I sommer lanserte Zarah Sultana og Jeremy Corbyn et nytt politisk parti, enn så lenge kjent som Your Party. Allerede har partiet fått over 600 000 medlemmer, og er med det størst i landet. Nok en gang ser vi altså ansatsene til hva Richard Seymour sist gang Corbyn tok av i offentligheten omtalte som «den radikale politikkens rare gjenfødsel». En britisk roman fra 1982 kan forberede oss på hva slags motstand en slik radikal bevegelse vil møte.

Partiet har enda ikke spikret fast et program, men vi kan anta at det vil fortsette et eller annet sted i nærheten av der «corbynismen» slapp før den ble kuppet av Keir Starmer og andre dypt konservative stemmer innad i Labour i etterkant av den britiske medias vedvarende kritikk av bevegelsen. Corbyn burde gjort mer mot antisemitisme i partiet, noe han med rette ble kritisert for. Corbynismen burde imidlertid fortsatt styrt partiet.

Selv om Starmer har stått støtt i sin støtte til Israel, har Sultana og Corbyn idag svært mange i ryggen i sine anklager om at lederen av arbeiderpartiet har bidratt til folkemordet ved å blant annet fortsette våpeneksport. «Fuck Keir Starmer» ble det ropt fra scenen og blant publikum på Kneecaps Glastonbury-konsert i sommer. Starmer er ingen populær politiker, og vant valget i stor grad fordi de konservative gjorde et historisk dårlig valg.

En endret offentlig tone og etableringen av et nytt parti uten nyliberale new labour-politikere til tross, Your Party vil før eller siden møte på en rekke utfordringer. Skulle det gjøre det stort i et land med et topartisystem, ville de nok en gang utsettes for angrep, ikke minst hvis de mot all forventning faktisk kommer til makten.

Kontrarevolusjon i ulike varianter er et vedvarende spøkelse både den parlamentariske og revolusjonære venstresiden hjemsøkes av. Det sies ofte at en av Lenins besettelser var å unngå tragedien som rammet den kortvarige Pariskommunen i 1871. Etter kun 72 dager endte det franske, revolusjonære eksperimentet med et blodbad hvor de reaksjonære kreftene slaktet ned kommunardene. Da Oktoberrevolusjonen i Russland hadde vart én dag lengere enn 2 måneder, 1 uke og 3 dager, skal Lenin angivelig ha forlatt sitt kontor for å danse i snøen.

Det var imidlertid slettes ingen dans på roser for bolsjevikene. Ikke bare møtte revolusjonen motstand fra reaksjonære internt i Russland, disse ble også støttet av en rekke kapitalistiske land. Som Oscar Dybdahl oppsummerer med referanse til hvordan de kontrarevolusjonære – eller de hvite – ble støttet av imperialistiske stater som Storbritannia og USA i borgerkrigen: «Russland ble dynket i blod for å hindre at oktoberrevolusjonen skulle bli et eksempel til etterfølgelse.» De hvite tapte, men følgende av krigen var katastrofal iform av en paranoid brutalisering av det nye samfunnet.

Enhver bevegelse som ønsker å ødelegge det bestående, vil naturligvis møte motkrefter fra dem som ønsker å forsvare sine interesser og angripe dem som sprer inspirasjon om at verden ikke er urokkelig og at rettferdighet er oppnåelig.

I sommer befant jeg meg i England samtidig som at Sultana, som allerede hadde trukket seg fra Labour, annonserte sine planer om et nytt parti. Samtidig innførte landet en sinnsykt streng lov som gjorde det ulovlig å støtte fredsorganisasjonen Palestine Action. Til gjengjeld kokte det over med progressiv aktivisme på Glastonbury mot Israels krig og folkemord. Jeg kunne derfor lese de utallige forsidene i landets usedvanlig reaksjonære tabloidpresse, som var fylt til randen av kritikk av BBC.

View this post on Instagram

A post shared by Novara Media (@novaramedia)

Den konservative rikskringkasteren hadde først avgjort å ikke vise Kneecaps konsert fra festivalen i sin redsel for at de irske hip hopperne ville tale mot urett. Uvitende som de var, valgte de heller å vise Bob Vylan, og resten er historie: «death, death to the IDF». Ifølge de hysteriske avisene burde de ansvarlige i BBC sparkes, og kort tid etter gikk da også direktøren for musikk av. På tross av den økte oppmerksomhet palestinernes lidelser har mottatt, må folk altså stadig forlate sin jobb, nå ikke for å nevne okkupasjonen, men kun for å ikke ha gjort en god nok «risikovurdering» av hvem som vises på TV.

Vi var i Brixton, og jeg hadde noe tilfeldig brakt med meg Chris Mullins politiske thriller A Very British Coup fra 1982 som sommerlektyre. I skjul fra hetebølgen på kafé leste jeg altså en bok som på blurben til sin nye 2017-utgave hevder den forutså Corbyn. Boken hadde trengt et oppdatert kvinnesyn, men rommer mange aspekt relevante for vår tid. Mer enn å forutse at Labour kunne bli tatt over av en radikal sosialist, Harry Perkins, er boken først og fremst en studie av hvilke motkrefter en slik hendelse utløser. Og bokens tittel er ment som en hentydning til at et kupp å være voldelig (britisk er visst ikke-voldelig…).

Den åpenbare konteksten til boken, er Margaret Thatchers valgseier i 1979, som i boken utgjør en av flere årsaker som har ført landet ut i misære. Det faktiske Brixton-opptøyene fra 1981 nevnes også tidlig i boken som et uttrykk for samfunnets rasisme og ulikhet.

Før jeg dro, nærleste jeg kapitlet om Brixton i Nazneen Kahn-Østrems bok London, som gav rikelig med innsikt i denne tiden, som det var vanskelig å ikke tenke på i da vi gikk i bydelen som gjennom flere tiår, blant annet på grunn av finanspolitikken Mullin beskriver, har blitt gentrifisert, men som fremdeles fremstod som vitalt. Plutselig gikk vi eksempelvis forbi et hus hvor to små, blå plaketter kunne fortelle os at både borgerrettighetsaktivist Darcus Howe og opprørshistoriker C. L. R. James hadde bodd der.

En annen kontekst for boken, er Mi5s faktiske konspirasjoner mot Labour og fredsbevegelsen for ikke å snakke om deres direkte involvering i BBC, som Mullin nevner i forordet. To andre relevante aspekt som også skjedde i 1981, kan også leses inn i konteksten den ble til i. For det første: Den radikale sosialisten Tony Benns mislykkede forsøk på å ta over det britiske arbeiderpartiet. Som Mullin skriver, var det på et tidspunkt ikke utenkelig at Benn kunne blitt en populær motkandidat til Thatcher. Mullin var en «Bennite», journalist i sosialistiske Tribune og politiker for det britiske arbeiderpartiet.

Et annet relevant aspekt som ikke nevnes i forordet eller romanen, er at den radikale sosialisten François Mitterrand i 1981 ble valgt som president av Frankrike med et svært ambisiøst program for en regjering som inkluderte det kommunistiske partiet. På sett og vis forutså Mullin skjebnen ikke bare til Corbyn, men også Mitterand, som i 1983 forlot sin politikk til fordel for innstrammingspolitikk på grunn av økonomisk press fra Finansdepartementet, sentralbanken og investorer som de ikke var sterke nok til å stå imot.

Romanen A Very British Coup – som siden ble omgjort til en serie og vist på Chanel 4 i 1988, og på ny i 2012 på den samme kanalen under navnet Secret State – begynner med opptøyene i 1981, men spoler fort frem til Perkins overraskende valgseier i 1989, kort tid etter at han tok over arbeiderpartiet.

Valgløftene innebærer blant annet å angripe mediemakten til de rike oligarkene, fjerne USAs militære baser fra landet, og re-industrialisere landet ved blant annet å demokratisere bankene. Perkins er en uredd og belest arbeider som i mange år har jobbet i stålindustrien i Sheffield, hvor han også var tillitsvalgt i fagforeningen. Han representerer dermed det verste de rike kan tenke seg; et massivt apparat settes derfor i sving for å stoppe ham.

I 2017-forordet, påpeker Mullen at USAs ambassade var de første som ringte for å høre om de kunne kjøpe en kopi av boken, kanskje en allusjon til at de overvåket ham og visste at boken kom før den kom. Foruten konservative civil servants og en upålitelig media, spiller da også CIA-konspirasjoner en sentral rolle i boken. Nord-amerikanerne har blant annet kjøpt enkelte fagforeningstopper ved å betale for lengere smøreturer til USA. Særlig en pamp, Reg Smith, som lenge har vært kjent for sin moderate linje, blir plutselig angivelig radikal og går til en streik for urimelig høye lønninger til arbeiderne i kullkraftverkene som genererer strøm til landet. Ettersom det ville tatt seg dårlig ut å tvinge kraftverkene i bruk igjen, må Perkins simpelthen sitte å se på mens lyset slås av i landet.

Samtidig koordinerer media sine angrep. Foruten å luske etter hemmeligheter på de ulike ministrene som de kan eksponere, hemmeligheter sikkerhetstjenesten mater dem med, gir de sin fulle støtte til streiken. De liker kanskje ikke arbeiderbevegelsen, men støttet de ikke den polske fagforeningen i sin kamp mot Sovjetunionen, spør en journalist i et redaksjonsmøte.

Perkins møter også mer direkte økonomisk motstand. Etter at han ble valgt, begynte pundet å falle, og han trenger sårt penger for å holde valutaen stabil. Investorer liker ikke ambisiøs pengepolitikk. Hvis landet går konkurs, kan det bli vanskelig å fullbyrde de ambisiøse sosiale målsetningene. Allierte land, presset av USA, nekter å tilby lån som kan bistå Storbritannia i å kjøpe opp reserver av sin egen valuta, og IMF stiller på sin side urimelige krav om kraftige kutt i offentlige utgifter hvis noen lån skal deles ut. Løsningen Perkins regjering kommer frem til, er fantastisk kreativ og plausibel, uten at jeg vil røpe den her.

Enhver progressiv bevegelse vil møte motstand, om den så er av konspiratorisk eller strukturell, altså økonomisk, art, stort sett en kombinasjon. Det eneste som kan bøte på dette, er å lage en sterk nok bevegelse som kan motstå angrepene, dessuten trengs egne mediekanaler. Samtidig er det lite trolig at det er nok, gitt de internasjonale dynamikkene vi så vidt har undersøkt her. Bevegelsen må derfor være internasjonal, og gunstige omstendigheter av ulik art hjelper selvsagt. Som Lenin påpekte i sin tale etter å ha holdt makten lengere enn Pariskommunen: Bolsjevikene hadde «immeasurably more favourable circumstances» enn kommunardene.

På et vis skulle vi tro at corbynismens forrige forsøk var mer heldig enn det vi ser nå. Da tok venstresiden over et parti som allerede eksisterte, og kunne dermed nå svært bredt ut umiddelbart (i den nevnte talen nevner eksempelvis Lenin at kommunardene ble isolerte fra resten av landet). Et nytt parti kan imidlertid hjelpe en å unngå indre motstand fra konservativt hold, men det vil antageligvis kreve at de inntar en lengere tidshorisont. Vi får dermed kanskje intet brått fremstøt fra venstresiden i England, men kanskje en gradvis oppbygging av en radikal bevegelse som vi enda bare så vidt aner konturene av, med mindre det blir underminert av et meget britisk kupp.

Vi kan bare håpe på at lignende progressive bevegelser tar form i andre land. Nettopp fordi verdensmarkedet har ført land i kontakt med hverandre, henger alt sammen med alt, og vi er derfor avhengig av hverandre. Lærdommen vi kan trekke fra Perkins bok er enkel: Vær forberedt.