«But Marshall didn’t see it that way. He saw other things happening in Starbucks, other dialectical things.»

Andy Merrifield, 2018,
What We Talk About When We Talk About Cities (and Love)

«What if, in short, the desire for Starbucks is the thwarted desire for communism? For what is the ‘third place’ that Starbucks offers—this place that is neither home nor work—if not a degraded prefiguration of communism itself?»

Mark Fisher, 2013,
«Post-Capitalist Desire»

Før gikk jeg overstadig ofte på kafé. I det siste går jeg enda oftere på grunn av permisjon. For noen uker siden trillet jeg med barnevognen gjennom Folketeaterpassasjen, og ble klar over at arkitekturkontoret Rodeo sammen med den stilbevisste kafékjeden Fuglen skulle åpne en filial her ved siden av kontoret til arkitektene.

En rekke folk var i sving; et par middelaldrende, skjeggete menn med en drill, en ung dame som bærte ut stoler og tre-fire andre som stod og snakket spent sammen. Et par dager senere kom vi tilbake, rolige Kings of Convenience på høytalerne, og en rolig stemning hang over stedet. Jeg kjøpte ihvertfall en kaffe, men fikk ikke helt den samme følelsen jeg får av å gå på mine favorittsteder, så som Espresso House på Gunerius (akk, hvor ble du av?), Starbucks på Grønland eller Torggata, eller en av de utallige stedene til Kaffebrenneriet. Hvorfor?

Samarbeidet mellom de to aktørene har allerede vart en stund, i form av «Byens tak», hvor arkitekt- og kaféhipsterne har tatt over det som en gang var Arbeiderpartiets melkebar i toppen av Folketeaterbygningen (Tranmæl og Gerhardsen var avholds, og presset asketisme på arbeiderbevegelsen). Der har de servert vin og arrangert borgerlige debatter om byen. Nå lanserer de altså «Byens gulv», som en av initiativtagerne fra Rodeo, Håkon Moslet (tidligere P3sjef) forklarer på følgende vis: «Det handler om å lage møtesteder der arkitekturen og bykulturen smelter sammen.»

Ved siden av Fuglen i Teaterpassasjen, åpner et tilsynelatende autentisk gatekjøkken fra New York, men som antageligvis blir en gourment-variant som hverken har like fettete eller rimelige pizza-stykker som originalen.

Rodeo var imidlertid ikke først ut, i 2021 lanserte Mad arkitekter byMad. Ifølge deres nettside er det «en bar/kafé og et samlingsted for alle med interesse for -og glede av byen, det urbane, design, arkitektur, mat og drikke.» Men omtrent samtidig med at Rodeo annonserte sin kafé (gjennom sitt kanskje mer strategiske samarbeid med Fuglen), meldte Mad at de skulle stoppe sin kafévirksomhet.

Hvis arkitekter lenge har hyllet hippe kaféer, og ofte forsøkt å legge til rette for dem ved å tegne dem inn i «første etasje» i sine planer for byen, har de nå altså tatt saken i egne hender for å skape en urban by. «Bygulvet» har blitt et moteord i den rådende konforme urbanismen, hvor særlig kaféer har blitt ensbetydende med urbanitet. Det vil si, særskilte kaféer, slike som Fuglen produserer. Denne drømmen om autentiske og indie-kaféer er symptomatisk på hva slags urbanisme norske arkitekter foretrekker for tiden, hvor de misforstår seg selv som det urbane. Følgen blir at det ikke er arkitektene som skal bli mer urbane, men byen som skal bli arkitektifisert.

Det de går glipp av, er hvordan urbaniteten de påstår å elske, (ofte) befinner seg på stedene de ønsker å skille seg fra.

Besøker du byMad eller Fuglen, blir du ikke bare slått av et elegant interiør, men mer eller mindre identiske mennesker. Hvis du tilhører dette sjiktet av hvit, norsk kultur-middelklasse, er det lett å bli uvel. For min del, fordi jeg blir konfrontert med den verste utgaven av meg selv. Hvis du ikke tilhører sjiktet, blir du sikkert uvel av andre og enda mer legitime grunner. Disse distingverte kaféene forsøker å skille seg fra populariseringen av kafélivet, som har foregått over lang tid.

Da indie-duoen Kings of Convenience hadde tyveårsjubileum i 2021, kom Erlend Øye med en materialistisk tolkning av deres popularitet. Deres debut kom det tiåret folk for alvor begynte å gå på kafé, og musikken deres var akkurat rolig og behagelig nok til å ikke være støtende for noen. Nå holder det imidlertid ikke lenger å tilhøre den store gruppen som passivt kan høre på duoen, du bør helst se ut som dem, også.

Quiet Is the New Loud, den ultimate kafémusikken, for tyve år siden. Foto: Wikipedia.

Men hva ville vært en materialistisk forklaring av kaféer som sådan? Jeg skal ikke våge meg på noe fullverdig svar, men kaféer har utvilsomt gjort det bra i en spesifikk fase av gentrifisering av indre by, hvor byens urbanitet har blitt transformert fra et potensielt kaotisk og truende (for overklassen) fenomen til å bli en hvilken som helst vare som kan selges. Hvis dette begynte på 80-tallet, tok det av rundt årtusenskiftet da album som Quite is the New Loud og Norah Jones’ debut Come Away With Me kom.

Samtidig spiller kaféene utvilsomt en viktig sosial rolle, som også er en vesentlig materialistisk forklaring bak deres eksistens. Denne kan sies å være del av den sosiale reproduksjonen, som Leslie Kearn viser i Feminist City fra 2020. Der tematiserer hun også at selv om byens oppholdssteder kan være et viktig møtested enten det er for enslige, foreldre eller andre, bærer de også preg av en individuell eller kommersiell løsning på et strukturelt problem, så som behovet for mer plass til å leke og henge med barn.¹

Hvis vi vender tilbake til årtusenskiftet, er det særlig disse usosiale sidene ved kaffebarer som kommer frem blant soldatene i serien Generation Kill fra 2008. Serien handler om invasjonen i Irak i 2003, og interessant nok nevnes Starbucks flere ganger. Jovisst er soldatene sexistiske i sin språkbruk, der de forsøker å distansere seg fra den feminine kulturen de Norah Jones-spillende kaféene, som soldatene nevner, er assosiert med. Men det handler også om privilegier. Hjemme i USA er folk bekymret for å ikke få kjøpt sin kaffelatte, sier en, fordi den lokale Starbucksen deres er under oppussing, mens de bekymrer seg for å bli sprengt i fillebiter (og ja, vedkommende overser da dem han sprenger, men la det gå for nå).

Hvis kaffebarer som Starbucks rundt år 00 fremdeles var kulturelt ansett som eksklusive, forholder det seg noe annerledes nå, ihvertfall hva massekjedene angår. Men motsatt på arkitektens kafé. Den nyeste utviklingen, som vi har sett, er at kaféen ikke lenger først og fremst er en kafé, men et eksklusivt produkt i byens første etasje som arkitekter og andre konsulenter kuraterer eller «programmerer» i byens «førsteetasje».

What We Talk About When We Talk About Cities (and Love) handler om Andy Merrifields vennskap til New York-urbanisten Marshall Berman (1940–2013). Merrifield gjør et poeng ut av at han ofte møtte Berman på Starbucks.

Jovisst er det en stor, kjedelig kjede som representerer en kommersiell, monoton utfordring til små kaféer, innrømmer Merrifield. Samtidig så Berman noe mer i slike steder, fortsetter Merrifield. De var er steder hvor folk møttes, hvor en rekke ulike mennesker møtes, både på dagtid og kveldstid. Ikke minst var det der hvor Berman selv hadde møtt sin kone, Shellie Sclan. I likhet med den svenske kjeden Esprssso House i Oslo, kommenterer Merrifield at Starbucks hadde spredd seg som en sykdom i New York. Men spennende mutasjoner kan alltids skje:

«Marshall saw people in Starbucks as a public remaking the private, doing it together, as a collectivity, reappropriating the corporate through an agglomeration of the civic. That’s how his modernist brain worked.»

Denne offentligheten fikk Berman til å midlertidig overse kvaliteten på kaffen, arbeidsforholdene og monopoliseringen kjeden står for. Og det fine, er at dette samkvemmet kan gjelde både om du så bare er der for å se på andre, som i Suzanne Vegas sang «Tom’s Diner», eller om du er der for å konversere med en venn eller en fremmed.

Urbanistene Hannah Sigriddatter Ander, Bengt Andersen og Joar Skrede dokumenterer hvordan eiendomsutviklere bruker kaféer som Starbucks som en «trigger» for gentrifisering, som en av informantene deres omtaler det som i lys av Torggata i Oslo. Og det ville være galt å si at Bermans var for gentrifisering. Snarere er et av hovedpoengene i Merrifields bok, at marxisten Berman kan lære oss å innta et dialektisk forhold til byen. For ham innebar det å både elske og hate byen på samme tid. Merrifield forklarer: «Good things under capitalism are inextricably linked to bad things, and that the good life has a nasty habit of turning into the bad life.»²

Skjermdump fra indie-bokhandelen Cappelens forslags Facebook-side den 26 mars 2024, hvor de viste til sin kampanje og kamp mot Espresso House-gentrifiseringen.

Det er ikke bare det at onde ting allerede også kan bestå av det gode, og motsatt, men også at onde ting en gang kan bli gode. Er det ikke det vi mer nylig ser i den amerikanske fagforeningen til ansatte hos Starbucks, som først gikk ut med en solidaritetsmarkering til Palestinere, for å så bli saksøkt av den idiotiske ledelsen til selskapet, for å så igjen saksøke dem tilbake igjen. I en slik handling ligger det håp. Men det gjør det også i våre utallige besøk på slike steder, steder som så mange arkitekter forakter.

Kulturteoretikeren Mark Fisher gjør et lignende poeng i artikkelen «Post-Capitalist Desire» fra 2013. Han begynner med å vise til den konservative forfatteren og politikeren Louise Mensch som på et satireprogram (Nytt på nytts britiske original) gjorde narr av radikale demonstranter som under en protest stod i kø utenfor Starbucks med iPhones i sine hender. Spøken impliserte at det er selvmotsigende å være en kommunist og samtidig besøke Starbucks med en iPhone i handen, at det til og med røper et begjær for kapitalismen og dens varer. Fisher kritiserer enkelte venstrevendte for å ha satt seg selv i en slik posisjon hvor de så enkelt kan latterliggjøres, en posisjon de har kommet i fordi de har endt opp som utelukkende anti-moderne og anti-kapitalistiske, istedenfor å jobbe mot hva venstresiden tradisjonelt har vært innrettet mot, en post-kapitalisme. Sistnevnte vil si at du ikke blankt avfeier den moderne verden, men heller tar utgangspunkt i slik den er idag og derfra forsøker å transformere den til noe annet.

For Fisher innebærer det å lære seg å tenke hinsides godt og ondt: Ting i kapitalismen kan være gode og onde på samme tid.³ En slik manøver åpner for en langt mer interessant samtale enn den som begynner med å latterliggjøre Starbucks eller Espresso House og ender med Fuglen. Som Fisher skriver i en lengere passasje som fortjener å siteres i sin helhet:

«Given all this, it’s time for us to consider once again to what extent the desire for Starbucks and iPhones really is a desire for capital. What’s curious about the Starbucks phenomenon, in fact, is the way in which the condemnation of the chain uncannily echoes the stereotypical attacks on communism: Starbucks is generic, homogeneous, it crushes individuality and enterprise. At the same time, however, this kind of generic space—and evidently not the mediocre and overpriced coffee—is quite clearly at the root of Starbucks’ success. Now, it begins to look as if, far from there being some inevitable fit between the desire for Starbucks and capitalism, Starbucks feeds desires which it can meet only in some provisional and unsatisfactory way. What if, in short, the desire for Starbucks is the thwarted desire for communism?»

Utilfredsstillende, fordi vi fortsatt befinner oss i kapitalismen, hvor kaffen fortsatt koster skjorten. Samtidig skjer det noe på disse kaféene, noe som representerer det motsatte av kapitalismens privatisering: en offentlighet. Er det ikke det samme vi kan si om Espresso House på Gunerius (rip) eller Starbucks på Grønland? Og selv om det ikke er en kafé, ser vi ikke det samme i den dynamiske kantinen Punjab Tandoori på Grønland?

Kanskje kan vi også vri litt på påstanden til Fisher. Hvis steder som Starbucks peker henimot en (enda urealisert kommunistisk offentlighet), hva er det så steder som Fuglen forsøker å prefigurere? Det vil si, hvilket utopisk samfunn er det slike mer eller mindre eksklusive kaféer peker henimot? At svaret hverken innebærer urbanitet eller kommunisme (ikke en gang luksuskommunisme) bør ikke overraske noen.

Samtidig. Den konforme urbanismen – som utgir seg for å være særegen og autentisk, men i virkeligheten er det motsatte – bør ikke møtes med en ironisk eller kontrær urbanisme. Det vil si, å hevde Starbucks er kul bare fordi andre misliker den er en fordummende og lite dialektisk form for urbanisme. Vi må heller nettopp innse at ting kan være flere ting og selvmotsigende samtidig. Vi må ikke bare å se kimen til noe godt i noe ondt, men også at det standardiserte og tilsynelatende monotone allerede idag på paradoksalt vis kan overraske oss positivt med uventet urbanitet.

Det er vanskelig å ikke se dette i byen, og det handler selvsagt ikke om en paternalistisk drøm om å menge seg med «Common People», det bisarre borgerlige begjæret som iblant slår de rike, som Pulp en gang foreviget. Det handler heller om å oppsøke steder som er common, om enn ikke enda kommunistiske. Det handler eksempelvis om da jeg nylig på Starbucks på Grønland blir irettesatt av en eldre herre, ti sekunder ut i en uventet samtale om Yanis Varoufakis-boken jeg har i hendene mine mens mitt barn sover, at jeg ikke må blande marxister med marxianere. Når hun endelig våkner, er han snar med å fortelle meg at stellefasilitetene på stedet må være blant byens beste, på vei ut, anbefaler han meg en NRK-dokumentar om barn.

Eller da vi en annen dag trillet ned til Espresso House på Oslo S. Det hender vi besøker det stedet hvis barnet har stått opp ekstra tidlig, og trenger sin første blund mens de fleste av byens mennesker enda ikke har stått opp. Barnet gråter, Riot on an Empty Street, men vi vet så fort søvnen er her så venter kaféen vedsiden av polet, åpen før alle andre i byen. Her kan vi sove, lese, sammen med betjeningen sniktitte på en youtube-kjendis foran oss i køen, og til forskjell fra betjeningen se en mann som fort og effektivt vasker sitt ansikt i vannkranen på baksiden. Etter en stund, så rusler vi kanskje videre til en annen kafé, kanskje Kaffebrenneriet i Barcode eller Espresso House på Galleri Oslo.

Takk til Hannah som blir med meg kafé for å drikke kaffe, krangle og hvor vi i lang tid har diskutert en rekke av idéene i denne teksten.

Fotnoter

1. Kearn viser hvordan byen for mange har blitt ansett som et svar på isolasjonen forstedene har vært forbundet med, men tegner ikke et rosenrødt bilde. Ikke bare er byen i det store og hele designet av og for hvite menn uten problemer med å bevege seg, men den er også klassedelt. Så der Kearn skriver at hun med sitt nyfødte barn knyttet til kroppen besøkte en nyåpnet Starbucks i London for «en latte og ferske omgivelser» – «These breaks in the exhausting routine of feeding, rocketing, bathing and so on felt like a tiny bit of freedom.» – vedkjenner hun samtidig at andre (ofte rasifiserte) blir presset ut av bykjernen på grunn av gentrifiseringen slike steder ofte er relatert til, og må bebo ytterkanten av byen som ofte mangler tjenester som kaféer og helsestasjoner. Om alt styret og reisingen som da må til for å oppdra et barn, skriver Kearn derfor: «Altough technically urban, these are neighbourhoods where walking to a full-service-grocery store is rarely an option. Taking public transit means waiting unsheltered in the freezing cold or blazing sun for inaccessible, unpresictable buses. Fulfilling daily needs means making multiple stops at different shops and mall strips. The prospect of these moms finding thirty minutes to read the paper in a Starbucks during the baby’s nap seemed highly unlikely.» La det imidlertid være sagt, kaféer handler om mer enn barn, noe som også fremgår av boken til Kearn.  ↩︎
2. Merrifield skriver videre: «Under capitalism, Marx said, ‘everything is pregnant with its contrary.’ Bad things are the seeds of good things. So, too, with the capitalist city. That’s what we talk about when we talk about cities (and sometimes about love).» Og det er ikke bare Berman som Merrifield mener evner det, også Jane Jacobs. ↩︎
3. Fisher appliserer begrepet hinsides godt og ondt, som han henter fra Friedrich Nietzsche, på Frederic Jamesons utbrodering av Marx’ dialektiske syn på kapitalismen, som både ond og god på samme tid. Jamesons drøfter ikke Starbucks, men Wall-Mart, hvis globale, avanserte produksjonsnettverk han oppfordrer oss til å omgjøre i tankene til en del av en fremtidig, kommunistisk, planlagt økonomi. ↩︎