«We should first perceive the catastrophe as our fate, and then, projecting ourselves into it, we should retroactively insert into its past (the past of the future) counterfactual possibilities on which we can act today.»

Slavoj Žižek

En sorg, vel å merke en privilegert sådan, jeg bærer, kommer av at jeg sannsynligvis ikke kommer til å besøke New York med det første. Av ulike årsaker har jeg ikke vært der siden 2016, og jeg gledet meg til å reise tilbake neste år, ti år etter hva som fortsatt fremstår som et svært skjebnesvangert år, og ikke bare for meg.

Da jeg ankom rundt nyttår, rammet en snøstorm byen. Jeg husker universitetet jeg gikk på, New School, åpnet sine dører for studenter som manglet et trygt hjem. De store veiene i sentrum ble stengt for all trafikk bortsett fra nødetatene, og jeg minnes en mann som gled nedover Broadway på ski dagen derpå. Alt dette fremstod av en eller annen grunn helt naturlig. Byen er full av økonomiske, kulturelle og altså klimatiske kontraster, hvis det er iskaldt om vinteren, blir det fuktig og svært varmt mot våren.

I midten av april, kort tid før demokratene skulle velge sin presidentkandidat, var det en optimistisk stemning i Greenwich Village. Vi var om lag 30 000 fremmøtte for å kjenne varmen, kjenne det brenne, feel the bern. Før Bernie Sanders skulle tale mot oligarkiet på Washington Square Park rett nedenfor universitetet, varmet en rekke andre opp, med appeller fra blant annet de kjente new yorkerne Spike Lee og Rosario Dawson.

Selv om mistanken sikkert allerede var der, ble det senere avslørt at Hilary Clinton hadde sabotert Sanders’ sjanser for å vinne, blant annet ved å ta kontroll over det demokratiske partiet før hun ble valgt som dets leder. Det er umulig å si om mer redelighet fra Clintonleiren hadde hjulpet Sanders tilstrekkelig til å vinne, men uredeligheten tilfører selvsagt Hillarys påfølgende valgnederlag overfor Donald Trump en råtten bismak. Å svare Trumps (vel å merke reaksjonære) protest med å gå helhjertet inn for det bestående, var dessuten en særdeles dårlig strategi. Målinger indikerte da også at Sanders gjorde det bedre blant velgere uansett hvilket parti de assosierte seg med, og scoret høyere enn Clinton vis-à-vis de republikanske presidentkandidatene. Hva hvis?

Kontrafaktisk historie er, tross alt, en vel så uvitenskapelig beskjeftigelse som det å spekulere i hva historien vil bringe i fremtiden. Som fiksjon, derimot, representerer slik omgang med historien en nødvendighet i møte med en fremtid som virker som hogd i sten, allerede rigget, selv om riggerne ikke alltid får det som de vil.

I 2017, da støvet etter både Sanders’ og Clintons nederlag var falt, skrev Kim Stanley Robinson en optimistisk roman som forestiller seg et fremtidig New York, hvor den globale byen delvis har druknet, men hvor håp likevel flyter til overflaten igjen og igjen. Dette er, kort sagt, en bok det gir mening å plukke frem iår, nå som Trump har konsolidert sin makt, og nettopp gjort det enten lite ønskelig, vanskelig eller umulig å besøke New York fysisk gitt fascismens fremvekst.

Mye av handlingen i New York 2140 foregår i Met Life Tower, en faktisk bygning plassert i Flatiron District, rett nord for Greenwich Villige. Bygget, som tidlig på 1900-tallet var det høyeste i verden, var inspirert av Campanile-tårnet i Venezia, og i likhet med den nord-italienske byen har New York fått sine kanaler. Gjennom to omganger de siste 100 årene har havet steget kraftig, og klimaet har generelt sett blitt enda mer ekstremt, hvor New Yorks kontraster skrudd kraftig til, med ekstremvarme og yrende kanaler den ene måneden, orkaner og fryste kanaler den neste. At verden har opplevd klimatiske forandringer og et høyere hav har forårsaket en rekke menneskelige og politiske katastrofer, men Robinson hopper over disse så fort han har nevnt dem, og går rett på sak på hvordan den nye virkeligheten håndteres.

Fortellinger om druknede byer er ikke nytt under solen, Bing & Bringsværd har eksempelvis beskrevet Oslo og London under vann i 2084: «Han padlet langs Karl Johan det siste lille stykket opp til Kirkeristen.» Før dem beskrev Ballard et London under vann i 2145. I 2024 kom også den danske serien Familier som vores, regissert av Thomas Vinterberg og som ble vist på NRK tidligere i år og visstnok er tilgjengelig der til den 19. oktober 2031 klokken 22.27, et tall som får meg til å undre om Danmark i det hele tatt vil overleve den norske strømmingen av serien, gitt dens dystre spådommer.

I påvente av et stigende hav, annonserer simpelthen den danske regjeringen at landet skal legges ned. I første omgang for å unngå den kaotiske situasjonen som oppstod kort tid før i Nederland i kjølvannet av at internasjonale investorer ikke lenger trodde på landet, hvoretter valutaen raknet. Men også for å gi de danske klimaflyktningene et forsprang, med økonomisk og administrativ støtte fra den danske staten, skal de komme seg inn i andre europeiske land før migrasjonsbølgene virkelig setter inn, hvor det antas at grense etter grense vil stenges.

I typisk dansk stil er serien overfylt med sjåvinistiske holdninger til andre land (eller er det jeg som er sjåvinistisk her?). Mye av plottet kretser eksempelvis om hvordan en familie iherdig forsøker å ende opp i Paris istedenfor Øst-Europa. Staten hjelper, men det er aldri tilstrekkelig, det er Familien som er omdreiningspunktet. Det er ikke så uvanlig, som Sophie Lewis påpeker i Abolish the Family fra 2022: «in ‘cli-fi’ and related representations of national emergencies and the apocalyse, authors insist on family as the core relationship we will need to rely on, when all else is stripped away.» Foruten fantasien om at klimakrisen kommer til å ramme «våres» familier like hardt som «andres», har vi altså også en fantasi om at denne familien er alt vi har. Samtidig er en annen fantasi å tro at vi kan unnslippe katastrofen, for selv om den rammer ulikt, kommer den. Derfor vil jeg ikke fraråde noen å se serien, snarere tvert imot. Dessuten, til seriens forsvar, ender den opp med å utfordre familiens patriark og hans selvbilde som suveren.

Tilfeldighetene ville ha det til at jeg i vinter så Vinterbergs serie samtidig som jeg leste Robinsons roman for første gang. Der jeg falt fem på alle triksene i førstnevnte, gjorde jeg det samme i sistnevnte. Robinsons triks, som jeg vil komme tilbake til, er optimisme. Vinterbergs er dansk nasjonalisme, som inviterer seerne til å drukne i sentimental nostalgi for at det lille landets idé om seg selv som evig ikke stemmer: «Der er et yndigt land … med brede bøge nær salten østerstrand» som «skal bestå, så længe bøgen spejler sin top i bølgen blå».

Vi, de druknede… De danske sangene, syklene, og søte, småborgerlige familievillaene forsvinner for alltid. Serien slutter med rolige bilder av steder som Rådhuset – også inspirert av et italiensk renessansespir – omringet av vann, det hele akkompagnert av korsang.

Robinson argumenterer i en artikkel fra 2020 – som min venn Daniel tipset meg om for lenge siden, men som jeg først nå fikk lest ordentlig – for at dystopier ofte er «lazy, even complacent, because one pleasure of reading them is cozying into the feeling that however bad our present is, it’s nowhere near as bad as the ones these poor characters are suffering through.» Selv følte jeg ikke på en slik nytelse da jeg så Familier som vores, i møte med min kjærestes forslag, nektet jeg å se serien rett før jeg skulle legge meg, i frykt for å ikke få sove. Og når vi først så den ble jeg så stresset at jeg fikk vondt i magen. Snarere enn motivert, ble jeg paralysert av disse følelsene, som rett nok hentet næring fra følelsen av at verden stod på randen av tredje verdenskrig på grunn av Trumps trusler mot Danmark og Grønland såvel som Putins vedvarende aggresjon (som stadig er der, selv om jeg har klart å fortrenge det igjen).

Samtidig er det kanskje noe mer urovekkende på spill her med dette vannet, som jeg har undersøkt tidligere, måten vann og katastrofe strømmer sammen til en psykologisk dialektikk mellom fortrengning og noe som så kommer til syne igjen, slik lik ofte flyter til overflaten i krim. Geopolitikk og klimakrisen kan bare fortrenges så og så lenge.

Hvis Danmark forsvinner, foreviger Robinsons 2017-krim-cli-fi storbyen New York. Ikke bare byen som sådan, men også hva Owen Hatherley ifjor presist kalte «New York-ideologien», den utbredte fetisjeringen av Jane Jacobs’ idealer om den dynamiske urbaniteten på gateplan hvor New York var en slags levende utopi (en ideologi jeg også drøftet for noen år siden i På sporet av den tapte fremtid). Til og med når gatene er borte, fortsetter denne hos Robinson, den tolkes som universell, New York som transhistorisk. Men selv om Robinson forherliger New York, er han av natur er langt mer modernistisk til sinns enn Jacobs noensinne var. Der Jacobs naturaliserte kapitalismen, vektlegger Robinson byens sosialistiske praksiser som subversivt snur seg mot den kapitalistiske byen.

Og til forskjell fra Vinterbergs serie, er Robinsons roman en fryd å lese, som det heter. Den gjorde meg godt til sinns, men uten å gjøre meg passiv. Den var, slik Robinson da også tenkte det, hva hans læremester Frederic Jameson kaller en anti-anti-utopisk bok. Selv om «Bjarkes mur» har bristet – som en av karakterene minnes fra barndommen med referanse til Bjarke Ingels Group (BIG) sin plan for å hindre oversvømmelse av Manhattan, «The Big U» – går livet sin gang på USAs østkyst. Med ingen ringere enn danske Bjarke himself nevnt i acknowledgementen på bakerste side, tryller Robinson frem kreative, arkitektoniske løsninger, som jeg vil vektlegge heller en plottet for å ikke røve noen fra spenningen.

Med tilgjengelig teknologi har skyskraperne blitt vanntette og rommer en levende marina i førsteetasje og landbruk på taket. Foruten kanaler, bindes byens bygg også sammen av en rekke skywalks, som vi tidligere ikke bare har sett i modernistisk arkitektur, men også finner i renessansebygg i Venezia. At Venezia ikke bare består av kanaler, men også er i ferd med å forsvinne fullstendig under et stadig stigende havnivå på grunn av klimaendringer, gjør byen ytterligere relevant som inspirasjon for kystbyen New York, som venter den samme skjebnen.

Det utopiske elementet er imidlertid ikke redusert til teknologiske løsninger. Den dynamiske kulturen på nedre Manhattan inspirerer investorene trygt plassert på øvre Manhatten over vanngrensen, høyt oppe i de nye superskyskraperne til å profitere på kulturen og alt arbeidet nedlagt i de oversvømte bydelene. Foruten klimakrisen som overhengende utfordring, er finanskapitalens makt en parallell utfordring, hvor innbyggerne i Met Life Tower, omgjort til en kooperativ øy som samarbeider med andre «bystater», som disse byggene med tusenvis av innbyggere omtales som. Spisehallen – hvor grønnsaker fra tak og fisk fra merder serveres – er blitt den nye agora, og borettslagets styremøtet det nye pnyx hvor den demokratiske makten ligger, begge steder hvor strategier mot gentrifiseringen diskuteres.

Selv om mye av handlingen i The Ministry for the Future fra 2020 foregår i Zürich, flyr romanen likevel verden rundt. New York 2140 er altså langt mer orientert mot Kapitalens hovedstad, selv om Robinson bedyrer at dette er en ease of representation, en måte å forenkle verden på gjennom New York, en by som i likhet med så mange andre storbyer også står i vann, men som tross alt påvirker så mange andre steder via sin finansmakt.

Sant, en av karakterene i romanen jobber i et hedge fund, hvor han så å si vedder på tidevannssonen verden om. På sitt kontor med sine skjermer ser han i sanntid verdens utvikling, mens andre karakterer iherdig forsøker å lage kart over New York for å orientere seg i kaoset. Kognitiv kartlegging, som jeg tidligere har diskutert her i relasjon til The Ministry, spiller med andre ord også en vesentlig rolle i denne romanen.

Kognitiv kartlegging, slår Frederic Jameson fast i slutten av Postmodernism, or, the Cultural Logic of Late Capitalism, er for ham egentlig bare en eufemisme for klassebevissthet. Ved å orientere oss i rom, ved å bli bevisst kapitalens forvirrende, globale rekkevidde, lærer vi samtidig å intervenere på en virkefull måte. Jeg vil unngå å nevne hvordan vår hedge fund-manager engasjerer seg i kampen mot sin egen klasse, via den tilfeldighet at han bor i The Met Life Tower, men la meg i hvert fall si at det hjelper å ha en noenlunde oversikt over verdensøkonomien for å få det til, uten at en politisk bevegelse som kan realisere innsiktene glemmes, hvor karakteren Charlotte, styrelederen i borettslaget og lederen av en householders’ union, spiller en avgjørende rolle. Samtidig er det aldri snakk om å redusere handlingen til heroiske individer og kjærlige familier, kollektivet er en rød tråd i romanen.

Foruten å forestille oss et kollektivt subjekt, kan fiksjon hjelpe oss med å skille to former for fremtider fra hverandre: futur og avenir. Denne franske distinksjonen (som også finnes i andre språk) har Slavoj Žižek gjort mye ut av i det siste. Og skillet var forøvrig avgjørende i Mia Hansen-Løves film Dagen i morgen, «L’avenir», fra nettopp 2016, men som vi ikke rekker å gå nærmere inn på her. Førstnevnte begrep representerer fremtiden hvis alt fortsetter sin vante gang, hvor vi sakte, men sikkert beveger oss henimot katastrofen. Avenir representerer på sin side det som skal komme, et brudd, en annen, alternativ fremtid. For Žižek kan en slik distinksjon bistå i en dystopisk øvelse, hvor vi overdriver futur i den hensikt å motivere oss til å ikke ende opp der vi er på vei, ved at vi blir motivert til å heller realisere avenir. Familier som vores kan tenkes som en slik operasjon, om enn, som vi har sett, på en mangellfull måte.

Futur og avenir kan også sies å være sentralt for å forstå Robinsons univers, selv om hans roman ikke følger Žižeks dystopiske formel. Robinsons bok kom som nevnt ut året etter at new yorkeren og eiendomsmilliardæren Donald Trump vant valget i 2016. Men istedenfor å drukne tårevåt av sorg, gjorde Robinson en mer kompleks operasjon. Det han gjør, er å sy de to tids-anskuelsene sammen, hvor fremtiden fortsetter som nå, med ytterligere finansialisering, ytterligere klimaendringer (det vil si, ytterligere dystopi), men hvor den motsatte tendensen, utopien, dialektisk lever videre, klar til å slå til med det som skal komme i hjertet av Kapitalens futur.

Når jeg forsøker å fiske frem fotografier fra da jeg bodde i New York, er det futur sin dominans som tar over sinnet, ikke bare klarer jeg neste ikke å finne fortiden, men samtiden ser ut til å hindre meg å oppsøke stedet på nytt igjen, ta nye fotografier. Et merkverdig savn slår meg når jeg eksempelvis i New York 2140 leser om en avgjørende orkan, som stenger alle inne i sine bygg, men som også utfordrer disse byggene. Blant annet raser skybroen mellom New Schools hovedbygning og nabobygget ned i kanalen, bare et steinkast unna Met Life Tower. New York, fortapt.

Samtidig, når jeg leser Robinson, blir jeg også frigjort fra denne depressive futur sin lukkede fremtid, avenir kommer frem: drømmen om å gjøre noe med denne tikkende skjebnen, en affekt eller ambisjon som er fraværende i Familier som vores. Sentraliteten jeg tilskrev 2016, som et slags sluttpunkt på historien, kan dermed bli utfordret av en ny optimisme. Eller som Robinson skriver i den allerede siterte artikkelen:

Or maybe we should just give up entirely on optimism or pessimism—we have to do this work no matter how we feel about it. So by force of will or the sheer default of emergency we make ourselves have utopian thoughts and ideas. This is the necessary next step following the dystopian moment, without which dystopia is stuck at a level of political quietism that can make it just another tool of control and of things-as-they-are. The situation is bad, yes, okay, enough of that; we know that already. Dystopia has done its job, it’s old news now, perhaps it’s self-indulgence to stay stuck in that place any more. Next thought: utopia. Realistic or not, and perhaps especially if not.

* Fotografiet i toppen viser verket «Con-nect-ed-ness» av Lundegaard & Tranberg arkitekter, som ble stilt ut i samarbeid med kurator Marianne Krogh på Venezias arkitekturbiennale i 2021. Verket gjorde vann til en integrert del av den danske paviljongens arkitektur, hvor det sirkulerte fra tak ned til en bekk og opp igjen, på den måten speiler det de andre verkene som drøftes i denne teksten, hvor verden står i vann, noe den egentlig alltid har gjort, eller som ihvertfall er en skjebne Venezia allerede har begynt å oppleve.