I lys av Klassekampens omfavnelse av Nerdrumskolen, kan vi spørre: Hva skjer når venstresiden blir konservativ?

Det er ihvertfall ikke første gang i historien så er tilfellet. Men før vi sammenligner en tendens i Klassekampen med fortiden, må vi først spørre om en avis som Klassekampen kan sies å ha en tydelig profil, foruten å være den brede venstresidens dagspresse.

Jeg risikerer kanskje å miste deg i noen detaljer her helt i begynnelsen, men bær med meg (eller hopp ned til prosenttegnet rett nede i teksten). Som tidligere nevnt her, har Bernhard Ellefsen, Morgenbladets kulturredaktør, skrevet en analyse av kulturens brått reaksjonære vending. Forleden skrev Ellefsen nok en treffende kommentar, denne gangen om Klassekampens dekning av Familien Nerdrum, Nerdrumskolen og «figurativ» kunst mer generelt. Rett etterpå svarte Klassekampens kulturredaktør på tiltalen med hva som kanskje kan kalles en noe bråkjekk tone. Bendik Wold hevder at Klassekampen overhodet ikke har hatt en «linje» i denne saken, slik Ellefsen hevder. Wold fortsetter med å slå fast at det er overraskende at en avisansatt som Ellefsen kan gjøre som folk flest, nemlig å mistolke en eller flere avissaker som avisens standpunkt.

Det bør imidlertid være åpenbart at Klassekampen er villige til å innta en kulturkonservativ posisjon i en rekke saker. Og selv om mye av musikk-, litteratur- og kunstdekningen ellers ikke gjør det, gjelder det særlig ulike ledere og kommentarer i avisen, særlig av interne, men også av en del av de eksterne bidragsytere. Ellefsen viser først og fremst til Bjørgulv Braanens kommentar om Nerdrumskolen, som han enkelt plukker fra hverandre, men vi kunne også trukket frem Tommy Olssons. I Klassekampen skriver den kjente kunstkritikeren rett ut det følgende i sin kommentar om Nerdrumskolen: «jeg er ettertrykkelig blitt bedt om ikke å skrive noe kjipt om disse sjarmerende raringene.»

Det er ikke tilfeldig at en avis på så kort tid vier en rekke kommentarer og forsider til noen av landets mest reaksjonære kunstnere, og det med positivt fortegn. Ellefsen trekker frem Olsson som en stemme som faktisk har kritisert offermentaliteten til Nerdrumskolen, men setningen jeg siterer over, viser at det åpenbart finnes føringer.

Problemet med Ellefsens nyeste kommentar om Klassekampens mangelfulle og merkverdige dekning av Nerdrumskolen, er at den ikke er tilkoblet hans forutgående, nevnte analyse om kulturens reaksjonære vending. Med en slik koblingen, vil vi se at det ikke kun gjelder den nylige debatten om figurativ kunst, men også andre brennbare spørsmål. Et slikt bredt perspektiv vil også hjelpe oss å koble dette til en lignende, konservativ tendens deler av venstresiden har inntatt tidligere.

%

Foruten tårene og støtten som nylig har blitt viet Nerdrumskolen, har vi for ikke lenge siden sett ledere forsvare det konservative Arkitekturopprøret. Opprøret springer ut av en bevegelse assosiert med den britiske eiendomsmilliardæren og konge, Charles, en person ikke akkurat ukjent for å føre klassekamp fra høyre. Konservatisme har også vært linjen i spørsmål om kjønnsmangfold og -identitet. I enkelte tilfeller har sistnevnte blitt kombinert med søkelys på kunst og kultur.

Ta for eksempel avisens kulturspaltist Torgrim Eggen. I 2022 gikk han helt i fistel – for å bruke et ord Klassekampen anvendte på protester mot reaksjonære kunstnere på 90-tallet – over woke. Saken gjaldt House of the Dragon og Rings of Power hadde bedre representasjon av ulike identiteter enn sine tidligere inkarnasjoner, Game of Thrones og Lord of the Rings. Eggen kommenterte surt: «Fra nå av skal all milliardsluker-underholdning være LGBTQ pluss-vennlig, og Mordor må tilrettelegges for rullestolbrukere.» Buhu, våre fantasiunivers kan ikke lenger kun bestå av hvite, heterofile hovedrolleinnehavere! Og det fremstår som om Eggen har glemt at det i det gamle Game of Thrones, som han hyller, faktisk var en karakter som brukte rullestol. Uansett, sett i lys av Russlands konservatisme eller Donald Trumps og Elon Musks kamp mot DEI, gir det en avsmak og se slike kommentarer så til de grader ytret skamløst.

Det interessante med Eggen, er at dette ikke er et enkelttilfelle. Eggen er vel å merke ekstern, men en av hans forutgående tekster er svært behjelpelige for å beskrive en konservativ tendens. I 2021 kom nemlig Eggen med lignende bekymringer, og sammenlignet denne form for økt representasjon med AKPs kulturideologi. Kommunistene, som i sin tid grunnla Klassekampen, var «ideologiske» påpekte Eggen, ikke minst i sitt såkalte rock-direktiv. Tradisjonsbasert og mer folkelig visesang var å foretrekke som melodi for motstand. Ved å støtte slik musikk både ideologisk og økonomisk, ville partiet ikke bare unngå amerikansk kulturimperialisme, men også oppnå en mer forenende kultur. Slik lød partiets naivitet.* Her kunne vi også lagt til partiets beryktede og tragiske notat om homofili og redselen for «splitting» av arbeiderklassen. Eggen sammenligner ihvertfall videre med vår samtid: «Igjen opplever vi en tid da bisarre ideologier truer kunstfeltet fra alle kanter.»**

Når jeg skriver at det er interessant at Eggen trekker frem denne konservative historien til AKP (m-l), er det fordi jeg mener det er ironisk. Selv om Eggen er god i sin raljering med konservatismen til AKP, ender han likefullt opp med en vel så konservativ posisjon. Han er altså redd for at ideologiske føringer à la AKPs skal eller har kommet tilbake til kunstfeltet. Men med det overser han hvordan det idag er han som er en ideologisk, konservativ fanebærer, noe han evner å være uavhengig av et partis linje. Nok en ting han overser, er at hans kommentarer er fullstendig på linje med redaktøren til Klassekampen i disse spørsmålene. Hva ville denne form for argumentasjon gått inn for på 70-tallet, kan vi spørre.

«Transfobi-anklager» skrev redaktør Mari Skurdal bare noen dager før Eggens tekst i 2021, «fungerer i dag som en effektiv munnkurv for radikale kvinnesakskvinner». Musiker Maria Refsland fikk frem svakheten i Skurdals argumentasjon ved å peke på historien, om enn på en diametralt annen måte enn Eggen: «Ville du sagt det samme om homofobi-anklager, hvis man kalte folk homofobe om de foreslo at lesbiske ikke skulle ha tilgang på krisesentre fordi de kan bli ansett som en voldtektstrussel? Dette har jo faktisk vært reelle diskusjoner i kvinnebevegelsen, hvor lesbiske lenge var uønsket.» Der AKP var bekymret for splitting på venstresiden, får Refsland frem hvordan en viss form for retorikk er dypt splittende. Venstresiden er så redd for splittelse at de ender opp med å splitte.

I tillegg til Klassekampens brodd mot «woke», kan vi også trekke frem hva vi kan kalle en light McCarthyisme de siste to årene. Særlig kommunister i partiet Rødt som har blitt møtt med urimelig og uproporsjonal hard kritikk, ikke minst Amrit Kaur i Rød Ungdom. Som Skurdal skriver i en leder, er hun bekymret for at den «kritisistiske kulturen» fra AKP skal komme tilbake og skape splid og tilintetgjøre Rødt. Internasjonalisme, kommunisme, urealistisk!*** AKPs radikale økonomiske politikk må forlates, men kulturpolitikken kan inspirere, synes linjen å være.

Venstresiden er ikke tjent med å være konservativ, fordi konservativ i de fleste sammenhenger er ensbetydende med reaksjonær. Det vil si, med Corey Robin, å fremme et drøm om å bevare hierarkier som allerede eksisterer, og generelt sett se med skepsis mot nye fenomener og bevegelser som truer det bestående.

Det er slettes ikke bare AKP som har gått i en slik kulturkonservativ fallgruve. Stalinismen er kanskje det mest kjente eksemplet på hvordan kommunister tidligere har gått i bresjen for det konservative. Med sosialistisk realisme skulle kulturen med lov gjøres konservativ, om det så gjaldt litteratur, kjønn, arkitektur og kunst. På den måten undergravde kommunistene sitt eget frigjørende prosjekt.

Hva Eggens motivasjon er, er vanskelig å si, selv om det er nærliggende å tro at han er opptatt av å videreføre punkens innstilling. Eggen var tross alt en gang en musiker før han ble forfatter og konservativ spaltist. Hans begjær etter frihet og det å være kontrær møter motstand av hva som oppfattes som moralisme, og da kommer følgelig harmen frem, og harme får deg til å fremstå som motstrøms.

Hva avisen angår, har vi mer å gjøre med den gamle AKP-linjen, hvor folket antas å være konservativt. Det vil si, at deres begjær antas å være iboende konservativt. Det interessante her , er at i likhet med Eggen, definerer Klassekampen sin posisjon i opposisjon til AKP «ideologiske» virksomhet. Vi ser eksempelvis dette når Braanen, i en samtale med den konservative Asle Toje, om Klassekampen sier: «istedenfor å tenke at det er et senter som sprer ut riktige [ideer] … et gospel til folket, så er dette en arena hvor vi søker etter de mest kompetente til å belyse spørsmål for å gjøre alle klokere.»

Det høres unektelig vel å bra ut. Der AKP drev med propaganda, er idéen, er Klassekampen idag langt mer åpne, enn si nøytrale. Problemet er bare at det er feil. Avisen tar så til de grader stilling til en rekke saker. Men det største problemet, er at det er feil på prinsipielt plan. Hvis vi kun forstår «ideologi» som dogmer, misforstår vi den marxistiske tolkningen av begrepet, hvor den viser til diffuse meninger som svermer om oss i samfunnet, og som bidrar til å bevare det bestående, ikke minst ved å representere samfunnet på en ensidig eller misvisende måte. I et slikt perspektiv, er det ideologisk nettopp å hevde at du er nøytral.

Braanen tviler imidlertid på at ideologi eksisterer. Eller, de eksisterer, men de er ikke virksomme. «Det som utspiller seg i offentligheten og i debattprogrammer, spiller en rolle, men ikke alltid slik vi tror», påpeker han i en kort kommentar ifjor. Folkemeningen lever der ute, den kan fremstå som «tilslørt» for «øvrigheten» i media, fortsetter han, men den er der likevel, og kan ikke overses. Vi har nærmest å gjøre med en reversering av den marxistiske ideen om falsk bevissthet: Folk er ikke i falsk bevissthet om sine politiske interesser, det er media som er i falsk bevissthet om folks bevissthet! Folk har bevissthet, men den fremstår som tilslørt for eliten.

Og det er selvsagt noe i argumentet – «Folk gjør seg opp sine meninger ut fra det de selv erfarer og gjennom samtaler på arbeidsplassen, i lokalsamfunnet, blant venner og i familien» – samtidig er det svært urimelig å anta at ikke media bidrar til å påvirke hvordan vi erfarer. At partieliten og medieeliten vet bedre enn alle, er selvsagt feil. Men det er også antagelsen om at folk ikke lar seg påvirke.

En gang spurte jeg en journalist om han trodde det hederlige nyhetshuset han jobbet for ville vært mer fremmedfiendtlig om de hadde holdt til i Danmark. Han svarte umiddelbart, brutalt ærlig: Ja. Media, sa han, kan ikke bare slå i blinde, i løse luften, det må forholde seg til samfunnet. Hans svar var bemrekelsesverdig likt Braanens, og det interessante er at Braanen i sin nevnte tekst trekker på Mattias Tesfaye. Magnus Marsdal er en av flere som har kritisert den danske politikeren for å bidra til å trekke sosialdemokratene i en høyrevendt retning hva innvandring angår, heller enn å utfordre denne tendensen. Planen er å unngå at folk stemmer høyrevendt med å kjøpe de konservatives tankegods. Problemet er bare det at strategien gir legitimitet til høyresidens tanker, hevder Marsdal.

For å repetere meg selv, spørsmålet er ikke om hvorvidt vi skal forholde oss til folks erfaringer, men hvordan. Folks erfaringer, mine inkludert, er selvsagt preget av deres, eller mine, samtaler med venner og opplevelser. Slike erfaringer påvirkes likefullt også av samfunnets generelle samtale. Hva vi begjærer er for det første ikke umiddelbart tilgjengelig for oss selv, det er heller ikke en essensiell ting, men noe som er påvirket av samfunnet, dyttet i visse retninger.**** Klassebevissthet, for eksempel, er noe som må dannes, nettopp i samtaler med venner, kollegaer, men også gjerne ved å lese . Den kan også hemmes, blant annet via konservatisme.

Hvis vi antar at konservatisme er folkets iboende politiske refleks, ender vi med at det reaksjonære angriper på to flanker: både fra høyre og venstre. Hvis vi ikke etterhvert ser en direkte forening. Filosof Eirik Høyer Leivestad skriver i sin bok Frykt og avsky i demokratiet fra 2020: «Det meste tyder på at fremtiden vil bli stadig mer upopulær» og han drøfter hvordan en reaksjonær nostalgi vil bre om seg i lys av pågående kriser. I en slik kontekst påpeker han at vi kan komme til å se «forvirrende nykonstellasjoner på tvers av skillet mellom høyre og venstre». Danmark er et sted hvor det utvilsomt synes å være en tendens, Tyskland også. Om enn ikke like artikulert, så er tendensen altså også tilstede i Norge.

Hvis denne tendensen vedvarer, kan problemet bli langt mer alvorlig enn mindre rock og moderne og subversiv kunst, noe som blir klart når vi eksempelvis ser hva enkelte medlemmer fra Nerdrum-familien faktisk sier. Odd Nerdrum beveger seg eksempelvis fort mellom beskrivelser av moderne pop til argumenter om vår vakre sivilisasjons forfall, som om ikke populærkulturen var en levende bestanddel av sivilisasjonen, en sivilisasjon som slettes ikke alltid er så vakker. På lignende vis snakker hans sønn, som vi har sett tidligere på denne bloggen, om det å høre på moderne, nord-amerikansk pop som et tegn på «fornekte den kulturen man selv har skapt, og fornekte den arven man selv har.» Som Trump-tilhenger, bør det være åpenbart hvilke deler av sivilisasjonen Öde Nerdrum ønsker å bevare.

Å være for figurasjon er én ting, å åpne ens avis på ukritisk vis for slike «sjarmerende raringer» og strømninger, enn si eksplisitt forsvare dem, er en ganske annen.

Filosofen Slavoj Žižek fikk frem vår tids politiske paradokser da han nylig slo fast at Rosa Luxemburg med sin påstand om at valget står mellom sosialisme og barbari overså hvordan de to tendensene kunne kulminere i en høyere syntese. Stalin, er hans argument, representerte nettopp barbarisk sosialisme. At Žižek selv synes å ha gått i en kulturkonservativ dreining de senere årene, gjør det hele enda mer forvirrende. Han kaller seg eksempelvis en moderat konservativ kommunist.

Og hva skal vi si om far Nerdrums svar til Klassekampen på om hvorvidt han leder en sekt? «Jeg har ikke noe imot sekter. Alt begynner med sekter. Marx og Bakunin tilhørte også en sekt, sier Nerdrum.» Eller hva skal vi si om hans kjente maleri «Mordet på Andreas Baader», fra slutten av 70-tallet, hvor finansmann Trygve Hegnar var modell? Sosialistisk realistisme ville ihvertfall ikke vært en irrelevant beskrivelse. For Klassekampen er saken selvsagt ikke like enkel, i mange henseender er det en progressiv avis. Likevel må vi tørre å snakke om en konservativ tendens. Om uheldig avhengighet heter det gjerne at første skritt er å innrømme det. Er ikke det samme tilfellet for vår avis? Istedenfor å henvise til folket, bør de ta et oppgjør med fornektelsen av sin egen konservatisme.

Fotnoter

* Og de var ikke alene. Ta Kjartan Fløgstad, nylig repeterte han budskapet: «Tidsskiljet kom med piggtrådmusikken».

** Eggen fortsetter angstfullt, uten å referere til noen spesifikke meningsbærere: «Har forfattere lov til å skildre minoriteter de ikke tilhører selv? Får en cis-person framstille en transperson på film? Har aktmaleri noe i samtidskunsten å gjøre? Kan nordmenn spille tango, eller er dette ‘appropriasjon’?»

*** Oscar Dybedhal omtalte en gang Braanens linje som progressiv nasjonalisme, som vi relativ trygt kan slå fast er en linje som har fortsatt under Skurdals ledelse.

**** Som Mark Fisher argumenterer et sted mot kulturindustrien og dens økte markedsdreining hvor ideen er å gi det man antar folk begjærer (enkelt innhold) for å unngå å fremstå som elitistisk eller spre et gospel: «[T]here’s nothing ‘elitist’ about assuming intelligence on the part of an audience (just as there is nothing admirable about ‘giving people what they want’, as if that desire were a natural given rather than something that is mediated on multiple levels).»