Et korrespondentbrev fra Durham av gjesteskribent Peder.

Jeg befinner meg for tida på utveksling i Durham. Jeg har lenge hatt en aversjon mot britisk politikk, kanskje fordi det stort sett har vært så nedslående. Nå har jeg imidlertid innsett at jeg må legge vekk min mentale beskyttelsesmekanisme og sette meg inn i hvor den politiske vinden blåser her på øya.

Arbeiderpartiet under Starmer ser ut til å nå stadig nye bunnpunkt på meningsmålingene, samtidig som interne stemmer som signaliserer at de ønsker en moderat progressiv retningsendring, slik som Manchester-ordfører Andy Burnham, aktivt og resolutt blir sabotert av partiapparatet. Valgt på et mandat av endring innenfor «realistiske rammer» har ført til at alt fortsetter som før, bare gradvis litt dyrere og dårligere – særlig ettersom Storbritannia slett ikke er noen sinke i opprustningskappløpet. Med Labour i fritt fall er det mye håp knyttet til det politiske landskapet til venstre for regjeringa.

De Grønne, med den sjarmerende frontfiguren Zack Polanski som klarer å appellere både til aktivister og vanlige briter som er bekymra for prisstigninga, suser historisk høyt på meningsmålingene og puster Labour i nakken. Samtidig har nykomlingen Your Party, etter store forventninger og mye entusiasme, fullstendig mistet momentum etter intern uenighet og maktkamp. Det skulle for så vidt bare mangle at det er både motsetningsfullt, frustrerende og vanskelig å samle venstresida i et nytt parti med et felles program – slik vil det alltid være. Likevel føles den smålige kranglingen mellom Zarah Sultana og Jeremy Corbyn utilgivelig i en situasjon hvor ytre høyre-partiet til Reform har ledet målingene i lang tid.

Mens jeg prøver å forstå hvorfor Storbritannia har havnet i dette uføret, leser jeg Huw Beynon og Ray Hudsons bok The Shadow of the Mine: Coal and the End of Industrial Britain (2023). Med utgangspunkt i de kullrike regionene Durham og Sør-Wales, tar boka med leseren gjennom en fascinerende, men hjerteskjærende fortelling om en hel arbeiderklassekultur som ble revet opp med roten og kastet ut i økonomisk bakevje og glemsel.

Tar du tar turen til Durham, kommer du ikke utenom kull. I filmer herfra, som Ken Loach sin The Old Oak (2023) og Stephen Daldry og Lee Hall sin klassiker Billy Elliot (2000), danner gruvesamfunnet et tydelig bakteppe. Vandrer du rundt i byen kan du besøke det monumentale fagforeningshuset Pitman’s Parliament, også kjent som Durham sin andre katedral. Når man kommer inn på en pub fyrer de i kull-ovner for å holde vinterkulda ute. Jeg får også vite at universitetsbiblioteket er bygget på toppen av en gammel gruveinngang!

I dag har studenter tatt over byen, men en gang var det «pitmen» som dominerte. Det var slike arbeidere som en gang var sentrale i å kjempe fram stemmerett gjennom sine militante streikeaksjoner. Sammen med sine kamerater i stålindustrien og på jernbanen kunne de få hele imperiet til å knele. Etter den bitre streiken 1984–85, ble arbeiderne til slutt knust av Thatcher, i en regelrett klassekamp ovenfra.

Den britiske staten hadde lidd ydmykende nederlag mot kullarbeiderne tidligere, men denne gangen hadde de forberedt seg: Det var bygget lagringsfasiliteter og kjøpt inn kull i haugevis som skulle ligge klar i tilfelle streik. I tillegg ble det jobbet iherdig med å tilpasse energisystemet til olje, det nye drivstoffet som hadde begynt å strømme opp fra Nordsjøen. Forskjellen på denne streiken og tidligere var at regjeringen denne gangen klarte å holde varmen på i husene. Etter et år uten lønn, måtte arbeiderne returnere til arbeidet med uforrettet sak. I rask rekkefølge ble gruvene deretter privatisert, stengt og fjernet.

Kullarbeiderne – og her tenker jeg også på alle konene som var en uvurderlig del av å få husarbeidet til å gå rundt – gikk fra å være en mektig kollektiv organisme med sine helt egne institusjoner, til å bli marginaliserte trygdemottakere som ble mistenkeliggjort og sett ned på. De dynamiske jobbene som ble lovet uteble, og man fikk en sosial elendighet som fortsatt kan spores til lavere forventet levealder og flere generelle helseplager i gruveregionene.

Det å lengte tilbake til å være på topp, til fordums storhet, er noe høyresida har appellert til i lang tid. Det er særlig i rustbeltene at slike ideer får feste. I Durham fylke var det et politisk jordskjelv da Reform vant lokalvalget i mai. Her skal man ikke lenger bort fra den kosmopolitiske universitetsbyen Durham enn til nærmeste landsby før man blir vitne til et merkelig fenomen som startet i sommer: Britiske og engelske flagg henger i hver eneste lyktestolpe. Dette er et tydelig signal på at man er i Reform-land, men tolkes også av mange som at innvandrere er uønsket. Dette kan ses på som en ny versjon av hva Paul Gilroy, Stuart Hall og andre kalte «post-kolonial melankoli», som fikk sitt utløp i fremmedfrykt og moralsk panikk i Storbritannia på 70-tallet, hvor det stabile økonomiske grunnlaget fra etterkrigstiden var i ferd med å gå i oppløsning.

Englands industrielle ruiner er fortsatt en eksplosiv politisk cocktail. Men det ligger også håp i at den engelske venstresida vekker en entusiasme man ikke har sett siden Corbyn sine dager ved roret til Labour. Hvordan kampen mellom arbeider- og overklassen på øyriket utspiller seg framover vil også avgjøre hvordan den neste energiomstillingen blir seende ut. Klarer vi denne gangen å gi et verdig og meningsfullt alternativ til de som jobber i Nordsjøen og steder som Aberdeen og Teesside?

Toppbildet er en faksimile fra filmen Billy Elliot (2000)