Jeg trodde at man som seg hør og bør sluttet å feire bursdag idet man bikket 30, men som Molly Nilsson ropte ut fra scenen på Blå på lørdag, så var det dagen for dem med bursdag, om du så hadde hatt bursdag dagen før – som jeg – den samme dagen eller dagen etter, eller når som helst, egentlig.

Jeg har ikke hørt ordet bursdag bli nevnt så nevrotisk siden Bright Eyes’ «At the Bottom of Everything», men det var utvilsomt noe vakkert i det å feire en kollektiv fødselsdag.

Jeg vet ikke hvordan Nilsson fremførte konsertene sine for femten år siden, men da jeg falt for det første albumet, var det som ung emo, om ikke estetisk så, ja, emosjonelt, med iPod. Konserten og musikken i helgen var heldigvis langt mer livlig, uten at alvoret var fraværende. Flere av sangene som ble spilt, kom fra årets album Amateur og fjorårets Un-American Activities, som begge er sjokkerende bra. Sangen «Excalibur» fra sistnevnte er nettopp et oppgjør med melankoli og insisterer på behovet for å se fremover.

Forget about the battles lost
Gotta look ahead
We’re betting on red
There’s no giving up now

Men bevegelsen er nettopp Brechts «fremad, men aldri glemme», for det er ingen fullstendig glemsel her. «The Communist Party», som også ble spilt, handler nettopp om (tilbakevendingen av) forfølgelsen av kommunister i USA, samtidig som den får frem styrken i partiet. Og så er det selvsagt et ordspill på fest her, som også vektlegges i musikkvideoen. Hvordan tar kommunistene over?

They work, others won’t
They know how to run a meeting, others don’t
They come early and they stay late

De jobber hardt og fester sent. Lyden var elendig frem til denne sangen kom. Siden både jeg og Hannah, som jeg var så heldig å få være der med, ventet så sterkt på den, ble vi euforiske da den kom, og det med fantastisk lyd, som kom etter hva som så ut som lang og febrilsk jobbing fra lydmannen, og som altså endelig førte frem til at lyden rakk frem til oss bakerst, ved bardisken.

Som det kommer frem i den sangen, glemmes ikke de reaksjonære hos Molly Nilsson, det vil være mer sant å si at det er et overhengende problem, men hun klarer likevel å kombinere behovet for kommunistisk disiplin, med kommunistisk glede. Eller som tittelen til en annen sang som hun spilte får frem: «The Beauty of the Duty», hvor det også heter «Don’t die for it / Live for it».

I et intervju hun gjorde for noen år siden, kom samtalen inn på en annen, tidligere sang hun også spilte i helgen, «Obnoxiously Talented», som er viet Rosa Luxemburg og er verdt repeat-knappen. Da sa hun:

But apart from her work and legacy, I’ve really developed a relationship with Rosa Luxemburg on a human level. […] I mean, almost on a ‘What Would Rosa Do?’ level in everyday life. I like to lean back on her whenever I’m getting depressed. I’m like, she wouldn’t get depressed. She would be in prison and still find the flowers and the birds outside her little window giving her hope enough to continue. I think also as a woman at that time, having everything sort of against her, even being physically impaired from birth, she kept going.

Hvis samholdet skiller den kommunistiske gleden fra den tomme konsumgleden til nyliberalismen, fremstår også den kommunistiske disiplinen Molly formaner som et tydelig alternativ til den nyliberale disiplinen og dens ideer om optimalisering. Slik sett har den noe for seg idag, ikke bare av nødvendighet, men også i form av appell.

Dagen før, på bursdagen min, og din, var jeg blitt invitert av Marxistisk senter for å holde et innlegg på et arrangement viet temaet «Hva er alternativet til kapitalismen?» Mitt innlegg der het «Er venstresiden de nye konservative?», hvor reaksjonære og kulturkonservative element på deler av den norske venstresiden ble drøftet som et problem.

Selv om jeg ikke nevnte det, er Molly Nilsson et åpenbart eksempel på en vei kulturen kan ta om den tør se fremover. Gud hvor deilig det er å slippe å se en artist måtte «autentisk» spille, men heller bare klikke play, og synge! Hun plukker selvsagt opp mye fra både 80-og 90-tallet, med voguing til og med, men uten at det føles nostalgisk. Du kan eksempelvis danse til flere av låtene uten snev av ironi, og ihvertfall slippe å føle at du er deltager til et møte holdt av Arbeiderpartiet på 70-tallet med kjedelig allsang. Vi skal selvsagt ikke gi opp om allsang, men AKPs rock-direktiv som foreskrev tradisjonsbasert folkekultur og bannlysning av populærmusikk må selvsagt kastes på historiens skraphaug. Og takk guds skyld lov for at vi med Molly Nilsson kan forstå at det ikke trenger å bety av vi dermed sagt må stå igjen med den fossiliserte rockismen!

Marxistisk senters møte på Dattera til hagen, som var stappfullt, fungerte i det hele tatt som et bra vorspiel til den vel så fulle konserten. En åpenbar parallell var ikke bare at begge vektla marxisme og behovet for et alternativ til kapitalismen, men også vektleggingen av disiplin.

Særlig en ting hang igjen i meg idet jeg ruslet hjemover, en kommentar av Morten Johansen som insisterte ikke bare på behovet for disiplin etter revolusjonen, men også før. For kapitalismen slutter ikke av seg selv: «Jeg tror det var Paradise-Sara som sa det i 2015 eller noe sånt noe, at når det var en som hadde fått et oppdrag, så sa hun til ham fyren, ta makt, samme hva slags, bare ta den.» På spørsmål om hvordan vi skal få til det, samt finne mening i den tunge kampen, la han til:

Hvordan skal man finne mening i det her? Det er å jobbe. Vi må jobbe hardt. Det er ingenting som kommer gratis her i verden. Vi får ikke et annet samfunn bare gitt til oss. Det krever disiplin, jobb og struktur. Og siden vi må tjene penger på dagtid, så må vi jobbe på fritiden. Da må vi si, vi jobber for en annen verden, og det tror vi på. Vi setter oss inn i sakene, og vi jobber for det. For hvis vi bare sitter og bitcher og tror at det burde vært annerledes, da skjer det ikke en dritt. Så vi må jobbe, og det er der man finner mening. Etter at man har jobbet hardt, så føler man, nå har jeg gjort et meningsfullt stykke arbeid for å komme nærmere en annen verden, og det må vi faen meg gjøre altså.

Molly Nilssons nyeste album, Amateur, er da også viet det vi gjør på fritiden. Etymologisk betyr amatør nettopp en som elsker noe (fra amour). Slik sett er det naturlig at «How Much is the World», en av de bedre sangene på albumet, stiller spørsmålet om meningen med livet. Spør deg selv.

Alle innleggene fra Marxistisk senters møte (inkludert mitt eget som begynner i det sekstende minuttet) er forøvrig tilgjengelig som lydopptak her: