«Populismens forhold til konservatismen er tvetydig. Vi er klart verdikonservative, vi aksepterer og anerkjenner de grunnleggende verdier folk holder høyt i dette samfunnet, vi har ikke noe ønske om å ‘rive ned’. »

Ottar Brox, Vår kirke, 1971

«Alt standspreget og stillestående damper bort, alt hellig vanhelges, og menneskene tvinges endelig til å se på sin livssituasjon, sine gjensidige forbindelser med nøkternt blikk.»

Karl Marx & Friedrich Engels

Arkitekturopprørets leder, psykolog Saher Sourouri påpekte for noen år siden at vi bedømmer bygg på samme måte som vi velger vår partner, på utseende. Den gang virket det så enkelt, men da årets Hederspris forleden skulle deles ut, var det brått blitt vanskelig.

Opprørerne skulle både dele ut sin Grøsspris og sin Hederspris. Der deres avstemning klarte å lande hvilket bygg som var styggest i landet, klarte de ikke å bestemme seg for hvilket bygg som var vakrest. Deres «tellemaskin» hadde visstnok gått «i surr» på grunn av stort digitalt påtrykk: «Vi vet derfor ikke nøyaktig stemmetall for disse kandiatene.»

For speil, speil på veggen der, hvem var vakrest i landet her av det klassiske tilbygget til Blindern Studenthjem og det nye resepsjons- og restaurantbygget på Lothepus Camping i Odda?

Kanskje skjedde det noe med «tellemaskinen», eller kanskje gav speilet en ubehagelig sannhet som svar til det klassiske orienterte opprørets spørsmål. Uansett hva årsaken var, endte det med at den onde stemoren i Oslo måtte dele premien med snehvit i Odda.

Der tilbygget på Blindern ifølge opprøret «er et eksempel på at klassisk arkitektur kan bygges raskt og effektivt, uten å ofre estetikken», så «skriver» sistnevnte stavkirke-imitasjon «seg inn i en eldgammel tradisjon med referanser til vikingtid, middelalderbygninger og dragestilens storslåtte hoteller og resturantbygninger.» Overklassens svermeri for dragestilen på 1800-tallet har med andre ord med Lothepus fått en folkelig form, mens boligmangelen til studentene forblir stor.

Blindern studenthjem ble reist av en filantrop på 20-tallet som samlet løsøre fra jobbere for å hjelpe de trengende. Ikke bare den organisatoriske formen, men også den nyklassiske stilen står som en sterk kontrast til det sosialdemokratiske og modernistiske campus rett ved siden av hvor staten sørget for utdanning til massen. Istedenfor å eksempelvis la seg inspirere av Fysikkbygningen fra 30-tallet og for ikke å snakke om utvidelsen utover 60-tallet (eller årrets vinner av Grøss-prisen, «De tre søstre» i Kristiansand, for den saks skyld), ble altså en liten nordseksjon i samme klassiske stil lagt til studenthjemmet i 2025.

Hvis du har fulgt med i timen, er det åpenbart at det er dette som representerer Arkitekturopprørets «egentlige» stil. Saken er imidlertid ikke så enkel. For foruten en hang til å dyrke tradisjoner og komme med anerkjennende nikk til den britiske kongen, har opprøret en folkelig slagside.

Ikke bare påstanden om at mennesket på 1800-tallet fikk sitt endelige hjem i nyklassisimen, men også praksisen med folkeavstemminger er et eksempel på denne populismen. Populismen må av natur være smidig nok til å inkludere det som til enhver tid fremstår populært, så lenge det faller innenfor de overordnede kategoriene de som taler på folkets vegne opererer med. Som i dette tilfelle er en reaksjonær anti-modernisme.

Populismen er videre snar med å finne en ytre fiende av folket. Heller enn å identifisere abstrakte systemer som årsak til misære, plasseres skylden for det som er dårlig hos konkrete personer eller grupper. Dette er ikke særskilt for Arkitekturopprøret som fenomen, det er populismens vesen om den så er venstrevendt eller høyrevendt, som i tilfellet Arkitekturopprøret.

Arkitekturopprøret har lenge utpekt «arkitektureliten» til sin fiende, og vi hører et ekko av denne anti-elitistiske ånden i Lothepus, da han til NRK svarte det følgende på Riksantikvaren og kulturminister Lubna Jafferys motvilje til å omtale det nye bygget i Odda for en stavkirke: «Eg har bygd ei stavkyrkje. Eg kan kalla det kva pokker eg vil. Ingen har sagt at kulturministeren har greie på bygg heller».

Der konservatismen representerer en lengt etter gamle dager, gir populismen dette begjæret sprengkraft. Noen ganger kan disse jobbe sammen, andre ganger oppstår en spenning. I årets prisutdeling stod Arkitekturopprørets populisme i direkte kontrast til pompøsiteten opprørerne ellers forfekter, så som prisutdelinger med slips i ærverdige bygg med klassisk musikk og så videre. Om så årsaken var dårlige IT-systemer eller annet, ble årets todelte prisutdeling uansett en løsning hvor både de ærverdige og vulgære fikk sitt.

På samme måte som jeg tror Arkitekturopprøret er ute av stand til å nøste opp i denne splittingen av deres psyke (…hvorfor velger jeg alltid stygge kjærester?), er jeg usikker på om kritikerne av årets prisutdeling har noe dypere selvforståelse.

Motvilje til å omtale Oddas nye bygg som en stavkirke, er et eksempel på en snusfornuft som nettopp mater Arkitekturopprørets paranoide, populistiske fantasi. For hvem tror egentlig at dette er en stavkirke? Og er problemet først og fremst at børs og katedral kombineres?

NRKs Hans Olav Brenner, aktuell med et program inspirert av Arkitekturopprøret, har også engasjert seg. «Hvis det er sånn at man blir mobbet ut av yrket hvis man vil tegne et jugendtro bygg blir det for strengt», påpeker han: «Men helt personlig skurrer det for meg også hvis alt nytt skal bygges i gammel stil eller når en stavkirke-kopi får hederspris. Jeg har nemlig også et håp for innovasjon og videreutvikling med inspirasjon fra andre stilepoker.»

Hva som mangler i diskusjonen av Arkitekturopprøret, er en forståelse av at opprøret overlapper i det store og hele med det som en gang gikk under navnet postmodernisme. I den postmoderne bevegelsen inkluderes nettopp kopier av tidligere tiders bygg så vel som «videreutvikling med inspirasjon fra andre stilepoker». Der sistnevnte representerer hva vi kan kalle høy-postmodernismen med sine nikk til doriske søyler og lignende i mer eller mindre moderne bygg, representerer sistnevnte hva vi kan kalle lav-postmodernismen med sin drøm om å reprodusere fortiden i samtiden, med moderne teknologi, hvor vi finner begge vinnerne av Hedersprisen. Både populisme og tradisjon er vesentlige trekk ved postmodernismen.

Den høye postmodernismen bærer ofte et ironisk snev, selv om dens angrep på modernismen alltid er innbitte. Den lave er mer naiv i sin replisering av fortiden, på campingplassen på Odda kan vi eksempelvis se en konstruksjon som skiller seg fra stavkirker, og mønster i treverket er «inspirert av 1 000 år med tradisjoner» som «skjæres ut med 3D og CNC». Den har i det hele tatt et langt mer avslappet forhold til det autentiske: Hvorfor ikke bygge en falsk stavkirke på en gammel industritomt? Det naive er nettopp det motsatte av det ironiske, men begge representerer en bevegelse bort fra det modernistiske mantraet om at tradisjoner burde rives ned og at nesen bør vendes fremover. Vi får heller en merkverdig kombinasjon av nesegrus beundring for fortiden og samtiden kombinert med en fullstendig fortrengning av fremtiden.

Dette er kanskje best illustrert med tittelen til en kjent bok fra den postmoderne tradisjonen fra 1972. Learning from Las Vegas er skrevet av de høyverdige med en konklusjon som minner om lav-postmodernismen, som avslører at vi ikke egentlig har å gjøre med en motsetning å gjøre. Heller enn å ønske å bane vei for et nytt samfunn, så var det bare å fortape seg i en samtid som er fornøyd med å reproduserte fortiden i fasadens symboler.

Foruten fraværet av en idé om fremtiden, er mangelen på kritikk som intellektuell praksis det mest sentrale kjennetegnet ved postmodernismen som idéunivers. Som Terry Eagelton påpeker i begynnelsen av Etter teorien, fra 2003 og som ble oversatt til norsk av Agnete Øye i 2009: «Intellektuelle problemstillinger er ikke lenger noe som hører hjemme i elfenbenstårnet, men tilhører medienes, kjøpesentrene, soverommenes og bordellenes verden. Slik forenes de med hverdagslivet – men med den risiko at de kan komme til å miste evnen til å se på hverdagslivet med et kritisk blikk.» Litt senere i boken slår han på ny fast: «De venstreorienterte teoretikerne som hadde drømt om en klasseløs samfunnsorden, behøvde bare åpne øynene for å se at den allerede var kommet og bar navnet kjøpesenter.» Med andre ord, Las Vegas.

Selv om Eagelton har et viktig poeng her, føles argumentet likevel noe konservativt og lite dialektisk. Kjøpesenteret og massekonsum representerer ikke et klasseløst samfunn, men de representerer tross alt et skritt i retning av det. Blindern studenthjem gir ikke en slik følelse, men hvordan forholder det seg med Oddas stavkirke?

Der jeg har tatt en titt på Blindern studenthjem, har jeg ikke besøkt det nye bygget på Odda, som gjør det vanskelig å vurdere det. Vi kan uansett slå fast at der Blindern Studenthjem forsøker å skjule sin bygningsdato, så er det åpenbart at stavkirken er ny. Vi bør heller ikke undervurdere kapitalismens vedvarende evne til å angripe det hellige, jf. Marx og Engels.

Videre må det gis honnør for at Lothepus har skapt en interessant debatt om ikke bare hvordan en stavkirke skal defineres, men også om hvorvidt de gamle stavkirkene egentlig er så gamle som de hevder, gitt deres omfattende flytting og restaurering med mer, som påpekt av Ola H Fjeldheim, generalsekretær i Fortidsminneforeningen.

Selv om vi kan anerkjenne disse postmoderne innsiktene om byggs relasjon til fortiden, er det vel så interessant og mer progressivt å undersøke hvilken relasjon samtiden har til fremtiden.

Et kjøpesenter representerer på sitt vis et fremskritt, men et fremmedgjort sådan: i sin nåværende, kommersielle og utbyttende form er det ingen levende utopi, samtidig peker det henimot noe nytt. Ikke ulikt slik Espresso House gjøre det, som tidligere har blitt undersøkt her på bloggen. Vi bør selvsagt kritisere bilismen kjøpesentre er assosiert med, men at folk har tilgang til produkter er bedre enn at de ikke har det. Organisatorisk er det også en hel del å hente, så som stordriftsfordeler. Arkitektonisk, som en venn som hadde jobbet for en kjøpesenterkjede en gang fortalte meg, har vi virkelig å gjøre med en form for opnådd metabolistisk konstruksjon som endrer seg etter behov, en bevegelighet som vi i andre sammenhenger kan la oss inspirere av.

Selv om Lothepus Camping har lite å stille opp mot dette, representerer det tross alt et velkomment utvidet fritidstilbud. Blindern studenthjem gir oss på sin side noen flere senger, men det er umulig å ikke bli sørgmodig når en sammenligner det med ambisjonene til naboblokkene. Å bedømme det beste alternativet er uansett vanskelig siden valget er rigget mellom to onder.

Stalin, en kjent beundrer av nyklassisisme, skal ha sagt at det ikke er de som stemmer som teller, men den som teller stemmene. Men selv om stemmene er korrekt opptalt, er hverken popularitet eller tradisjon i seg selv er gyldige argument. Som Magnus Marsdal en gang påpekte i en god tekst om problemet med populismen i postmodernismen fra 2002: «Når samfunnskritikk blir illegitim elitisme, når sanninga ikkje er meir å finna i det gode argumentet enn i det dårlege, ligg vegen open for berlusconiane, pr-konsulentane, VG og reklamemilliardærane.» Å være en moralistisk elitist er derfor ikke et problem i seg selv, ja, så lenge argumentene holder vann. At det rent personlig skurrer for deg, er i så måte et særdeles dårlig argument.

Veien ut av det uføret er selvsagt ikke enkel, men verdt et forsøk. Jeg gleder meg derfor til å lese en velbegrunnet elitistisk anmeldelse av stavkirken og studenterhjemmet.

Foto: The Luxor Las Vegas Hotel and Casino, Norbert Aepli, 1993 / Wikimedia