«Ingen slagord» heter det i i Høyre sin nye kampanje synlig overalt på digitale skjermer rundt om i byen. Rett nedenfor følger en linje med «bare» dette eller hint. «Bare mer politi og forsvar», «bare lavere skatter» og så videre.

Dag Solstad påpekte i Arild Asnes 1970 at høyresiden lider av en frykt for slagord. I romanen fra 1971 beskriver Solstad en anti-krigsdemonstrasjon utenfor USAs ambassade i 1962, hvor hovedpersonen deltar. De fremmøtte, radikale demonstrantene langer ut mot USA og deres eskalering av hva som i ettertiden har blitt kalt Cubakrisen, hvor verden med rette var redd for en mulig atomkrig.

På den andre siden av veien, minnes hovedpersonen, «stod noen ungkonservative, ulastelig antrukket med paraplyer i hendene og hva de skrek husker Arild Asnes godt.» Han forsetter:

«Heia Kennedy, heia Kennedy (hvorfor kan ikke ungkonservative finne på ordentlige slagord? Hvorfor må de alltid ta sine heiarop fra Store Stå på Bislet? Svar: Hvis de begynte med politiske slagord, ville fascismen tyte ut av språket deres. Derfor må de fortsette å synge ‘Seier’n er vår’ og heia Nixon, heia Johnson, heia Kennedy. Ja, vel, men finnes det noen annen årsak til at de brøler åndsforlatte slagord i stedet for politiske slagord, enn at det er noe de frykter ved bruken av politiske slagord?).»

Salige Solstad svarer aldri på det andre spørsmålet, hvilke andre motiverende årsaker enn frykt som kan stå bak. Vi vil komme tilbake til en mulig forklaring senere (det at de ikke trenger det). Men la oss begynne med frykten. Høyresiden kan ikke ha slagord, fordi det slettes ikke vil blitt et særlig pent skue. Det vil vekke onde minner. Der venstresiden ønsker å knuse kapitalen, ønsker høyresiden å knuse ting på vegne av kapitalen, hvem enn som står i veien for kapitalen. Og det er et narrativ det er vanskelig å tilpasse samfunnets øvrige moralske fortellinger.

Det var en venn som jeg en gang bodde med som tvang meg til å lese denne Solstad-romanen, og som gjorde meg særlig oppmerksom på nevnte slagord-analyse, som jeg aldri glemmer. Solstads avgang er en trist, men god anledning til å på ny trekke boken frem igjen, prakke den på andre.

Ikke minst på grunn av passasjene som følger slagord-analysen, hvor Asnes forvirret og skuffet forlater demonstrasjonen, og ender opp med å reflektere over det fåfengte i å stå å demonstrativt rope henimot fienden, enn si slåss med dem uten særlig resultat: «en uhyre forvirret, ja naiv avbilding av 1920-årene. En tom form, et skjelett, uten innhold. Demonstrasjonen foran den amerikanske ambassaden var en romantisk pastisj. Et svermerisk tablå med mørk høstkveld og atombombetrusselen som kulisser.» Det går plutselig opp for Asnes at noe langt mer kreves av ham enn å være en «uavhengig sosialist». I møte med fenomener som krig og kapitalisme holder det ikke med slagord, vi trenger reell, politisk organisering.

Og vi lever stadig i kapitalismen, som i enda større grad enn da Solstad skrev på 70-tallet fremstår som det eneste realistiske alternativet. Hva er det som gjør at dette systemet reproduserer seg?

Danske Søren Mau argumenterte for få år siden at kapitalismen først og fremst ikke reproduserer seg selv gjennom vold eller ideologiske slagord. I Stum tvang viser han at selv om det hjelper, så vier vi for lite søkelys til hvordan systemet reproduserer seg selv gjennom dets iboende strukturer. Ingen trenger å si noe for at vi skal endre vår adferd, det er eksempelvis nok at bolig- eller leieprisene stiger, som igjen fordrer at vi må arbeide for å tjene mer og så videre. Selv kapitalister er offer for denne tvangen som Karl Marx kalte «stum tvang», ikke minst gjennom mekanismen konkurranse.

Mark Fisher – som i likhet med Solstad er kritisk til hvordan protester kan ende opp med å bli «en slags karnevalesk bakgrunnsstøy til den kapitalistiske realismen» – drøfter også denne stumme tvangen. I Den kapitalistiske realismen hevder han til og med hvis det finnes ideologi, så er rollen til denne å skjule denne systemiske tvangen:

Den kapitalistiske ideologiens rolle er ikke å argumentere for noe, slik propaganda gjør, men å tildekke det faktum at kapitalens virke ikke avhenger av noen som helst subjektiv tro. Der det er umulig å forestille seg fascismen eller stalinismen uten propaganda, kan kapitalismen helt fint fortsette å eksistere – og det på sett og vis også bedre – selv om ingen tar til orde for den.

For hva er egentlig dette systemet? Det lar seg altså ikke best beskrive gjennom konspiratoriske analyser hvor massen blir lurt av de digitale skjermens slagord. Det er ikke hva vi tror som er avgjørende, men hva vi gjør. Det gjelder oss alle – kapitalismen bryr seg fint lite om vi er imot den, selv selskaper er iblant anti-kapitalistiske, hevder Fisher. Men hva de mener spiller ingen rolle så lenge også selskapene er målbundet av den stumme tvangen, som rammer både gode og onde selskaper:

det er heller ikke slik at bedriftene er agenter som, dypt under overflaten, står bak alt: De er selv begrenset av, eller uttrykk for, den ytterste årsaken-som-ikke-er-et-subjekt, nemlig kapitalen.*

Men plutselig slutter dette systemet å fungere, den stumme tvangen blir kanskje for uholdbar, eller sliter med å nå sitt mål: akkumulasjon. Det er når systemet svikter i for stor grad at de fascistiske slagordene gjerne kommer til overflaten; slagord rettet mot alt annet enn det egentlige problemet, nemlig kapitalen. Hvis dette er tilfellet i USA nå, kan det tilsynelatende se ut til at det norske partiet forsøker å ta avstand fra slagordene til søsterpartiet Republikanerne.

Likevel pipler slagord frem fra den politiske underbevisstheten, via hva psykoanalysen beskriver som avkreftelse (Disavowal, senest utforsket av Alenka Zupančič i en bok ved det samme navn, og som jeg heller ikke klarer å glemme). Du vet du har å gjøre med avkreftelse når noen sier: jeg vet godt, men likevel… Det er dermed ikke snakk om en ren fornektelse, men en anerkjennelse som likevel ikke fører til en endring.

Vi er ikke for slagord … bare våpenkappløp. Ingen slagord, bare mer til de rike. Ingen slagord, men mer politi. Behovet for reell, politisk organisering har med andre ord ikke blitt mindre siden 1971. Det vi trenger, er ikke kun de subjektivt gode holdningene mot disse slagordene, men et objektivt sett bedre system.

* Eller som han skriver et annet sted: «The idea that the misleadingly-named ‘ruling class’ do anything more than manage and adminster Capital is an idle fantasy. Capitalists can decide on which groups are exploited, but they cannot legislate away exploitation itself. (How long would a CEO with such ambitions last?) It is not exculpatory but simply realistic to acknowledge that Capital, not capitalists, runs the show. However, realism about capitalism is not the same as Capitalist Realism. Neo-liberalism is defined not by the idea that Capital is a remorseless machine but by the claim that there is no viable alternative to its rule.»