Helt på tampen av dette året, må jeg noe overraskende vedslå at noen av de beste observasjonene jeg har lest iløpet av 2024, har omhandlet Karl Ove Knausgårds romanserie Min kamp. To svært forskjellige sådan.

Mark Bould kritiserer i The Antrhopocene Unconscious: Climate Catastrophe Culture fra 2021 hvordan Amitav Gosh i The Great Derangement fra 2016 påpeker at fremtidens mennesker vil bli sjokkerte når de i ruinene vil lete i restene av vår samtid, uten å finne klimakrisen nevnt i «den seriøse litteraturen», kun overlatt til science fiction.

Boulds argument, derimot, er at krise og katastrofe er overalt i kulturen, også i høykulturen.

En måte klimakrisen fremtrer på, skriver han, er gjennom (den kulturelle) underbevisstheten. Som han spør i introduksjonen: «Must fiction be immediately and explicitly about climate change for it to be fiction about climate change? Is there no room for the symbolic? The olblique? The estranged?» Og videre heter det: «Bereft, bothered and bewildered, Gosh’s future humans seem unaware of the unconscious as a metaphor and method for reading critically.»

I kapittlet spesifikt viet «seriøs litteratur», vektlegger Bould romanserien til Knausgård, og skriver: «But despite its best centripetal efforts, its solipsism and solecism, it cannot avoid at times connecting outwards.» Videre heter det: «In volume three, reflecting on his 1970s childhood, Knausgaard asks ‘Did I know that it couldn’t last?’ and ‘Did I really think it would last?’. He answers ‘No’ to the first question, and ‘Yes’ to the second (but promptly admits he was wrong). Shortly afterwards, he describes ‘an enormous oil platform in the sound … which was due to be towed the following week’, his first overt acknowledgement of the fossil fuel economy underpinning Norway’s growing affluence.» På neste side fortsetter Bould:

The landscape in which Knausgaard’s depiction of (mostly) lower middle class life since 1970s takes place is ineluctably, if incidentally, that of an accelerating global petroculture: not just the oil rigs and oil tankers glimpsed offshore, but the plastic bags and bottles and gas stations, the journeys by car, bus, train and, increasingly, plane, the groceries and other commodities gathered in from across Europe and the world, the shifting Scandinavian demographics … But these occasional hints of the uncanny and scant apprehensions of desolation seem – given the rapid pace of My Struggle’s composition – to be there purely by accident. As if they have slinked up unnoticed from some abyssal basement.

Et sted skriver Knausgård, påpeker Bould, at han ønsker litteraturen skal vektlegge plutselige innsikter som peker utover, og at han slår fast at han av psykologiske årsaker ikke evner det. Bould svarer: «Yet clearly it is at least as a much a product of the way he has internalised the conventions and concerns – that is, the limitations – of the mundane literature he so admires.» Bould selv påpeker at Goshs svar på at denne form for litteratur simpelthen bør bli som sci fi, er mangelfull, nettopp fordi den ikke evner å se klimakrisen i manglene, tomrommene i litteraturen som eksempelvis den Knausgård skriver.

En annen analyse som også henviser til Knausgård, om enn med en langt hardere tone enn Boulds, er Anna Kornbluh i sin lille, men akk så storartede bok fra iår, Immediacy, or, the Style of Too Late Capitalism. Bokens tittel er et tydelig nikk til salige Frederic Jamesons kjente verk om postmodernismen, og Kornbluh representerer ved siden av Mark Fishers et av de mer vellykkede forsøkene på å oppdatere og reaktualisere den nylige avdøde marxistiske kritikerens prosjekt. Hos Kornbluh trekkes Knausgård til inntekt for intet mindre enn det fremste eksemplet på fenomenet hun beskriver som den dominerende kulturen: en vektlegging av individet, det ekte, det direkte, her og nå, ting, fravær av struktur, kort sagt, det hun kaller det umiddelbare. Selv om det er mye overlappende med Jamesons teori, vektla han likefullt postmodernismens ironi og affekten død, mens Kornbluh viser til Knausgård som et tegn på at vår tid har omfavnet det motsatte, ærlige, direkte følelser.

Kornbluh begynner boken med å vise til den seriøse norske forfatteren, som i et intervju, men også i nevnte roman, argumenterer mot fiksjon og fantasi, og for «realisme», for det blir, ifølge ham, for komisk å dikte opp.

Der Bould argumenterer for at vi må ilegge verkene en struktur, det underbevisste, er Kornbluh – som i likhet med Bould trekker veksler på et psykoanalytisk og marxistisk vokabular – sitt argument at Knausgård ikke bare eksemplifiserer en kultur som ikke evner å finne på gjennom fantasi og tenke i fremtid, men også fullstendig mangler en ide om overordnede fenomener som strukturer, enn si det kollektive som kan gjøre noe med dem.

Særlig autofiksjonen får gjennomgå av Kornbluh, litteraturen hun med rette påpeker er overalt, hvor Knausgårds romanserie er et godt eksempel. Den tradisjonelle romanens tredjeperson er her erstattet med selvbiografiens førsteperson, ofte om enn i fiksjonell form. «Fiction, narrative, impersonality, and collectivity withdraw; reality, voice, personality and atomism ascend.» Alt er jeg, her, nå. Alle ting er like viktige (men aller viktigst er individet). Knausgård representerer litteraturens svar på flat ontologi, påpeker Kornbluh med referanse til den populære og ikke-kritiske retningen innen samfunnsforskning ledet av supernovaen Bruno Latour. Flat ontologi, det vil si, et filosofisk verdenssyn hvor alt er like mye verdt, hvor alt befinner seg på samme flate, hvor det ikke finnes noen underliggende strukturer slik psykoanalysen og marxismen velger å vektlegge. Alt er like viktig. Kornbluh forklarer: «instead of the novel as a theory of the world and a theory of possible worlds, there is only micrology». Istedenfor å vise til større (verdensomspennende strukturer), blir målet heller å beskrive én unik kontekst, det som er mikroskopisk.

Latour var som kjent dogmatisk anti-marxistisk, der han hatet «acceleration» i analysen, som han i Reassembling the Social: An Introduction to Actor-Network-Theory kaller det, hvor vi Gud forby plutselig ender opp med å hoppe fra det manifeste eller synlige til det latente, de usynlige strukturene under: hvor vi gjennom strukturer ender opp å forklare «vast arrays of life and history». Med andre ord, å havne for fort i en kategori som kapitalismen var dødssynd. Det overordnede argumentet til Kornbluh, ihvertfall, er at Knausgårds detaljer speiler vårt nåværende kapitalistiske samfunn, som ikke bare er raskere og raskere, men også forsøker å ungå «mellommenn» som banker, hotell, osv og erstatte dem med cryptotransaksjoner og AirBnb, men også finansverdens generelle tendens, med Marx, til å forsøke å skape penger av penger, uten å gå innom varestadiet. Kapitalismens problemer, som strekker seg tilbake til 1970-tallet, med å skape vekst, forsøkes løst gjennom sirkulasjon og hastighet, disiplinere arbeidere, å skvise ut profitt gjennom økt hastighet. Amazone på døra, hopp bukk over 1800-tallets Norli bokhandel. Litteraturen speiler dette intense jaget, hevder Kornbluh. Hvorfor gå gjennom et fiksjonelt narrativ når du bare kan si det som det er? Fakta, hopp over mediering, hopp over det symbolske, forsøk heller å trenge rett inn i det Reelle via det imaginære.

Itillegg har vi den overhengende klimakrisen, påpeker Kornbluh. Ikke bare bidrar kapitalismen til denne økonomiske og kulturelle atmosfæren, den overoppheter bokstavelig atmosfæren gjennom klimaendringer. Vi lever ikke bare i hva Bould omtaler som anteopocen, den geologiske fase påvirket av menneskeheten, men først og fremst kapitalocen, kapitalens tidsalder. Og det føles ofte som om vi er for sene til å gjøre noe, i.e. too late. Dessverre får denne følelsen oss til å overhaste oss, istedenfor å tenke strategisk og langsiktig, blir vi besatte av det umiddelbare, at vi må gjøre noe umiddelbart. Hvorfor være med i et kommunistisk parti og planlegge en revolusjon, når du tvert kan poste noe på Instagram, det brenner jo. Poenget til Kornbluh, er at det ikke er for sent til å gjøre det mindre verre, og at det er et imperativ at vi forsøker å gjøre så, men også at det vil kreve en omfattende strategi og politisk mediering.

Dette var sikkert en noe slapp introduksjon til et svært sofistikert argument. Det er ihvertfall interessant å se hvordan to psykoanalytiske tilnærminger kan lese et verk så forskjellig.

Et siste spørsmålet vi kan om ikke konkludere, så ihvertfall avslutte med her, med denne slappheten, er om ikke bloggsfæren er et uttrykk for umiddelbarhetismens hang til det individuelle og fravær av mellomledd som forlag, redaktører og nøye runder med redigering og så videre?

Eller representerer blogging motsatt nettopp et ønske om å bryte ut av det umiddelbare knausgårdske TikTok-helvete verden er i ferd med å bli, både kulturelt og politisk?

Eller er det kanskje feil å vektlegge blogging; er ikke de nevnte bøkene et godt eksempel på at det stadig publiseres teori i bokform, teori som føles ny og relevant?