Film: The Hellstrom Chronicle (1971)
Av: Ed Spiegel og Walon Green

En bisarr film fra 70-tallet forsøker å finne ut av om hvorvidt vi en en trussel mot insektene, eller om det forholder seg motsatt.

Zoom inn

I denne fiktive dokumentaren zoomes det ekstremt inn på insektene og deres verden, og mange sannheter åpenbarer seg. Sannheter om menneskets forhold til naturen, til oss selv, hverandre, ja til og med til Gud. Gjennom nærbilder av maur, veps, bikuber, termitter får vi servert sannheter om vår samfunnsorganisering, vårt begjær, vår individualitet, vårt store ego, våre frykter og ikke minst om våre dumme forklaringer og strategier i møte det vi frykter.

I The Hellstrom Chronicle presenterer den fiktive biologen Nils Hellstrom sin konspiratorisk ladde teori om at menneskene kommer til å dø ut, og at insektene er de som vil overleve oss. De overlevde tross alt dinosaurene og lærte seg kunsten å fly millioner av år før den første fuglen eksisterte. De overlever stråling, ødelegger maten vår, og kommer tilbake sterkere når vi bomber dem med sprøytemidler.

Egentlig er det ikke helt riktig å kalle The Hellstrom Chronicle for en fiktiv dokumentar. For alt som fortelles om insektene og deres verden er fullstendig sant og kvalitetssikret av entomologer. Ikke kan Hellstroms overdrevne menneskelige perspektiv på innsektenes verden kalles helt usanne heller. Kanskje er parodidokumentar en bedre betegnelse.

Romvesnene blant oss

Gjennom superzoomen får vi se hvordan vi ikke trenger å se ut i verdensrommet for å finne aliens, vi vi trenger bare å stoppe opp og se oss rundt. For rett under nesa vår fins det fantastiske livsformer langt bortenfor fantasien. Med avanserte luktbaserte kommunikasjonssystemer, byggekunst som får pyramidene til å virke primitive, perfekt tilpassede kropper, gigantiske velorganiserte fødestuer, kollektive samfunnssystemer og en dedikasjon til sitt oppdrag som gjør enhver utfordring enkel.

Og det er dette som gjør dem – eller «han» som han omtaler insektene som – så skumle. Ta biene, for eksempel. «Til forskjell fra menneskene, er biene i harmoni med sine omgivelser, de samarbeider med dem, så de i retur kan tjene dem,» sier Hellstrom. «I det kooperative samfunnet, er hver enkelts skjebne, alles skjebne.» Samtidig lever biene i et strengt klassesamfunn, og ikke alt er rosenrødt: «I det perfekte samfunnet er det hverken følelser eller nåde», sier Hellstrom idet gamle bier som har utspilt sin rolle kastes ut av hiet. Dette strenge samfunnet vil ifølge biologen i det lange løp ta over menneskeheten.

Når vi ser på det fra et annet perspektiv, er det vi som er de små og han (insektene) som er kjempen, sier Hellstrom. «Han kan trekke et objekt som er hundre ganger hans vekt, hoppe en avstand femti meter hans størrelse. Og om han bærer den rette typen juice, kan han drepe oss med et enkelt bitt i nakken.»

Selv om påstanden om at insektene er vår fiende og utfordrer her på jorden har kostet Hellstrom to forskningsopphold og flere vennskap, så vet vi alle det egentlig underbevisst. Fra vi er små skyr vi insekter. De opptrer i våre mareritt, fobier og når vi får dem i salaten reagerer vi instinktivt med å ikke ønske å spise den. Insekter er en felles fiksering for menneskehjernen, sier Hellstrom. Delvis fordi hans ansikt er så ondskapsfullt, delvis fordi han er så uovervinnelig.

Svake mennesker

«Sammenlignet med mennesket har ikke insekter det vi kan kalle intelligens. Men ikke vær for stolt av det. For der det ikke er intelligens er det heller ikke dumskap. Hjernen hans har ikke kapasitet til å resonnere eller nøle før han reagerer. Ironisk nok taler dette til hans fordel. For uten menneskets byrde med å føle rundt det han ser, reagerer insektet uten anger eller tanke på noen».

Menneskene ødelegger for seg selv, mens insektene med sine svermer er fri for følelser.

Hellstroms poeng er ikke at vi må bli like militante som insektene, poenget er heller at vår «krig» mot insektene er meningsløs, destruktiv og dum. Vi skal ikke imitere insektenes til tider fascistiske livsstil, men heller bli fascinert av og glad i den underlige verden som ligger rett ved føttene våre. Istedenfor å forsøke å ødelegge den.

Som Helstrom sier i sin siste monolog i filmen, før han presenterer noen krigsmaur hvis dødelige praksis som han anser som en slags dyster fremtidsvisjon: «blant de mange former for liv (på jorden), er det bare mennesket som mener de har kommet til det fremste utviklingstrinn, og tror de står i en allianse med Gud. Hvis mennesket har en allianse med Gud, så er det fordi han alene er i stand til å ødelegge skaperverket. […] De gjør det ikke med vilje, men der andre skapninger har et instinkt for å overleve, er vi gitt et instinkt til å ødelegge. Det er behovet for individuell luksus som skaper teknologien som ødelegger planeten, og gjør den ubeboelig for alle bortsette fra én organisme, insektene.»

The Hellstrom Chronicle er pinlig relevant i dag. Menneskets dumme natursyn og handlinger ødelegger som aldri før. Men noe var annerledes i 1971. For som Hellstrom sier: «I en æra der mange arter forsvinner, er det kun to som det faktisk blir flere av: Mennesker og insekter. Mennesket fordi han er den eneste som radikalt greier å endre verden, og insektet fordi han er den eneste som kan tilpasse seg endringene mennesket skaper.» Når man ser denne filmen i 2022 så tenker man jo sitt om at vi mennesker egentlig er på god vei til å vinne krigen mot insektene, og at insektene ikke er så tilpasningsdyktige som man trodde på 70-tallet. Men hvem vet, når vi har outsmarta oss selv gjennom å ødelegge alt vi har, vil det kanskje bli insektenes æra igjen.