«So it was a total program.»

Kim Stanley Robinson,
Ministry for the Future, 2020.

«So I come finally to my principal point here, that this latest mutation in space—postmodern hyperspace—has finally succeeded in transcending the capacities of the individual human body to locate itself, to organize its immediate surroundings perceptually, and cognitively to map its position in a mappable external world.»

Frederic Jameson,
«Postmodernism, or the Cultural Logic of Late Capitalism», 1984.

Jeg fikk endelig lest ut The Ministry for the Future av Kim Stanley Robinson. Hvis jeg husker korrekt, fikk jeg boken for noen år siden av en misjonerende venn som hadde kjøpt inn et uvisst antall eksemplarer for å spre dem blant sine venner. Da begynte jeg å lese med det samme, på toget nordover en sommerferie. Foruten sin barnslige størrelse er den en utmerket bok å lese på tog, kapitlene flyr fordi de er så korte, og teksten er skrevet så det skal være umulig å misforstå. Og særlig et budskap forsøker boken å hamre gjennom: Vi må bli langt mer ambisiøse hvis vi skal gjøre noe med klimakatastrofen.

Selv om den var lettlest, leste jeg bare vel et par hundre sider den ferien, fordi jeg synes det var noe platt. Det tror jeg kom av at jeg nettopp hadde fullført Jeff VanderMeers Southern Reach-trilogi, som i likhet med Ministry berører en nær fremtid hvor naturen er i forandring. Men VanderMeers språk er litterært, og hans verden underlig og skummel. Da min bror fortalte meg at han hadde lest et sted at Ministry var som en antologi av 100 Medium-blogginnlegg, gav det umiddelbart gjenklang.

Boken har likefullt et fengende plot, hvor premisset er at det i kjølvannet av Parisavtalen ble opprettet et FN-byrå som skal representere fremtidens folk og dyr. Arbeidet går sakte fremover, men ulike katastrofer og politisk aktivisme endrer maktbalansen i favør av en ambisiøs klimapolitikk, som gir økt oppslutning til byrået. Selv om du ikke får oppleve naturens fundamentale annerledeshet (eller i tilfellet VanderMeer, at den er altoppslukende), eller bevissthetens alterasjon i møte med endrede politiske hendelser, er det andre aspekt Robinson vil vise. Tonen er mer håpefull; vi kan kanskje si at istedenfor solarpunk – selv om det er mye solenergi – er boken til tider mer å anse som litt cringe hopecore.

Et sentralt motiv i boken, er viktigheten av et overordnet blikk. Hvis så komplekse og globale fenomen som både klimakrisen og naturkrisen skal løses, må vi operere på et makronivå. En måte å tydeliggjøre det på, er møtene en av bokens sentrale karakterer, Mary Murphy (lederen for FN-byrået), har med en gruppe sentralbanksjefer fra en rekke mektige land i San Franciscos høyeste bygg. Hun påpeker flere ganger til seg selv at her har hun en gruppe som må være blant verdens mektigste, og fra høyden gjør hun en rekke betraktninger om hvor viktig det er å være ambisiøs og se verden som helhet hvis du skal få til store forandringer.

I boken jobber Mary og hennes team for en rekke ambisiøse ideer, så som en karbonmynt som skal finansiere avkarbonisering, half-earth-strategier som skal bringe naturen tilbake, et nytt Nansenpass for (klima)flyktninger, kooperativer, 2000-wattssamfunnet og ulike varianter av klimafiksing (eller geoingeniørkunst), en maksimumsgrense på lønnsulikhet-ratio på 1/9 og så videre.

Det er førstnevnte Mary forsøker å fremforhandle med sentralbanksjefene. Når de ikke ønsker å gå med på opplegget – om at de skal støtte en internasjonal valuta som gis ut til dem som kan bevise at de har redusert mengden klimagasser i atmosfæren – ser hun ut av skyskrapervinduet og gjør seg opp noen refleksjoner om idealisme og materialisme:

You couldn’t change things with just an idea, no matter how good it was. Was that right? It felt right. Power was entrenched—but that phrase caught just a hint of the situation—actually the trenches were foundations that went right to the center of the earth. They could not be changed.

Det vil si, ikke hvis ikke samfunnets grunnvoller endres grunnleggende, eller hvis den politiske maktbalansen endres. Og det er nettopp det boken tematiserer. Maktbalansen endres i disfavør av fossilkapitel delvis på grunn av stadig nye og stadig verre naturkatastrofer (enkelte har med rette hevdet at det var unødvendig å la flere millioner i India dø av sådanne, som boken begynner med, og ikke nord-amerikanere). Den endres også som følge av aggressiv politisk mobilisering målrettet mot de mest intensive kildene til utslipp.

Det er vanskelig å ikke føle at Andreas Malm må ha vært inspirert av Ministry da han skrev Hvordan sprenge en rørledning. Malms bok kom ut i 2021, året etter Ministry, samtidig ser jeg at hans forord er datert til noen måneder før Robinsons bok ble gitt ut. (Se forøvrig Daniels gode artikkel om hvordan velferdsstaten kom til gjennom narrativ som ligner både Malm og Robinson)

Benjamin Brattons bok The Revenge of the Real fra 2021 med sine drømmer om en rasjonell, ny orden med klimatiltak med globale virkninger beveger seg også i samme landskap som Robinson (som forøvrig er synlig på blurben på baksiden med en positiv dom). Et viktig poeng for Bratton, er at mye politikk er basert på intuisjoner, som leder oss til å gjøre små, lokale grep, fordi det føles riktig og bra, når det vi i virkeligheten (også) bør gjøre, er overordnede grep globalt. Robinson er innom det samme i en av Ministrys «kronikker», hvor det heter:

Just as we are all subjects to perceptual errors due to the nature of senses and physical reality, we are also subject to some cognitive errors, built into our brains through the period of human evolution, and unavoidable even when known to us.

Den fiktive kronikkforfatteren (romanen rommer som sagt mange blogginnlegg eller kronikker) nevner en rekke eksempler på slike kognitive feil, som alle bidrar til at vi ikke gjør nok for å hindre klimakrisen. Vi tror ideer er viktigere enn materialisme, strukturer og makt, ville jeg lagt til, eller at vi ofte tenker på oss selv som individer, men egentlig er i grunn del av større kollektiver. Dessuten tenker vi gjerne at vi bor på enkeltsteder, eller nasjoner, men glemmer lett at disse er iboende del av kloden. For Bratton er et sentralt poeng at sementeringen av dette intuitive blikket i visse politiske miljøer på venstresiden ikke bare at det fører til at det lokale (istedenfor det globale) blir vektlagt, men også at denne vektleggingen har vært et bevisst valg mot hva som anses som autoritære tendenser på venstresiden. På irrasjonelt vis antas lite å være demokratisk, og stort å være autoritært.

Virkningen, for Bratton, blir at vi står igjen med både «den estetiske motstanden mot vertikal planlegging og vitenskapelig rasjonalitet» og «ideen om at livet er for mystisk til å la seg forstå eller at den naturlige orden er for hellig til å fikles med», noe som selvsagt er en utfordring hvis vi skal møte klimakrisen på en virkningsfull måte. Det er denne defensive holdningen vi ser blant noen Mary snakket med i et møte sent i Ministry:

«We’re here today to discuss whether any of the so-called totalizing solutions to our current problems will serve to do the job.

No.

I suppose I have to ask, do you mean no to the question or no to the topic.

No to the question.»

… verden er for kompleks til å la seg styre, det er for mange aktører, for mange viljer. Men hva annet skal vi gjøre?

Bratton oppfordrer oss ikke bare til å tenke globalt, men også til å innta hva han kaller en «spekulativ rasjonalitet», som innebærer å spekulere på hva vi kan få til med teknologi som allerede eksisterer. Det er som nettopp er det Robinson forsøker å gjøre, bare med en god dose militant Malm i miksen.

Det som motiverer både aktivistene og fremtidsbyråkratene i Ministry, er at de tenker på jorden som sådan. Et sted sier en av Marys ansatte, Janus Athena at vi ikke lenger bør snakke om en «global village», men heller «planetary consciousness, biospheric governance, citizen of Gaia, One Planet, Mother Earth etc.» Slike overordnede blikk bruker svært ofte være dypt a-politiske, se for deg Espen Barth Eide som klima- eller utenriksminister i dress dekorert med en bærekraftsbutton, der han barbent holder hender med andre manipulative politikere i nok er FN-møte. Selv om den overordnede linjen i Ministry er reformisme, er dynamikken boken skildrer som sagt ikke utelukkende det, dessuten oppretter FN-byrået en skyggefløy som ledere av oljenasjoner og oljeselskaper frykter med god grunn. Samtidig er det noe naivt å tro vi kan få til resultatene Mary jobber for med aktører som de bestående sentralbanksjefens.

Det er likefullt ikke stillingstagen til reformisme som vi bør ta med oss fra boken, men heller det overordnede blikket. Ministry er dedikert til Robinsons forhenværende veileder, Frederic Jameson, kjent for frasen om at det er enklere å forestille seg klodens undergang enn kapitalismens endelikt (en frase som nevnes i boken). Jameson, som de siste ukene har fått mye oppmerksomhet i anledning sitt 90årsjubileum, påpeker et sted at vi trenger kognitiv kartlegging, en evne postmodernismens kaos har tatt fra oss.

Begrepet hentet Jameson fra Kevin Lynch, en byplanteoretiker som undersøkte hvordan folk ikke klarte å orientere seg eller forstå fullt ut byen de bebodde, altså at de ikke klarte å plassere seg selv i en større totalitet (noe han blant annet kom frem til ved å få dem til å tegne kart over byen). Ifølge Jameson trenger vi kart, kart for å forstå den globale kapitalismen, og Ministry forsøker å bidra til et slikt prosjekt, dette er et vel så viktig bidrag som håpet, vil jeg si. Med sitt planetære perspektiv, som selv om det inkluderer en rekke vitenskapelige forslag som selvsagt ikke bør leses som vitenskap, bidrar Robinson i så henseende som en simulator, en maskin som viser hvilken skala våre ideer bør rettes mot. Vi må innse hvilke enorme, det vil si globale, prosesser vi har å gjøre med, og hvor mye som skal til for å utfordre dem.

Vi må lære oss å tenke planetarisk, hvorenn patetisk det høres ut.

Det kan også være poetisk, som boken også kan sies å bli på sine siste sider. Fly med store utslipp forsvinner, gjennom fremgangsmåter jeg ikke skal røpe, og elektriske og andre utslippsfrie varianter tar over luftfarten. Boken slutter med Mary i et luftskip, mange døgn svevende over jorden.

Tempoet er rolig, mens vi beskuer kloden, ikke ulikt jeg forestiller meg det er å se den fra et romskip, bare nå langt nærmere, så overflaten synes i detalj, men likevel ikke for nært, og med bevegelse evner vi å skille ulike arealer fra hverandre, her er en ørken, her er en skog, her er arktisk. Men til forskjell fra ideene fra 60- og 70-tallet, om at bildene de amerikanske astronautene tok av jorden, «The Blue Marble», «Vår herres klinkekule», «Earthrise», på automatisk vis skulle få oss til å innse jordens skjørhet og motivere oss til å bli miljøbevisste, er perspektivet annerledes hos Robinson.

I romanen handler det ikke bare om se på og akseptere jorden, men ta stilling, komme med en helhetlig plan, rettet inn mot en rekke av verdens prosesser, sosiale og naturlige, og deretter handle, handle henimot den kommunistiske horisonten.