Jeg var nettopp i Bergen. Min kjæreste skulle ta et kurs i urbanisme, mens jeg var så heldig og skulle være med på et arrangement med Jakob Grandin. Samtalen skulle handle om min bok som kom for et år siden, men som jeg aldri rakk å lansere utenfor Oslo.

Det var artig å være tilbake i byen, som jeg knapt har sett siden jeg studerte der i 2011. Da var jeg fremdeles i støpeskjeen, med både om ikke reaksjonære så romantiske og revolusjonære krefter i meg.

Selv om jeg hadde vokst opp med et modernistisk skolebygg og et kommunehus jeg likte, tegnet av Lund og Slaatto ulikt alt annet i bygden, synes jeg likevel den gang i Bergen at det var noe galt i at HF-fakultetet (tegnet av Sverre Lied og Peter Helland-Hansen, og som du ser på bildet øverst) via en korridor hadde koblet seg til det eldre, gule skolebygget ved siden av, Sydneshaugen. Sistnevntes skjønnhet ble liksom forringet.

Samtidig likte jeg å passere korridoren, og jeg brukte stort sett det nærliggende og moderne HF-biblioteket (tegnet av Kaare Kvilhaug og  Jo Svare). Jeg elsket å spise min lønsj der sammen med min daværende kjæreste og en god kamerat i kafeen med de store vinduene. Når jeg nå var innom, så jeg at den samme mannen fortsatt jobbet der, og det er artig å kjenne at bena husker alle steder jeg brukte å besøke. Dette var omgivelser vi i praksis gled lett inn i, og ikke overraskende jobbet vi ofte i helgene på kafeen på Stenersenmuseet i sentrum, i enda mer brutalistisk stil.

Det vi den gang snakket om der, var ikke bare tilbakeskuende tanker om tradisjon (det var utvilsomt en del snakk om antikken), men stort sett behovet for overordnede og overskridende (velferds)politikk, ikke ulik den modernistene tidligere hadde ordnet for oss med mer eller mindre beskjedne bakgrunn fra bygda som muliggjorde universitetsutdannelse. (Og var det ikke Betong av Thomas Bernard som var min bibel den gang, en rar sammensetning av en modernistisk form (repetisjon, lange setninger uten avsnitt og så videre), med et noe konservativt innhold om et surt åndsmenneske?)

Noe som ofte er vanskelig å balansere i slike offentlige samtaler som den jeg var med på i Bergen, er forskjellen mellom modernisme som død 60- og 70-talls form (Erling Viksjøs rådhus i Bergen fyller eksempelvis 50 iår) og modernisme som et levende prosjekt for revolusjonær forandring idag.

Samtidig er de ikke urelaterte, nettopp fordi fortidens modernisme med sine former er et eksempel på arkitektur som snakket til sin samtid for det første ved å ta opp i seg nye teknikker og materialer, og for det andre ved å bryte ut av det gamle borgerlige samfunnet med en mer eller mindre sjokkerende stil som pekte henimot en alternativ fremtid.

Når vi idag tenker på noe moderne eller futuristisk, er det ofte ikke gjennom noe genuint nytt, men fortidens ny-het, fordi vi nettopp mangler et moderne prosjekt. Hva skulle det i så fall vært?

Det er mye, foreslår jeg i boken, som vi kan hente frem igjen fra fortiden, tapte fremtider som enten ble delvis realisert eller som det aldri ble noe av, men som fortsatt lever som en mulighet, en strategi jeg henter fra et knippe tenkere jeg presenterer i introduksjonen. En slik strategi er nødvendig ikke minst for å sette vår tids program og prosjekt i perspektiv, for å vise hvor provinsielle og lite visjonære vi egentlig er idag sammenlignet med den gang.

Samtidig må vi tenke nytt når det kommer til byen og arkitektur. På det store kulturhuset i betong i sentrum av Stockholm, så jeg ifjor det følgende sitatet av arkitekten Per Ahrbom: «Jäg elskar betong!» Hvis brutalismens betong målbar fremtiden dengang, er dens produksjon idag, med sine massive utslipp av karbon, med på å undergrave fremtiden.

Selvsagt må vi ta vare på all betong allerede støpt, men vi må finne vår egen betong.

Brutalismen (fra béton brut, «rå betong») med sine upussede, ærlige flater og fravær av overdådig staffasje kan kanskje som konsept være del av løsningen i form av andre materialer. For eksempel massivtre, hvor på samme måte materialet som sådan både blir et estetisk objekt, samt noe som representerer en større bevegelse fremover. Å gjøre knapphet vakkert igjen, bør være en fordring i natur- og klimakrisen.

Viktigst av alt må vi imidlertid finne frem igjen til denne ideen om bevegelse, altså, det at fremtiden faktisk kan formes, uten at det nødvendigvis betyr at vi må bygge ting. Kan vi ikke vel så mye designe ting på nytt, ved å ta utgangspunkt i det som allerede eksisterer, men endre dets bruk? Kanskje vi må reise flere flyvende korridorer, som binder bygg på nye måter, inspirert av modernistenes beryktede skywalks?

I samtalen med Jokob, og sammen med dem som fant frem til lokalene til Tekstalmenningen, følte jeg vi nærmet oss noe nytt ikke minst ved å undersøke hvordan vi igjen kan gjøre det kollektive attraktivt. Nøkkelen ligger i å fortsette å insistere på at løsningen ligger i en endring av hverdagslivet, ikke minst via kollektiv luksus, som både er sosialt og miljøvennlig.

På en bar etter samtalen med min kjæreste og noen kamerater, kretset samtalen videre. Jovisst bør (gratis) kollektivtransport utbedres på overdådig vis for å gjøre bilen overflødig, men hvorfor ikke også nasjonalisere Sats? Det kunne i samme slengen blitt gratis, og fått sitt barnehagetilbud utvidet ytterligere. En innvendte at Soss (som det eksempelvis kunne omdøpes) representerte noe individualistisk, hvor jeg slo et slag for badstuens kollektivitet, og min kjæreste for de introvertes treningsvaner også etter revolusjonen. En annen venn foreslo en studietur hos en svensk organisasjon, mens min kjæreste foreslo en tur til Belgias kommunister. Vi trenger ikke bare fysiske hjem å bo i, men også et politisk hjem. Plutselig, på typisk Bergenbygdvis, dukket kunstneren bak omslaget til boken opp, hun skulle spille konsert i byen.

Bare det å ha slike mer eller mindre seriøse møter og samtaler med kamerater på en pub, iblandet diskusjon om organisasjonsformer som kan presse gjennom forandring (parti, fagbevegelse, mer eller mindre frihetlig organisasjoner) trenger vi mer av i en samtid hvor tiden står stille.