Adorno om fyrverkeri

Ved årets ende tenker vi på endetiden og behovet for å begynne på nytt. I et kapitalistisk og teknoføydalt mareritt må nye politiske og økonomiske systemer, nye sosiale relasjoner, nye tenkemåter, nye omgangsformer, oppstå.* Deres fødsel fordrer at vi begriper at de finnes, at vi kan se iallfall et omriss av dem. Men hvordan kan vi engang forestille oss dem, når vår forestillingsevne er sterkt begrenset av det nåværende; når våre mentale liv, våre emosjoner, ønsker og oppfatninger, er forankret i status quo? Ifølge Adorno kan enkelte typer kunst gi oss et glimt av noe som ligger utenfor den gjeldende virkeligheten, noe Annet. Ikke ved å komme med påstander om faktiske eller mulige forhold, eller å bidra med konkrete politiske syn eller strategier, men gjennom å være noe som bryter med «det prinsippet som er herskende i realiteten, at alt er utbyttbart». I Estetisk teori sammenligner Adorno disse kunstverkene med fyrverkeri, og vi kan ta med oss dette når vi ser opp mot himmelen i kveld:

Prototypisk for kunstverkene er fenomenet fyrverkeri, som på grunn av sin flyktighet og som tom underholdning knapt nok er blitt verdiget et teoretisk blikk; bare Valéry har forfulgt tankeganger som i det minste fører i en slik retning. Fyrverkeriet er apparisasjon par excellence […]: noe som kommer empirisk til syne uten å være tynget av den empiriske lasten å skulle være varig – det er på samme tid himmelske tegn og noe som er frembragt, menetekel, en skrift som blusser opp og forgår, uten å etterlate seg en betydning som kan leses. Det estetiske områdets avsondring til noe helt igjennom flyktig og fullstendig formålsfjernt, forblir ikke den formale bestemmelsen av det…. Det er ikke ved å være mer fullkomne at kunstverkene skiller seg fra det feilbarlige værende, men ved å likne fyrverkeriet i det at de aktualisererer seg som et fenomen med et utstrålende uttrykk. De er ikke bare empiriens Andre: alt i dem blir det Andre. Det er dette den førkunstneriske bevisstheten ved kunstverkene tydeligst reagerer på. Den faller for fristelsen, som for øvrig er den som først forfører en til kunsten, til å formidle mellom kunsten og empirien. Samtidig som det førkunsteriske sjiktet forgiftes av utnyttelsen, helt til kunstverkene utrensker det, overlever det i dem, sublimert. Det er ikke først og fremst idealitet de har, som det at de i kraft av sin åndeliggjøring gir løfter om en sanselighet som er blokkert eller mistet. Denne kvaliteten blir håndgripelig i de fenomenene som den estetiske erfaringen har frigjort seg fra, i reliktene etter en kunst som til og med er kunstfjern og som med rette og urette blir kalt lav, som for eksempel sirkuset… [og fyrverkeriet]

Godt nyttår fra Den romlige triade!

* To bøker fra i år gir gode og komplementerende beskrivelser og kritikker av endetiden vi befinner oss i, analyser av hvordan vi har endt opp her, og skisserer veier ut, til noe nytt, på den andre siden: New Radical Enlightenment av Marina Garces (opprinnelig utgitt på spansk i 2015) og On Extinction: Beginning Again At The End av Ben Ware. Mer om disse i det nye året.


Legg igjen en kommentar