tenkte vi ikke nærmere over det, men etter hvert gikk det sakte, men sikkert opp for oss at vi hadde veggdyr. Vi fikk raskt ordnet profesjonell hjelp for å løse problemet, og vi ble forklart at samtlige ting i leiligheten måtte pakkes ned i plastposer og fryses ned i fem døgn på et kjølelager på Furuset. Poenget mitt er ikke å klage over det, vi blir daglig gjort oppmerksom på boligblokker som sprenges i fillebiter i byer i Ukraina, Libanon og Palestina. Det var stress, forferdelig stress, men det var overkommelig, tross alt. Men jeg kom til å tenke på Benjamin Brattons bok The Revenge of the Real (som jeg har nevnt tidligere på denne bloggen).

Bratton opererer ikke, så vidt jeg husker, med et lacaniansk vokabular, han snakker simpelthen om virkeligheten, men ikke slik Lacan forstår virkeligheten som noe som skjuler det Reelle. Bratton er først og fremst opptatt av at mange, gjennom postmoderne relativisme og/eller Trumpsk forakt for sannhet, har glemt at verden eksisterer, men at den ikke forsvinner av den grunn. Fortrenges den, er det bare for å komme tilbake som en hevn. Trump ville eksempelvis overse koronapandemien, men dødstallene steg likevel; kongelig suverenitet alene, skriver Bratton, fjerner ikke virus, som innsekter kryper det inn i ditt hjem uansett hvor hellig du holder det.

I den samme boken diskuterer Bratton dette i relasjon til den liberale ideen om det selvstendige individet.  Særlig i kapitlene «The problem is individuation itself», «The ethics of being an object» og «The mask wars» kritiserer han en individualisme som utgir seg for å være etisk begrunnet, men som i virkeligheten er harmfull for andre. Om dem som nektet å bruke munnbind, heter det: «A whole political philosophy is at work here that sees society not as an interdependent biological community but as a collection of atomized agents who may or may not choose to enter into social relations.» For disse, fremstår derfor det motsatte, hva Bratton kaller «det epidemologiske blikket» på samfunnet, som et angrep på deres subjektivitet. Han skriver:

The response is a disavowal of the real.

I møte med det reelle, som overgår fantasien om individets suverenitet, reageres det blant noen med avvisning eller avkreftelse (disavowal), hevder altså Bratton. Et mer treffende ord, ville vært fornektelse (denial). Disavowal handler, som Alenka Zupančič gjør så tydelig i sin nye bok med det samme navnet, om å anerkjenne noe, men leve videre som om du ikke gjør det. Som hun skriver: «So, disavowal doesn’t make something disappear [like denial]; rather, it changes, affects the nature and meaning of this something. We could say that it de-realizes it. It affects its character of the real, as real – that is, as an extra-ordinary, surprising, shattering bit of our reality.» Eksemplet hennes er klimakrisen: mainstream-politikere anerkjenner problemet, men lever som om de ikke gjør det. Høyreekstreme simpelthen fortrenger det. På samme måte så vi at de fullstendig motsatte seg det mer eller mindre usynlige viruset, de bega seg ikke ut på den ufarliggjørende omveien med å anerkjenne det for å så glemme det. Uansett, videre skriver Bratton:

They are informed by an activist narcissistic solipsism for which private affective disposition must never be questioned by the crowd, now elevating an absurd perspectival relativism to a first principle of dignity.  

Når jeg sitter med boken for hånden, og siterer disse setningene, ser jeg at jovisst dukker Lacan opp også her. For hvem er disse som motsetter seg kollektivet?

The Karen character is a hysteric, with all the associated misogynist tropes intact, but with a particular twist. If, as Alexander Galloway puts it, ‘the hysteric is the one who stubbornly contests the unity of the master, by ‘irrationally’ negating that unity, by overwhelming it with surplus, by enjoying instead of obeying, by slipping from the symbolic into the real’ (emphasis mine), then the Karen inverts this diagnosis. S/he is a hysteric who is in great pain to negate the real by slipping into the symbolic, as the irruption of biological real is magically imagined away with the power of subjective affirmation.

Med veggdyrene ble jeg plutselig ansvarliggjort, jeg var, om ikke en fare som jeg var da jeg hadde korona, men jeg var likevel en smittekilde, noe som kunne påvirke andre negativt. Derfor ender vi opp med et slags paradoks her, å være kritisk til det atomistiske individet, er ikke det samme som å si at individet ikke har et ansvar. Tvert imot. Det er dette Bratton omtaler som objektets etikk: Erkjennelsen av å innse at du ikke er alene, og handlingene som bør følge av det.

Til forskjell fra Karen, så vet jo «vi» dette, men vi lever som om vi ikke gjør det, og blir følgelig rystet når det Reelle banker på døren.

Forleden var det gått to måneder siden leiligheten vår ble behandlet med pulver som dreper veggdyrene. Leiligheten er angivelig friskmeldt, og etter å lenge ha hatt samtlige av tingene våre i gjennomsiktige søppelsekker, kan vi endelig flytte inn igjen. Ikke bare inn igjen i fantasien om vårt eget hjem, men også ut av rollen som smitte som potensielt oppløser andres illusjon om et lukket hjem.

Vi må imidlertid ikke undervurdere problemet med å bevisst være klar over å tilhøre et kollektiv, men i praksis simpelthen handle som et individ. Ingenting skader venstresiden mer, og motsatt vil det å bli bevisst et individoppløsende kollektiv være livsfarlig for kapitalismen. Det er ikke bare noe farlig ved det, det er også noe potensielt komisk, som Dag Solstad så tydelig viser i Arild Asnes, 1970:

Han snudde seg og så på veggen i det rommet han oppholdt seg i. Bak den lå arbeidere og sov. Hvis han la øret inntil, kunne han høre at de snorket, eller kanskje de ennå ikke hadde sovnet, men lå og vred seg i sengene.

Foto: Veggedyr (Cimex lectularius), Wikipedia/ the World Health Organization.