Jeg kom sent til Liv Gulbrandsens friske stykke Hold kjeft, det er Ibsen! fra 2022, men bedre sent enn aldri når det er kake igjen til folket.

Min kjæreste kom hjem klokken tolv på kvelden en av ukedagene i forrige uke, og satt og fiklet på mobiltelefonen. Kort tid etterpå fikk jeg en epost med en billett til Liv Gulbrandsens stykke Hold kjeft, det er Ibsen! på Nationaltheatret. Jeg måtte visst også se det, for det hadde blitt satt opp på ny.

Så jeg møtte opp alene i den pompøse stuen i Oslo sentrum, hun fant det billigste setet på OBOS-rabatt til meg helt øverst på en av sidene hvor jeg satt meg til rette med en pils godt forberedt på at det visstnok tok litt lang tid før det tok seg opp.

I begynnelsen av stykket ble ulike yrkesgrupper bedt seg om å reise seg, deriblant lærere, som ikke overraskende utgjorde en særdeles stor del av salen. Og på sett og vis er stykket viet gruppen omtalt med den vage kategorien den kulturelle middelklasse, de som av ulike årsaker tror de står utenfor samfunnet, men som stort sett stammer fra en oldemor som ikke hadde samme muligheter som de selv har, muligheter hun delvis har skapt for dem.

Etter over to timer, da jeg fullstendig hadde glemt dette med at stykket skulle ta seg opp etterhvert, begynner Gulbrandsen å gå frem og tilbake på scenen og regelrett å rope ut noe ala faen ta aksjesparing og det at du tror du er så jævlig flink her i livet om du så har tatt høyere utdanning ogeller fått deg en godt betalt jobb. Så deilig befriende å høre noen si noe som egentlig er opplagt, men som hele tiden forsøkes fortrengt. Grunnen til at jeg fikk gåsehud, er ikke først og fremst hva som ble sagt, men hvordan det ble ropt, og ikke minst hvor lang tid det tok før ropene kom.

Fra å ha sett en lett humrefremkallende monolog eller standup om Gulbrandsens sterke tanter og bestemor, som stykket er tilegnet, var det som om de gamle, ornamenterte veggene raknet.

Til byen har det alltid kommet traskende folk på jakt etter en mulighet til et verdig liv, slo hun fast, og hennes bestemor, med tretten søsken fra et småbruk et stykke utenfor Oslo, var blant dem. Her kom de og jobbet for et bedre samfunn for flere enn seg selv og sine barn, REFORMER jobbet de for, var blant frasene som ble ropt ut mot publikum.

Det var som om alle som hadde sittet og humret ble direkte angrepet, for hvordan forholder de seg selv til disse spørsmålene? Hvis de ikke har noe bedre å komme med enn selvfølgeligheter kan de bare holde kjeft.

Samtidig sprenger Gulbrandsens en reduksjonistisk ide om at kun kultureliten går på teater. For hva gjorde hennes tanter, når de ikke oppholdt seg på jobb eller i sin OBOS(!!!)-leilighet? Når de hadde nok penger, tok de med Gulbrandsen på teater for å se Ibsen.

Vi husker ikke lenger utallige borgerlige dramatikere fordi de var og er irrelevante, mener Gulbrandsen, mens Ibsen derimot gjorde salen til det vesentlige. Det vil si, våre liv.

Gjennom hele forestillingen har Gulbrandsen tilbudt ulike analyser av ulike passasjer fra Ibsen, både slik hun tolket dem som barn og slik hun tolker dem i dag, hvor særlig kvinnelige karakterer har strevd for et verdig liv. Dette var spørsmål Gulbrandsens tanter og bestemor ikke nødvendigvis evnet å komme i tale om selv, men gjerne ville at hun fra og med fem år skulle se og forstå, Ibsen satte ord på noe vesentlig.

Så selv om Gulbrandsens stykke kanskje særlig retter seg mot en litt eldre gruppe kulturmiddelklasse som liker å mimre, er stykket også et sylskarpt angrep på deler av denne gruppens falske bevissthet. Samtidig er stykket et angrep på ideen om at kunst ikke er noe som gjelder alle, ja et regelrett angrep på ideen «kulturelite».