I dag er det førti år siden William Gibsons Neuromancer kom ut, den 1. juli 1984. Den norske utgaven ved Torgrim Eggen kom ut femten år senere, i 1999. I boken kastes vi inn i en globalisert fremtidsverden, bundet sammen av kyberrommet – cyberspace, et begrep Gibson introduserte – en «felleshallusinasjon som milliarder av legitime brukere opplever hver dag… En grafisk fremstilling av data, sammenfattet fra lagringsenhetene i hver eneste datamaskin i hele menneskehetens system». Vi følger hovedpersonen Case inn i en labyrint av mektige kunstige intelligenser, skyggefulle kybernetiske sammensvergelser, kyborger, private romstasjoner, og dypt inn i kyberrommets irrganger. I etterordet skriver Eggen at virkeligheten begynner «å bli forbløffende lik den William Gibson beskriver».

Nå er likheten enda mer slående.

Her vil jeg trekke frem ett aspekt ved fremtidsvisjonen Gibson presenterer, som siden har blitt en av cyberpunkens hovedtroper: det er en verden hvor det offentlige i stor grad har svunnet hen og hvor makten ligger hos private multinasjonale megaselskaper som kontrollerer infrastruktur, ressurser, og informasjon, og dermed også kyberrommet. I Cases verden

var makt det samme som selskapenes makt. Zaibatsuene, de multinasjonale korporasjonene som formet menneskehetens historie, hadde overskredet de gamle grensene. De var på en måte udødelige organismer. Det gikk ikke an å drepe en zaibatsu gjennom å myrde en håndfull toppledere; andre ventet på å ta et skritt oppover i stigen, fylle de ledige stillingene, aksesse de enorme databankene av firmahukommelse.

I et intervju fra 1991 beskriver Darko Suvin Gibsons fremtidsvisjon:

Gibson’s extrapolated future … is a Japanese, not a North American future. This is important not because of the nation, but because Japanese capitalism is a corporative capitalism — a kind of neo-feudal capitalism, if you wish — different from the US variety; and therefore Gibson’s is a hypothesis about the future of capitalism: that it’s going to become more and more Japanese or corporativistic. I hope Gibson [is] wrong, but I rationally believe [he is] most probably right.

Suvins håp er ikke innfridd. Den rasjonelle forutsigelsen ser nå ut til å stemme. I Jodi Deans «Communism or neo-feudalism?» og «Neofeudalism: The End of Capitalism?» argumenterer hun for at vi er langt på vei mot en slik virkelighet. Hun peker på flere tendenser, blant annet at de store selskapene vokser seg større og at deres kapitalakkumulasjon ikke lenger skjer hovedsakelig gjennom profitt fra produksjon, men gjennom rente- og leieinnbetaling; nye og større monopoler oppstår, slik at det ikke lenger er snakk om frie markeder hvor like parter møtes. Selskapenes dominans gjelder ikke bare i den fysiske verden av infrastruktur og eiendom, men i kyberrommet: «Digital platforms are the new watermills, their billionaire owners the new lords, and their thousands of workers and billions of users the new peasants.» Dean mener vi nå står overfor et valg mellom denne nye føydalismen og kommunisme.

Men i Technofeudalism: What Killed Capitalism fra i fjor argumenterer Yanis Varoufakis for at nyføydalismen – som han kaller teknoføydalisme – allerede er her. Han viser konkret hvordan tek-kapital beveger seg vekk fra kapitalismens markeder fremover mot et system hvor ikke bare vi dødelige, men også selskaper må betale rente for å ha tilgang til simulerte markedsplasser som Amazon. De store selskapene, i likhet med det mystiske selskapet og familiedynastiet Tessier-Ashpool i Neuromancer, har sin monopolmakt også i kyberrommet. Våre nye føydalherrer kontrollerer den kunstige intelligensen som gradvis blir allestedsnærværende i vår verden, slik Tessier-Ashpool kontrollerer de to kunstige intelligensene Wintermute og Neuromancer, som sammen eser ut og sprer sine tentakler gjennom kyberrommet. Vi lever i Gibsons virkelighet, i teknoføydalismens tidsalder.

Kan Neuromancer og cyberpunktradisjonen hjelpe oss med å forstå vår teknoføydale samtid? Det skal jeg undersøke i kommende innlegg. Cyberpunken har mange ganger blitt erklært død, dens estetiske formspråk – regntunge, skitne og neonbelyste bylandskaper, hvor reklamehologrammer og projiserte japanske symboler glitrer i mørket; mørkkledde kyborger med alvorlige miner som fra en film noir – er blitt klisjéer, og dens troper er tynnslitte. Men den vekkes igjen og igjen til live av samtiden. Det er slik Fredric Jameson formulerer det:

cyberpunk constitutes a kind of laboratory experiment in which the geographic-cultural light spectrum and bandwidths of the new system are registered.

Gjennom en undersøkelse av disse spektrene og båndbreddene kan vi kanskje også finne hjelp til å se en vei ut, og videre til et nytt system.