Jeg valgte å inkludere modernisme ikke bare som overordnet tema, men også som et ord i undertittelen til min bok På sporet av den tapte fremtid. Hvorfor, spurte en venn.

Svaret mitt var at modernisme er et sekkebegrep som hjalp meg med å se en rekke ulike aspekt under ett: planlegging, arkitektur, musikk, kunst, kjernefamilien, klima, natur, fremtiden.

Foruten denne samlende funksjonen, muliggjorde begrepet også å se hvordan andre tidligere hadde enten romantisert, fremmet eller kritisert modernisme. Det bisto dermed i en historisk analyse. Ved å søke etter modernisme, kunne jeg komme frem til diametralt ulike syn om det samme fenomenet. På den måten ble det ikke lenger så obskurt, men noe mange historisk sett har forholdt seg til, som sett under ett utgjør et betraktelig stort temaområde.

I introduksjonen siterer jeg eksempelvis sosialisten Catherine Bauer, som sammenligner arkitektonisk modernisme med kunstnerisk modernisme, og et argument om at de begge utfordret kapitalismen. I et kapittel om det anti-moderne Arkitekturopprøret, siterer jeg eksempelvis den dypt reaksjonære kitchmaleren Odd Nerdrum, som i en aforismesamling fra 1992 skriver det følgende:

«Kommunisme, psykologi og modernisme.
Mange har ofret livet for uvirkeligheten.
Men i kroppene har hjertet banket»

Dette er bare et eksempel på en rekke negative stemmer til modernisme som jeg inkluderer, jeg gjennomgår også en rekke urbanister som foraktet modernismens helhetlige, «urealistiske» og utopiske byplaner. Sistnevnte verselinje i Nerdrum-aforismen er en åpenbar allusjon til Sigrid Undset, som påpekte at selv om historien forandret seg, banket vårt menneskelige hjerte på den nøyaktige samme måte. Undsets konservatisme angående hva et menneske er, kan sammenlignes med Mark Fisher, som gjentatte ganger snakket om hvor plastisk mennesket er, selv om vi lever i en tid som synes å dyrke en snever form for menneskelighet.

Derfor siterer jeg også ham i min bok, nettopp fordi han forstod modernisme som et prosjekt som utfordrer virkeligheten, bare med motsatt fortegn, det vil si, til forskjell fra Nerdum og Undset, anså ham modernismen som et gode vi mangler i en tid som har fortapt seg fullstendig i en begrenset idé om hva som er realistisk.

Fisher var ikke bare skeptisk til direkte reaksjonære stemmer, men også en venstreside som hadde gitt opp fremtiden i form av et overordnet venstresideprosjekt til fordel for små, lokale tiltak som skyr alt moderne med sin fetisjering av alt det motsatte av kapitalismens fremmedgjøring og unaturlighet eller tendens henimot alt storskala. Slike anti-moderne og lokale tiltak vil ikke bare ha liten virkning, de vil også være lite overtalende for folk flest, hevdet han.

Men selv om vi, enten vi er tech-radikale, lokal-anarkistister og tradisjonsbundne reaksjonære, er enige i hva modernisme er – et realisme-overskridende fenomen som forsøker å utfordre det tradisjonelle samfunnet gjennom stadige nyvinninger – kan vi likevel innvende at begrepet er for vidt. Og innrømmelsen av at det er snakk om et sekkebegrep vitner nettopp om det, det vil si, et vagt definert begrep som hjelper oss til å se flere ting under ett. Slike begrep har fra marxistisk hold blitt kritisert for å skjule vesentlige aspekt ved virkeligheten vi bør forstå. Modernisme kan forstås som et kaotisk begrep som ikke evner å identifisere det mest vesentlige ved virkeligheten.

Kaotiske begrep er noe Karl Marx lanserte i Grundrisse på 1800-tallet, og som særlig samfunnsgeografen Andew Sayer har videreutviklet og tydeliggjort i en kjent metodebok fra 1992. Om kaotiske begrep skriver Sayer der at de

arbitrarily divides the indivisible and/or lumps together the unrelated and the inessential, thereby “carving up” the object of study with little or no regard for its structure and form.

En måte å forstå modernisme som et kaotisk begrep, kan være at det flytter fokus fra kapitalismen over til teknologi, en form for tanke (om det nye) eller form for styring (rasjonell, vitenskapelig, helhetlig). Dette gjør seg kanskje særlig synlig i et Henri Lefebvre-sitat jeg har med i min bok, hvor jeg viser at han ikke forstod modernisme som noe progressivt, men som et uttrykk for kapitalismens tendens mot hva han kalte abstrakte rom (en videreutvikling av Karl Marx’ ide om abstrakt tid). Så der jeg i min bok sier meg enig med Owen Hatherley, som har vektlagt at vi må skille mellom en grå og usosial kapitalistisk modernisme på den ene siden og en kreativ sosialistisk modernisme på den andre, så mente Lefebvre at modernismen iboende var et uttrykk for kapitalismen og dens standardisering.

Selv om tanken er påfallende, kan en slik renhet i begrepsbruk skjule for oss strategiske veivalg. Dette var den tredje og viktigste årsaken til at jeg anvendte modernismebegrepet, heller enn å finne på et nytt begrep. En sosialistisk modernisme setter nettopp ord på det vi trenger i møte med ikke bare sosiale utfordringer som boligmarkedet, men også klimakrisen mer generelt. Hva sistnevnte angår, går Lefebvres forakt for planlegging og modernisme som et ekko i skriften til dagens ekponenter for nedvekst, som ofte kjennetegnes av å være nettopp anti-modernister.

Det siste året har det pågått en intens og spennende debatt om hvorvidt venstresidens strategi bør være nedvekst / degrowth eller en modernistisk sosialisme. På ny har modernisme-begrepet eksplisitt gjort sin entré. Et sentralt moment i debatten, gjelder moderniteten som sådan. Skal vi gi opp det moderne prosjektet, forlate moderniteten som sådan? Eller skal vi utfordre den moderne verden ikke gjennom negasjon, med dens motsats, men med en negasjon av negasjon, det vil si, med ved å gå dialektisk gjennom moderniteten henimot en ny og bedre modernitet? Det vil si, å utfordre moderniteten gjennom en sosialistisk modernisme som forsøker å ta vare på det beste fra både vitenskap, planlegging og teknologi samtidig som sosialistiske prinsipper introduseres og på den måten subversivt ødelegger for kapitalismen.

Jeg skal ikke oppsummere debatten som har pågått, annet enn å lenke til noen vesentlige bidrag som har vektlagt behovet for modernisme som strategi, og som på den måten har reaktualisert dette (kanskje kaotiske) begrepet igjen.

Det er særlig viktig å merke seg to ting, ikke bare er modernisme en strategi som evner å gi oss et bedre liv samtidig som den mest effektivt bekjemper utfordringene vi står overfor, det er også snakk om et retorisk veivalg. Og disse henger sammen.

Hvordan overvinner vi flest mulig til vår sak? Ved å tilby en moralk fortelling om at vi må gi opp moderniteten, eller ved å argumentere for at de som ikke har det bra materielt sett idag, kan få det bedre hvis vi anvender dagens teknologi på en annen måte, eller bidrar til å utvikle ny teknologi? I diskusjonen om modernisme, finner vi spørsmålet om hva som skal kjennetegne venstresiden, skal den være negativ, eller skal den være positiv? Skal vi forlate teknologi til fordel for småskala jordbruk, eller skal vi fremover henimot en annen modernitet som innebærer mindre arbeid og kollektiv luksus?

Mange har bidratt i denne debatten. Den kanskje tydeligste stemmen for degrowth de siste to-tre årene, har vært Kohei Saito. Motsatt har kanskje den tydeligste stemmen for et marxistisk-modernistisk prosjekt på klimafronten vært Matt Huber. Sistnevnte har eksempelvis kritisert Saito for å vektlegge vestlig livsstil som et problem, heller en kapital. I Hubers ord, er det lite trolig at argumenter om innstramming og redusert levestandard vil overtale folk, snarere tvert imot.

Her er noen eksempler på tekster av Huber såvel som av noen andre som belyser hvordan modernisme på ny har fått aktualitet. Kommenter gjerne nedenfor hvis du har noen slående motsvar til tekstene fra motsatt side. Etter å ha lest Saito, sitter jeg igjen med et inntrykk av at han opererer med stråmannsargumentasjon om at modernister ikke tenker på natur og klimakrisen, noe som selvsagt er feil.

Spørsmålet er ikke hvorvidt, men hvordan angriper vi klimakrisen.

Matt Huber:

The Problem With Degrowth

Ecological Politics for the Working Class

Tensions between Marxism and Degrowth* | by Matt Huber | Medium

Matt Huber / Leigh Philips:

Kohei Saito’s “Start From Scratch” Degrowth Communism

Ståle Holgersen:

Neither Productivism nor Degrowth – Spectre Journal

Til syvende og sist vedrører dette et spørsmål om planlegging. Se derfor også for eksempel Giulia Dal Maso / Alessandro Maresca:

The Capitalist Market Can’t Solve the Climate Crisis — but Green Socialist Planning Can

eller Leigh Phillips / Michal Rozworski:

Yes, a Planned Economy Can Actually Work