Katastrofale branner har over de siste ukene på nytt spredt seg ut over Los Angeles og områdene rundt. Noen steder brenner det fortsatt. Hele nabolag er nå bare rykende ruiner, forvridde stålstrukturer, svidd betong, kull og aske. Tusenvis av mennesker har igjen mistet absolutt alt, de fleste av dem uten celebritetenes private sikkerhetsnett. Hvordan skal vi forstå disse ødeleggelsene og brannene som har forårsaket dem? I de etablerte mediene fremstilles disse stort sett som rene naturkatastrofer, et resultat av en uregjerlig natur. Om sosiale faktorer trekkes inn, er det gjerne med henvisning til vår påvirkning på klimaet, som gjør disse brannene hyppigere og voldsommere. Men dette er ikke den eneste sosiale faktoren som spiller en kausal rolle i disse brannene.
Dette blir tydelig i en bok fra 1998 som mange nå henter frem igjen, Ecology of Fear: Los Angeles and the Imagination of Disaster av Mike Davis.* Davis viser hvordan urbanisering basert på en hensynsløs markedslogikk har gjort disse brannene og deres ødeleggelser (i tillegg til en rekke andre katastrofer, som flommer) helt forventede. I jakten på profitt settes det gode for mennesker, andre dyr og natur til side; lokal og vitenskapelig kunnskap om områdenes lange historie med branner ignoreres; og det bygges skjødesløst og uregulert i de brannutsatte områdene, med billige løsninger for å maksimere profitt, samtidig som brannproblemene dysses ned og fremstilles som enkelt løsbare med litt sikkerhet og symptombehandlende ny teknologi. Utviklere og investorer, hjulpet godt på vei av myndighetenes markedsorienterte deregulerende politikk, gjør seg rike på områder som blir brannfeller. Når de katastrofale brannene så kommer, er det ikke snakk om naturkatastrofer, men unngåelige, unaturlige katastrofer.
Davis viser også hvordan dette faktumet blir tilslørt i kulturen: i katastrofefilm og -litteratur fremstilles ødeleggelsen (gjerne av hele Los Angeles) enten som et resultat av et farlig, utemmelig landskap, eller som et resultat av en farlig, utemmelig, lastefull befolkning, som en straff fra Gud for konsumerisme, løssluppenhet og generelt moralsk forfall. Sammen med andre mekanismer, som reklame og offentlige diskurser om personlig sikkerhet og ansvar, skaper dette sosiale forestillinger og oppfatninger om Los Angeles som trekker oppmerksomheten bort fra de vanvittige faktiske forholdene. Ødeleggelsene gis en forklaring som ikke peker tilbake på de bakenforliggende sosiale betingelsene og det kapitalistiske systemet som gir opphav til dem. Slik kan alt i det store og hele fortsette som før. Grådigheten har fritt spillerom. Markedslogikken naturaliseres: den presenteres implisitt som like uunngåelig som naturens bevegelser og endringer. Men alt kunne vært annerledes, andre politiske beslutninger kunne vært tatt, logikken som styrer byens utvikling kunne vært orientert mot det gode og rettferdige heller enn mot økonomisk gevinst.
Dette kan noen ganger forsvinne av syne i Ecology of Fear. Bildet Davis maler av fremtiden til Los Angeles er mørkt. Både det fysiske og det mentale landskapet er i grepet til kapitalistene og deres medsammensvorne i myndighetene. Los Angeles vil ikke totalt utslettes, som i katastrofefilmene, men det ser likevel ikke lyst ut:
Despite the wishful thinking of evangelicals impatient for the Rupture or deep ecologists who believe that Gaia would be happiest with a thin sprinkling of hunter-gatherers, megacities like Los Angeles will never simply collapse and disappear. Rather, they will stagger on, with higher body counts and greater distress, through a chain of more frequent and destructive encounters with disasters of all sorts[.] … the continuing clustering of disaster on «ordinary» or extraordinary scales will inevitably erode many of the comparative advantages of the Southern California economy.
I bokens siste lange kapittel henter Davis inspirasjon fra science-fiction-forfatterne William Gibson og Octavia Butler og deres «disciplined extrapolation to explore the dark possibilities of the near future». Han vikler ut en fremtid full av miljøkatastrofer, sosiale katastrofer, «intractable urban poverty and homelessness», luksusenklaver for de rike med beskyttelse mot natur og de uregjerlige massene, nådeløs kapitalisme på enda et høyere gir, hvor frykt er en rådende faktor for byens utvikling, sammen med klasse, rase, inntekt, og tomteverdi. David Harvey skrev i en kommentar til Ecology of Fear fra 1999 at «Davis has, it seems, imprisoned the future of Los Angeles in his own detailed imaginings of disaster. And that future is rancid, not socialist. He loses sight of the simple fact that if cities are imagined and made, they can equally well be re-imagined and re-made.» Dog kan fremtiden Davis tegnet i 1998 nå, når vi leser om de voldsomme brannene og om bolignød og sosialt forfall i Los Angeles, se ut til å spille seg ut. Men tyder Davis’ tilsynelatende kyniske realisme på at han har mistet evnen til å forestille seg alternativer? Davis’ syn er ikke så trøstesløs som Harvey vil ha det til.
I Los Angeles finner Davis muligheter i «ruinene av [byens] alternative fremtid», slik han formulerer det i City of Quartz: Excavating the Future in Los Angeles (en bok fra 1990 som Ecology of Fear bygger videre på), og nettopp hos byens befolkning. I Set The Night On Fire: L.A. in the Sixties fra 2020 og i en rekke andre bøker, for eksempel Magical Urbanism: Latinos Reinvent the US Big City fra 2000, løfter Davis frem revolusjonære bevegelser, sosialistiske prosjekter, før-privatiseringens ordninger og tjenester, og annerledes hverdagsliv i et Benjaminsk tigersprang til fortiden, og igjen til fremtiden. Går det an å bygge videre på hans barndoms space age-optimisme, og ta den i en annen retning? En umiddelbar reaksjon på Davis’ fokus på fortidige og fremtidige katastrofer og ødeleggelse i Ecology of Fear kan også være å anklage ham for å bejuble forfallet i den kapitalistiske sosiale orden, men her ville han muligens svart slik J.G. Ballard gjorde på en lignende anklage mot hans tilsynelatende dystopiske verker (verker som Davis også viser til i Ecology of Fear):
It’s a misreading to assume that because my work is populated by abandoned hotels, drained swimming pools, empty nightclubs, deserted airfields and the like, I am celebrating the run-down of a previous psychological and social order. I am not. What I am interested in doing is using these materials as the building blocks of a new order.
Forsøkene på dette hos Davis kommer kanskje tydeligere frem om vi setter hans arbeid i sammenheng med Walter Benjamins tenkning. I forrige innlegg skrev jeg om hvordan forfatterne W.G. Sebald og John Berger og filmskaperen Chris Marker kan sies å dele Benjamins tilnærming til historie og kultur, med sine fragmentariske undersøkelser av natur- og kulturhistorie, og personlig og kollektivt minne, og sine konfrontasjoner med spor av ødeleggelse, men også møter med spor av andre måter å leve på. Mike Davis deler en slik tilnærming: hans bøker inneholder sebaldianske og markerske sort-hvitt-fotografier og fragmentariske dokumenter, og hans refleksjoner dreier seg ofte om minnet, og om spor etter kolonialistisk og kapitalistisk ødeleggelse, men også etter alternative fremtider. Han skriver også fra et bredt marxistisk perspektiv**, som kan sies å innebære iallfall et vagt håp om sosial transformasjon. I et intervju gjør han forbindelsen til Benjamin eksplisitt. Han sier dette om opphavet til City of Quartz:
I had this daydream of Walter Benjamin finally coming to L.A. and sitting in a bar with Fernand Braudel and Friedrich Engels. They decide to write a book about L.A. and divide it into three projects. Benjamin is going to get at all the complex and lucid fragments about power and memory. Braudel will explore its natural history, the larger world-historical forces that made it possible. And Engels will report on L.A.’s working classes.
Ecology of Fear kan forstås som en fortsettelse av dette prosjektet. Den kombinerer alle de tre elementene: personlige minner blandet sammen med kollektive minner og den kollektive forestillingsevnen slik den kommer til uttrykk i kulturen, i film og litteratur, og maktens subtile påvirkning på alt dette; naturhistorie, med detaljerte beskrivelser av nåtidige branner, flommer og andre katastrofer, fortidige landskaper som setter disse i perspektiv (og peker i retning av at den nåtidige tilstanden ikke er rent naturlig), reiser inn i dyp geologisk fortid; og klasseanalyse.
Boken åpner med et utklipp fra Los Angeles Times fra 1934,
No place on Earth offers greater security to life and greater freedom from natural disasters than Southern California,
fortsetter med en systematisk dokumentasjon av ødeleggelse, både faktisk og fiksjonell, sammen med en sporing av dette tilbake til brutal kapitalistisk by- og landskapsutvikling, og ender med et blikk på Los Angeles fra verdensrommet:
Indeed, had alien voyeurs really been watching the earth from a secret observatory on the moon or secret suburbs of Mars, they would have been mesmerized by Los Angeles’s extraordinary combustibility. No other urban area on the planet so frequently produces large «thermal anomalies». Seen from space, the city that once hallucinated itself as an endless future without natural limits or social constraints now dazzles observers with the eerie beauty of an erupting volcano
Frykten for naturen som nå brer om seg på nytt, i forbindelse med de store brannene, er forståelig, men kan igjen skjule de virkelig skremmende kreftene, som også faktisk kan gjøres noe med:
Paranoia about nature, of course, distracts attention from the obvious fact that Los Angeles has deliberately put itself in harm’s way. For generations, market-driven urbanization has transgressed environmental common sense. Historic wildfire corridors have been turned into view-lot suburbs […]. Monolithic public works have been substituted for regional planning and a responsible land ethic. […] the social construction of «natural» disaster is largely hidden from view by a way of thinking that simultaneously imposes false expectations on the environment and then explains the inevitable disappointments as proof of a malign and hostile nature. Pseudoscience, in the service of rampant greed, has warped perceptions of the regional landscape.
Å lese Ecology of Fear kan hjelpe oss på vei mot å se annerledes på landskap og katastrofer, ikke bare i Los Angeles (selv om Davis peker på en del elementer som er spesifikke for L.A.), men over hele planeten.*** Den samme markedsbaserte logikken og mange av de samme tilsløringsmekanismene, som får logikken til å virke uunngåelig, er i full sving verden over. Boken, som er full av idéer, argumenter og analyser jeg ikke har nevnt her, utgjør en flaskepost fra fortiden som kan hjelpe oss med å forstå vår egen mørke tid, å se gjennom røyken. Det i seg selv er et utgangspunkt for å ta steg i en annet retning. Med Davis mister vi ikke denne muligheten av syne.
Fotnoter
* Se for eksempel:
- ‘Joan Didion and Mike Davis understood LA through its fires. Even they couldn’t predict this week’ av Adrian Daub (en notis i tirsdagens Klassekampen (14.01) anbefaler Davis’ bok med henvisning til denne artikkelen).
- ‘The Los Angeles Fires Didn’t Have to Be This Bad’ av Ben Burgis
- ‘Ecology of Fear: Mike Davis’ history of LA and natural disaster is re-read whenever fire rages in California’ av Alexander Howard
** Marxismen hos Davis er mindre subtil enn den er hos Marker og Sebald. For mer om Markers marxisme og forbindelsen til Walter Benjamin, se ‘Personal Effects: The Guarded Intimacy of Sans Soleil’ av Jonathan Rosenbaum og ‘Aesthetic Political Thought: Benjamin and Marker Revisited’ av Kia Lindroos. Det ser ikke ut til at det er skrevet mye om marxismen hos Sebald, men Walter Benjamin og Frankfurterskolens Theodor W. Adorno er blant hans viktigste inspirasjonskilder (se Speak, Silence – In Search of W. G. Sebald av Carole Angier).
*** Et utdrag fra boken finnes her: ‘The Fire Boom’ av Mike Davis
Den romlige triade 