Cinemateket har denne måneden og neste et Chris Marker-retrospektiv. ‘Retrospektiv’ er et ord som passer godt med Marker: hans filmer tar ofte et tilbakeblikk på fragmenter fra historien, fra kollektivt og individuelt minne, fra glemt fremtid og dyp fortid, fra fantasien og den sensoriske virkeligheten, og setter dem sammen til en vakker, underlig mosaikk, som så danner et bevegende bilde som sier noe om samtiden og fremtiden, slik at tilbakeblikket også blir et blikk fremover. Vi kan kalle det et ‘futurospektiv’.

For min del er det også et retrospektiv i personlig forstand: I retrospekt kan jeg se Markers innflytelse på hvordan jeg ser på film og kunst mer generelt, og hans betydning for mine egne interesser og måter å forholde meg til verden på, og selv om Marker er en filmskaper jeg holder høyt, er det lenge siden jeg har sett noe av ham. Han tilhører på et vis en tidligere fase, om ting kan deles opp slik.

I går kveld så jeg La Jetée og La sixième face du pentagone. Før La Jetées åpningssekvens er jeg underlig forventningsfull, selv om jeg har sett filmen mange ganger siden jeg så den for første gang i gutterommets mørke, en kopi lastet ned fra et hemmelig filmnettsted. Når sekvensen så kommer, er det en forløsning, et foruroligende nostalgisk innfall, som snart utslettes av filmens form og innhold. Sort-hvitt-fotografiet av Orly lufthavn, koralmusikken som umiddelbart gjør hele scenen underlig dramatisk. Filmen – som består av en serie stillfotografier (bortsett fra en sekvens med bevegelse på noen sekunder), og forteller om en gruppe mennesker i et ødelagt Paris etter tredje verdenskrig som sender tidsreisende til fortiden og fremtiden på søken etter hjelp – fikk meg til å se nytt på hva film kunne være og gjøre (uten at jeg da hadde en klart formulert idé om dette, bare en forventning basert på begrenset erfaring, som så ble utfordret). Min umiddelbare første opplevelse av filmen lignet William Gibsons, som så filmen i et universitetsauditorium i 1970: 

And indeed, nothing I had read or seen had prepared me for it. Or perhaps everything had, which is essentially the same thing.

I can’t remember another single work of art ever having had that immediate and powerful an impact, which of course makes the experience quite impossible to describe. As I experienced it, I think, it drove me, as RD Laing had it, out of my wretched mind. I left the lecture hall where it had been screened in an altered state, profoundly alone. I do know that I knew immediately that my sense of what science fiction could be had been permanently altered.

Likevel var det aspekter ved Gibsons opplevelser som skilte seg fra mine, fordi de teknologiske og kulturelle forholdene har endret seg radikalt:

Part of what I find remarkable about this memory today was the temporally hermetic nature of the experience. I saw it, yet was effectively unable to see it again. It would be over a decade before I would happen to see it again, on television, its screening a rare event. Seeing a short foreign film, then, could be the equivalent of seeing a UFO, the experience surviving only as memory. The world of cultural artefacts was only atemporal in theory then, not yet literally and instantly atemporal. Carrying the memory of that screening’s intensity for a decade after has become a touchstone for me.

Teknologien Gibson forutså i Neuromancer – cyberspace – hadde, innen jeg så filmen, gjort den direkte tilgjengelig og atemporal, og jeg kunne umiddelbart se den om igjen og om igjen, noe jeg også gjorde. Forholdet mellom teknologi og personlig og kollektivt minne, er sentralt hos både Gibson og Marker, spesielt i La Jetée. Personen vi følger velges ut til tidsreiseeksperimentet fordi han har et sterkt barndomsminne om en kvinnes ansikt og en fallende kropp på Orly lufthavn, og tanken er at han lettere kan trenge inn i denne fortiden via dette sterke minnet, noe som viser seg å stemme. (Han reiser gjennom tiden tilbake til kvinnen han husker og utvikler en relasjon til henne, så frem i tiden til et underlig Paris med «ti tusen uforståelige avenyer» hvor han får med seg en enorm energikilde fra menneskelignende skapninger, før fremtiden lukkes. Senere reiser han tilbake til Orly lufthavn, hvor vi kan se hans yngre selv skape det opprinnelige minnet om kvinnen og den fallende kroppen, og han blir drept av tidsreisende agenter som forsøker å hente ham tilbake til nåtiden. Minnet viser seg å omhandle hans egen død)  

Minnet er relativt sterkt, og ved hjelp av digitale hjelpemidler, kan jeg datere mitt første møte med Markers filmer. Møtet fant sted på bloggen Vertigo, som handler om min favorittforfatter W.G. Sebald, den 24. februar 2008. Jeg forsøkte på den tiden å finne alt som var ’sebaldiansk’, verker som opererer i grenselandet mellom fakta og fiksjon, og som vever sammen personlig og kollektiv historie, minner, naturhistorie, dokumentarisk materiale, og fotografi, til et kritisk skråblikk på virkeligheten, på en måte som jeg ikke helt klarer å beskrive. Markers filmer faller utvilsomt inn under denne kategorien. Jeg fant nå nettopp en beskrivelse av Markers film Sans Soleil som viser til Sebald (og John Berger, et annet aristotelisk eksemplar):

it’s like something made by W.G. Sebald and John Berger. With Berger hauling in the imagery, like a man in love with photography yet well aware that this medium that supposedly evokes presence may actually help us feel absence more profoundly. And Sebald quietly murmuring on about seemingly inconsequential things, until the holes and the lines containing them are subject to one short tug and voila! – a net, full of shining fish; and we’re the fish.

Samtidig kunne Irene Halvorsens beskrivelse av Markers verker fra Cinematekets katalog passe som en beskrivelse av Sebalds romaner:

Med hverdagslige og konkrete bilder på lerretet – en heisekran, en butikk med all slags krimskrams og en katt, noen barn på en landevei – forteller Chris Marker noe hemmelighetsfullt og poetisk, løfter fram tilsynelatende banale detaljer som om de var selve kjernen i kulturen, med referanser på kryss og tvers gjennom reklame, kunsthistorie, politikk og personlige assosiasjoner.

Både Sebald og Marker retter sin oppmerksomhet mot «sporene av ødeleggelse» som «går … langt tilbake i fortiden», slik Sebald formulerer det i Saturns ringer, en bok som dokumenterer en vandring i avsidesliggende landskaper langs Englands østkyst; selv der finnes spor, som leder videre til andre spor, og utløser assosiasjonsrekker som tar oss frem og tilbake i historien og i geografien. Sporene finnes overalt i naturen og i kulturen, de må bare dokumenteres, settes sammen, og tilskrives en (om enn noe vag) betydning – et arbeide som ofte kan synes fåfengt, men som må fortsette, slik at ikke glemselen seirer eller sporene viskes ut av andre, dominerende narrativer. Denne aktiviteten blir en politisk handling. Det finnes også spor som peker i retning av en annen virkelighet.

Begge kan sies å dele Walter Benjamins tilnærming til historie:

For Benjamin, history was not, in Alan Bennett’s words, one fucking thing after another, just a sequence of events without sense. Rather, narrative sense had been imposed on those events – that was what made them history. But imposing meaning was hardly an innocent act. History was written by the victors and its triumphalist narrative had no place for losers. To tear events out of that history as Benjamin did and set them in other temporal contexts – or what he would call constellations – was … a revolutionary … act.

[Benjamin studied] the overlooked, the worthless, the trashy, the very things that didn’t make sense within the official version of history but which, he maintained, encoded the dream wishes of the collective consciousness. By way of recovering the abject and obsolete from historical oblivion, Benjamin sought to awaken us from the collective dream by means of which capitalism had subdued humanity. (Stuart Jeffries, Grand Hotel Abyss).

Denne kveldens visning satte La Jetée sammen med La sixième face du pentagone, en film jeg ikke hadde sett før. Det er en dokumentar om en demonstrasjon mot krigen i Vietnam i Washington 21. oktober 1967, som plasserer oss midt i den store folkemengden, og i luften over Pentagon (tittelen referer til et zen-ordtak: «dersom pentagonens fem sider virker ugjennomtrengelige, angrip den sjette»). Overgangen mellom filmene gikk så raskt at jeg fikk følelsen av dette var en fortsettelse av La Jetée, selv om deres uttrykk er totalt forskjellige. En ny konstellasjon, en Markersk sammenstilling. Øyeblikket fanget i La sixième face du pentagone ble hentet ut av historien, og Markers rolige kritikk av demonstrantenes retningsløshet ble satt i kontrast med demonstrasjonens kroppsliggjørinig av en historisk revolusjonær impuls, slik Benjamin mener alle slike handlinger gjør:

revolutionaries self-consciously borrow from past heroes. To do so is to reach back in time to express solidarity with previous role models, to honour their struggles by co-opting their iconography into new revolutionary service … Benjamin called this ‘a tiger’s leap into the past’. That leap was across time to a historical moment that now resonated with topicality. ‘Thus, to Robespierre ancient Rome was a past charged with the time of the now which he blasted our of the continuum of history’. That continuum, or what Benjamin described as ‘homogenous, empty time’, was the temporal order of the ruling classes, and it was negated by such time-travelling leaps of radical solidarity (ibid.)

Marker gjør slike historiske sammenhenger tydelig i sitt kommentarspor. Slik kan vi se at både La Jetée og La sixième face du pentagone handler om tidsreiser, om å søke hjelp fra fortiden og fremtiden. De sier kanskje begge noe om tidens indre landskap, slik J.G. Ballard påpeker om La Jetée i en omtale fra 1968:

This strange and poetic film, a fusion of science fiction, psychological fable and photo-montage, creates in its unique way a series of bizarre images of the inner landscape of time. Apart from a brief three-second sequence – a young woman’s hesitant smile, a moment of extraordinary poignancy, like a fragment of a child’s dream – the thirty-minute film is composed entirely of still photographs. Yet this succession of disconnected images is a perfect means of projecting the quantified memories and movements through time that are the film’s subject matter.

La sixième face du pentagone består i hovedsak av levende film, men denne kuttes opp av sort-hvitt-fotografier av Pentagon, som minner om La Jetées fotografier av det fremtidige Paris, og av detaljer fra demonstrasjonen, som på en måte fryser dem i tiden.

Jeg vil anbefale alle å se alle Marker-filmene som vises på Cinemateket i januar og februar. Jeg skal skrive flere innlegg om filmene jeg ser, og en omtale av Marker-biografien Chris Marker: Memories of the Future av Catherine Lupton kommer i nær fremtid. (Mange tekster om Marker begynner med å spørre ‘Hvem var Chris Marker?’ Han var en hemmelighetsfull person, og hans villighet til å la hans kunst (og hans katt) tale, heller enn å gi intervjuer og la seg fotografere, er noe av det som er besnærende med ham. Biografien handler heldigvis hovedsakelig om verkene). Tilbake til Marker, og fremad.

Her er noen gode artikler og innlegg om Marker jeg fant mens jeg arbeidet med dette innlegget:

‘Found letters and lost images’ av Maria Moseng

‘Last Letters: Sans Soleil and the late popularity of Chris Marker’ av Colin Beckett

‘Voyage into the unknown’ av David Thomson

»Thrilling and prophetic’: why film-maker Chris Marker’s radical images influenced so many artists’ av flere forfattere

Her er en samling av Markers filmmanus: https://www.markertext.com

Her er en plakat jeg kom over fra Oslo Filmklubb 1967, som hadde flere Marker-filmer på programmet: