Jeg vektlegger de formene for modernisme som søker å ta over eller omgjøre det offentlige rommet, å appropriere og transformere det i navnet til folket som utgjør dets offentlighet.

Marshall Berman, 1984,
«Signs in the Street»

Hvorfor er kommunisme navnet? Fordi det viser til folkets suverenitet, og da ikke folket som en helhet eller enhet, men folket som resten av oss, de av oss hvis arbeid, liv, og fremtid er ekspropriert, omgjort til penger, spekulert på til fordel for den finansielle nytelse til de få.

Jodi Dean, 2012,
The Communist Horizon

Mottagelsen av NRKs realityserie Familien Nerdrum vitner om et konservativt, kulturelt skifte. Å hate modernismen har blitt populært. Det er galt å omfavne denne tendensen, men heller ikke nok å kritisere den. Vi må heller fremme våre egne radikale fremtidsvisjoner, hvis ikke fremstår de reaksjonære stemmene som den moderne kapitalismens eneste kritikere.

Nerdrumfamilien er slettes ikke alene. Et par år før vi i julen kunne se Nerdrum den eldre gråte i møte med skjønnheten i sin egen kunst, kringkastet statskanalen dokumentaren Prosjekt sløseri, hvor vi ble vitne til et vel så interessant møte.

Da fikk den kjente maleren besøk på sitt gårdsatelier av den tidligere finansmannen Are Søberg. Med sitt kjente kallenavn Sløseriombudsmannen deler han via sosiale medier en dyp forakt for offentlig pengebruk på moderne kunst, en forakt som deles med deler av Nerdrumfamilien.

«Samfunnet er i ferd med å falle fra hverandre rent mentalt. Man tror at popmusikk er kultur. Så tror man at noe som er veldig lettvint, er veldig dypsindig», doserte Nerdrum til hva som så ut som en Søberg fylt av ærefrykt. Respekten var imidlertid gjensidig, for Nerdrum fortsatte: «Jeg oppfatter at det Sløseriombudsmannen gjør, er rett og slett å rope et varsku om at det er så ille.»

Redselen for sivilisasjonens fall er en følelse den eldre deler ikke bare med Søberg, men også sin sønn, Öde Nerdrum. I en samtale med den høyreradikale journalisten Espen Teigen i 2021 kommer de inn på temaet nord-amerikansk popmusikk, eller «afrikansk» musikk som de kaller det i Nettavisen. «Er det noe galt om vi er glad i den afrikansk-inspirerte musikken?» spør Teigen, hvorpå Nerdrum svarer: «Ja. Det er å fornekte den kulturen man selv har skapt, og fornekte den arven man selv har.»

Det er i de samme ordelag den reaksjonære filosofen Roger Scruton snakker, en av det fremadstormende og anti-modernistiske Arkitekturopprøret sine ideologer. Han har skapt begrepet «oikofobia» som en diagnose på modernister, som altså forakter sitt eget hjem (gresk: oikos). Det vil si, forakter sine tradisjoner.¹ Og hvis du er reaksjonær, gir det mening å anse modernister som din fiende. Stopper vi opp og definerer hva modernismen egentlig er, ser vi at det representerer en tendens som har som mål å stake ut en ny, frigjørende kurs for samfunnet, en kurs som for mange først kan føles fremmed.

Det er gjerne kunstnere og arkitekter som oftest assosieres med denne tankeretningen, men de fremste uttrykkene for modernismen er kommunismen og marxismen. Med det mener jeg ikke først og fremst at marxismen bør være modernistisk i sin form, som for eksempel Gillian Rose argumenterer for i sin forelesningsrekke om Frankfurterskolen (utgitt som boken Marxist Modernism i 2024). Ifølge Rose, bør marxismen endres og fornyes for å evne å beskrive samfunnet, og det er en viktig dialektisk og modernistisk innsikt. Poenget mitt er først og fremst at innholdet i disse tankeretningene er iboende modernistiske.

Kulturteoretikeren Marshall Berman definerer modernisme som evnen til å ikke bare være modernitetens objekt, men også dens subjekt. Modernister forsøker slik sett ikke bare å finne nye estetiske uttrykk som evner å sette ord på vår samtid fylt med sine muligheter og utfordringer, de kjennetegnes først og fremst av sin tro på at det politisk er mulig å endre verden til det bedre. Det gjør vi ikke minst ved å utfordre «naturlige» fenomener som markedet, men også de reaksjonæres fetisjering av hva de anser som natur. Tenk bare på følgende aforisme fra en bok Odd Nerdrum gav ut i 1992: «Det finnes ikke rettferdighet – naturen ler.»²

De konservatives kamp mot forandring, hybris og den såkalte modernistiske «eliten» fremstår i dag for mange som en forlokkende fortelling. Venstresiden må imidlertid tørre å stå for standpunkt som på kort sikt kan være upopulære, hvis ikke mister vi vår retningssans. Er det ikke det vi eksempelvis ser når Klassekampen enten oppfordrer til moderasjon eller helt og holdent omfavner reaksjonære stemmer? Avisen kan sies å fetisjere ideen om arbeidere som kulturkonservative, og overser dermed hvordan de selv bidrar til å gjøre det konservative mer populært. Om det så gjelder å ta Arkitekturopprøret til forsvar på lederplass; påpeke at kritikerne av Nerdrum er vel så problematiske som ham selv; eller ved at avisens kunstkritiker Tommy Olsson simpelthen bryter ut: «Modernismen er for guds skyld over.» Ikke bare mister vi orienteringssansen, det bidrar også til å skyve hegemoniet ytterligere til høyre, noe som er ekstra tvilsomt gitt hvor hard medfart den samme avisen har gitt fremtredende kommunister i partiet Rødt i løpet av fjoråret, hvor særlig dekningen av Amrit Kaur var useriøs og uproporsjonal.

Så hvorfor bør vi ta sterkere avstand fra de reaksjonære? Problemet er at både deres diagnose og kur for samfunnet er gal. Arkitekturopprøret er et opprør som i stor grad omgjorde en raskt voksende misnøye med det uregulerte boligmarkedet til et spørsmål om stil. Det eneste relevante spørsmålet ble plutselig om hvorvidt vi hater modernistiske eller elsker klassiske bygg. Implisitt er det tvilsomme premisset at polyamori er umulig. Men selvsagt kan vi elske både gamle og nye bygg, og nye bygg kan være både vakre og stygge. For opprørerne er det ikke de frie tøylene til eiendomskapital som er fienden, men «arkitekteliten».

Sløseriombudsmannen og Öde Nerdrum kjemper på sin side, med sistnevntes ord, mot «oppkomlinger» i byråkratiet som delegerer midler til «kunsteliten». Denne eliten har kuet hans far i mange år, og som den eldre selv ytrer i et sitat som ble brukt for å reklamere for serien som kretset rundt hans personlighet i julen: «Jeg har vært en flyktning hele mitt liv».

Da Sløseriombudsmannens besøkte denne flyktningen for noen år siden, var det vanskelig å ikke henvende seg til kulturkritikeren Mark Fisher som profetisk. For vel femten år siden slo Fisher fast at begrepet «kulturelite» har blomstret siden den nyliberale vendingen på 1980-tallet. På den måten har begrepet skjult denne utviklingens egentlige elite: finanseliten. Det privates maktkonsentrasjon overses, mens hovedproblemet ikke bare er «kultureliten», men også offentlig pengebruk overhodet, en vedvarende skyteskive i nyliberalismen.

I tilfellet Öde Nerdrum har imidlertid silkehanskene blitt kastet; ikke bare tar han til orde for å gjeninnføre adelskap, men han går også inn for den høyreekstreme eiendomsmilliardæren og reality-kongen Donald Trump.

Denne kulturelle revolusjonen gir kanskje en pekepinn på det ideologiske klimaet vi har i vente under det Yanis Varoufakis beskriver som en gryende technoføydalisme. I fjorårets bok med det samme navnet – og som tidligere er nevnt på denne bloggen – beskriver den marxistiske økonomen hvordan teknologi slettes ikke er ensbetydende med en frigjørende modernisme. Han viser til fremveksten av monopoler som istedenfor å forholde seg til konkurranse på frie markeder heller baserer seg på gratis arbeid (skrolling) eller selskaper som betaler dem renter for å bruke deres digitale plattformer for salg. Eller digitale len, som han kaller dem. Trump-venn Elon Musks oppkjøp av det sosiale mediet Twitter er et av eksempel han bruker for å beskrive en ny klasse av digitale lensherrer. Vi kan altså legge til konturene av en kulturell overbygning som også minner om forgangne århundrer, også kringkastet gjennom moderne teknologi i beste sendetid.

Denne utviklingen bryter med den marxistiske antagelsen om at et mer rettferdig samfunn ville utvikle seg etter kapitalismen. Istedenfor å på modernistisk vis anvende kapitalismens teknologi til både mer innovasjon og frigjøring, slik marxismen foreskriver, er vi på vei tilbake til en teknologisk oppdatert føydalisme. Berman omtalte en slik tendens som modernistisk anti-modernisme, hvor moderne teknologi anvendes for å oppnå reaksjonære formål. Hans fremste eksempel var Det tredje riket, men vi kan legge til langt flere og mer moderate varianter. Vær derfor ikke overrasket over kitch-renessansemalere eller reaksjonære presidenter i skjønn forening med reality-TV.³

Venstresiden er gode til å analysere slike reaksjonære tendenser, spørsmålet er hva vi gjør med dem. Å kalle seg progressiv og fremme det moralske behovet for å «brette opp ermene» for «medmenneskelighet», slik Morgenbladets litteraturkritiker Bernhard Ellefsen nylig gjorde i sin ellers gode kommentar om den reaksjonære vendingen, er mangelfullt. Filosofen Nancy Fraser har lenge advart mot at den rådende ideologien, som hun kaller «progressiv nyliberalisme» (Hilary Clinton og så videre), lett blir et offer for reaksjonær kritikk fordi dens inkludering av mangfold utlignes av dens tvilsomme økonomiske prosjekt, kjennetegnet av økonomisk maktkonsentrasjon.⁴ Dermed ender vi paradoksalt opp med en situasjon hvor aktører som Donald Trump og Are Søberg inntar rollen som folkets stemmer. Eller i tilfellet Arkitekturopprøret, den innbitte anti-modernisten Kong Charles. Han er en eiendomsmilliardær som ifølge opprørets grunnlegger Audun Engh angivelig «er opptatt av den britiske befolkningens ve og vel. Han er ikke nyrik og arrogant, han er den milde og faderlige aristokraten som tar ansvar for sine undersåtter.»

I møte med slike vrangforestillinger er det ikke nok å være kritisk, ei være for gode menneskelige saker. Vi må heller artikulere et forenende og overtalende politisk-økonomisk alternativ fra venstresiden.

Behovet for et alternativ er en rød tråd i allerede nevnte Mark Fishers forfatterskap. Han omtalte kapitalismen som en feilslått frigjøringsforsøk fra føydalismen, feilslått fordi kapitalismen ikke klarer å la være å innføre nye sosiale hierarkier. I 2015 skrev han artikkelen «For Now, our Desire is Nameless», hvor han påpekte at mange ikke egentlig har et begjær for kapitalismen, men lengter etter noe annet. Samtidig er venstresiden, påpeker han, alt for opptatt med å kritisere kapitalismen heller enn å foreslå løsninger som kan springe ut av dette systemet. «Hvis vi ikke lenger skal definere oss negativt, via vår motstand til kapitalismen, hva vil være navnet til vårt positive prosjekt?» spør han. Fisher svarer at han ikke tror «den gamle betegnelsen ‘kommunisme’ kan bli gjenopplivet i denne hensikten». Selv om han er sympatisk til politikken, mener han at begrepet er for belastet av fortiden, og konkluderer med at våre begjær enn så lenge får bli udøpte.

I en forelesning han holdt året etter, siden utgitt i boken Post-Capitalist Desire, fremmer han derimot termen «post-kapitalisme» som et alternativt navn. Ikke bare unnslipper det de negative konnotasjonene som «kommunisme» er belastet med, men det peker også i retning av både seier og noe som kommer etter kapitalismen, og unngår dermed å falle for tilbakestreberkse tendenser kun høyresiden tjener på. Med andre ord, det er ikke en reaksjonær drøm om noe før kapitalismen. Det vi trenger er ikke fortidsromantikk, men en annen form for modernitet enn den kapitalismen produserer. NRKs Der ingen skulle tro at nokon kunne bu er nettopp i likhet med statskanalens Familien Nerdrum bedre som realiy enn virkelighet. Vi må jobbe for noe som er bedre, ikke verre, enn samtiden. Derfor er anti-moderne eller asketiske «visjoner» på venstresiden, så som «nedvekst» eller «degrowth» til liten nytte, ikke bare fordi de er lite overtalende, men også fordi deres gjennomføring antageligvis vil innebære så store inngrep at det er vanskelig å ikke se for seg svært autoritære virkemidler.

Å tilføre «luksus» bak «kommunisme» er enda en strategi Fisher foreslår. Et slik tillegg setter tankene i spinn henimot et nytt prosjekt som er bedre enn både den kjedelige kapitalismen og tidligere kommunistiske forsøk. I et manuskript han jobbet med på den samme tiden foreslår han også begrepet «psykedelisk kommunisme», hvor idéen er at vi burde la oss inspirere av den frigjørende tendensen på 1960- og 70-tallet. Da tilnærmet den kulturelle motkulturen seg et tydelig politisk prosjekt. Selv om denne foreningen aldri ble helt fullbyrdet, peker den for Fisher henimot en kommunisme som kan hjelpe oss å kombinere feminisme, anti-rasisme og den (modernistiske) popkulturens fremtidsdrømmer sammen med et overordnet mål om en demokratisk økonomi, som igjen vil styrke de førstnevnte kampene.

Det er et lignende syn Asad Haider argumenterer for i Mistaken Identity, hvor han blant annet bygger på Paul Gilroys idé om en «motkulturell modernisme» for å peke henimot et moderne prosjekt som forlater rasistiske og koloniale trekk modernismen ellers har vært assosiert med. Med andre ord et opprør mot en falsk universalisme eller falsk modernisme, og et forsvar for de frigjørende impulsene som faktisk finnes i modernismen.

En forening rundt et større prosjekt er nødvendig for venstresiden gitt hvor tydelig høyresidens fremmarsj har vært, og hvor de så tydelig navngir og uttaler sin politiske posisjon. Det fremstår som om ideologisk bevisstgjøring foregår på alle steder bortsett fra venstresiden.⁵

Å kritisere denne utviklingen er ikke nok: At all PR er god PR er noe alle på den nye høyresiden vet, og som Carline Tromp beskriver svært presist i fjorårets Tilbakeslaget: Om den reaksjonære bølgen og hvordan Andrew Tate vant internett. Hatere gjør de reaksjonære bare enda mer populære, og disse fortidsromantikerne vet å bruke moderne teknologi i sin kamp for fortiden. Det er tydelig at å bruke identitetsmarkører velmenende mediefolk anser som ufyselige, faktisk kan være strategisk. Det viser oss også at Fishers tilbakeholdenhet var overdrevet, venstresiden må ikke bare identifisere, men begynne å navngi sitt begjær. Ikke glem hvordan Karl Marx og Friedrich Engels avslutter sitt kjente kommunistiske manifest: «Kommunistene forakter å hemmeligholde sine meninger og hensikter.»

Bevisst eller underbevisst hemmelighold av politiske begjærer er på ny en tilbakevendt trend, som filosofen Slavoj Žižek nylig tok et oppgjør med i A Left that Dares to Speak Its Name fra 2020. Der etterspør han en venstreside som tydelig tar plass og navngir sine hensikter. «Så hvorfor kommunisme?» spør han. Jo, fordi «[v]i oversvømmes av tegn på at den globale situasjonen i økende grad kaller på et slikt ståsted.» Nær sagt enhver katastrofe krever demokratisk koordinering og planlegging, enten det gjelder sosial ulikhet eller klima- og naturkatastrofer, påpeker han.

Langs lignende linjer påpeker Jodi Dean at det fremste begrepet gir oss, er en ny virkelighetsforståelse. «Med kommunismen som vår horisont,» skriver hun i The Communist Horizon fra 2012, «begynner mulighetsrommet for revolusjonær teori og praksis å endre form. Hindre for handling faller bort. Nye potensialer og utfordringer kommer til syne. Alt blir mulig.» De reaksjonære gjør noe av det samme der de åpner en horisont, men deres horisont er fascistisk og preget av å stenge av frigjørende muligheter.

Det tydeligste alternativet til den kommunistiske horisonten er nettopp barbariet til aktører som Öde Nerdrum, som freidig og åpenhjertlig fantaserer høyt: «Trump er nødvendig. Men katastrofen ligger rundt hjørnet fordi utgangspunktet er så pill råttent.» Tilsynelatende uskyldig og komisk, men brått hegemonisk. Trump er ikke lenger skuespiller, men president. Det er på tide at venstresiden svarer med noe mer mer overtalende og håndfast enn menneskelighet. I møte med den modernistiske anti-modernismen, om den nå er føydal eller fascistisk, trenger vi en frigjørende modernisme som peker fremover. På ny står valget mellom sosialisme og barbari.

Fotnoter

1. Et begrep som selvsagt er et barnslig ordspill på det de konservative så ofte kritiseres for å lide av: xenofobi. Ja, kanskje er vi fremmedfiendtlige, er det som om Scruton sier, men dere er hjemfiendtlige! Og med det ser vi også at det ikke bare er modernismens fremmede element de reaksjonære misliker, de misliker selvsagt de «fremmede» overhodet. Disse rasistiske trekkene blir åpenbare i intervjuet med Öde Nerdrum som vi snart kommer inn på. ↩︎
2. I den samme boken, finner vi også en aforisme hvor vi blir fortalt at det er «fyrstene» vi skal takke for all kultur: «Hadde folket bestemt, ville det bare stått en stor, grå bakke i sentrum av hver by og innenfor hadde det vært en fornøyelsespark.» Dette er kuriøst når vi betrakter det i relasjon til det faktum at Nerdrums egen gård kan sies å ha blitt en form for nasjonal fornøyelsespark kringkastet til de tusen hjem. ↩︎
3. I The Reactionary Mind: Conservatism from Edmund Burke to Donald Trump slår Corey Robin på lignende vis fast at å være reaksjonær ikke nødvendigvis handler om å bevare fortiden som sådan, det er først og fremst fortidens hierarkier som etterstrebes. Strategiske reaksjonære bevegelser har gjerne vært kjennetegnet av å «tilpasse» seg sin samtid, mens de har kjempet innbitt mot sosiale fremskritt. ↩︎
4. Se også Angela Davis m.fl. og deres idé om hvordan nyliberal feminisme må kontres med en feminisme for de 99 prosentene. ↩︎
5. Senest ut var Morgenbladets arkitekturkritiker og redaktør av Arkitektur, Gaute Brochmann, som i nok et angrep på modernismen trekker veksler på USAs visepresident J. D. Vance sin favorittfilosof, Patrick Deneen og hans ideer om alt som er råttent i den liberale kapitalismen. ↩︎

Illustrasjoner

«Two men threshing sheaf» (ca.1325-1335) Luttrell Psalter / Wikimedia / British Library,

«A Colossus Mark 2 codebreaking computer being operated by Dorothy Du Boisson (left) and Elsie Booker (right)» (1943) / Wikimedia / the United Kingdom Government,

& «Beat the Whites with the Red Wedge» (1919–1920) El Lissitzky / Wikimedia / Russian State Library.