Da jeg i helgen hastet forbi hallene som utgjør vår sentrale togstasjon, så jeg flere ballonger og skilt. Tiårsjubileum for Østbanehallen, kunne jeg lese, 2015 – 2025. Men hvordan kan det da ha seg at jeg skrev dårlige dikt om å reise i tid på det samme stedet i 2009?

Så vidt meg bekjent, åpnet Østbanehallen på midten av 1800-tallet. I forbindelse med åpningen av Oslo Sentralbanestasjon i 1980 ble den gamle toghallen etterhvert omgjort til et sted uten skinner, men med flere butikker. Det 2025 derimot markerer, er en gentrifisering av Østbanehallen, dette fortidige tilbygget til nye Oslo S.

Da vi i barndommen ankom Oslo med tog, og ikke bil som vi pleide å gjøre, vandret vi gjerne gjennom Østbanehallen ut mot Karl Johan. Da vi kom tilbake som ungdommer, kunne vi til og med henge på Østbanehallen.

Det vårt såkalte jubile forsøker å fortrenge, er hvilket pussig og spennende sted dette faktisk var… frem til 2015.

Når jeg søker etter fotografier av stedet slik det var, sliter jeg. Og jeg minnes at jeg tidligere har forsøkt uten særlig hell. Men jeg finner et fotografi fra 2012, som viser stedet akkurat slik jeg husker det.

Fra og med 2015, ble det langt mer eksklusivt: nye overflater, nye typer butikker som selger luksuriøs sjokolade, olivenolje, en gastropub, en dyr pizzarestaurant.

Jeg husker ikke alle butikkene og restaurantene fra før 2015, men jeg husker det var en pub i den store gamle ankomsthallen hvor nevnte, nye pizzarestaurant eller gastropub nå holder til. Går vi inn igjen til hallen hvor skinnene en gang lå, har min kjæreste – også en tilhenger av dette stedet på denne tiden – minnet meg på at det kunne føles som et rimelig marked. Her var det også en espressobar, som jeg tror jeg før jeg besøkte den hadde lest meg opp om et sted på internett, noe om at det var en gammel espressobar.

På en av denne bittelille kaféen sine barkrakker satt jeg altså i 2009, og skrev et dikt om å reise i tid. Jeg må ha ventet på min stebror Kim, som satt i etasjen over – på galleriet så å si –og spilte i en eller annen Magic-turnering på Outland, som i disse tider selvsagt også holdt til her, og virkelig bidro til den spesielle atmosfæren.

Jeg skriblet ned noen linjer på bardisken, puttet arket i en konvolutt, fant en kiosk, kjøpte et frimerke og sendte det til avisen Vårt land, som jeg visste tok imot slikt.

Det er noe veldig Østbanehallen 2009-10 over det å ikke kunne skrive dikt, skrive det, og sende det til en avis. Stedet fikk deg til å gjøre slikt.

Når jeg nå søker opp dette diktet, finner jeg kun en lenke til det, og det er ikke i avisens arkiver, men i et blogginnlegg fra tidlig 2010. Jeg aner ikke hvilken blogg det er snakk om, eller hvem som er forfatteren, men det virker som om mitt dikt i hvert fall fikk en mottager, en eldre person som kjente seg igjen, om at «jeg reiser i tid, jeg reiser forbi» gav klangbunn til det å gå inn i siste fase av livet.

Østbanehallen 2009-2010 er virkelig et sted å reise tilbake til. Kaldt, enkelt, men svært urbant, nærmest cyberpunk, ispedd arkaisk poesi. Kanskje vil byplanleggere i Bane Nor Eiendom AS en gang i fremtiden reise tilbake hit, for å lære hvordan en ankomsthall bør anlegges. Eller overdriver jeg? Kanskje, jeg husker ikke. Å gå i byen, handler ofte vel så mye om det indre som det ytre, hvordan vi opplever det, og deretter agerer. Selv om Bane Nor selvsagt har sitt å si, de også.

Foto: Wikimedia

PS I ettertid ser jeg at Bane Nor har lagt ut en nettsak i anledning gentrifiseringens tiårsjubileum, hvor du kan finne noen bilder av hvordan det var på stedet før. Her er det ikke så mye fortrenging ute å går som skryt av hvor kult det angivelig har blitt.