«[M]y relation to the academy has always been uh difficult. The way in which I understood theory – primarily through popular culture – is generally detested in universities. Most dealings with the academy have been literally – clinically – depressing.»

Mark Fisher

Kort tid etter Mark Fishers død ble den ene og den andre interessante bloggposten plukket opp igjen eller funnet frem, så vel som en og annen spilleliste.

Noe av dette skulle med tiden bli formalisert, som på sett og vis bryter litt med popfilosofien og den uformelle formen pop, mixtapes og bloggmediumet representerer, men som – som vi vil komme tilbake til – vi på dialektisk vis selvsagt bare må leve med fordi vi har å gjøre med en synergi mellom ulike former heller enn en utslettende motsetning.

Mange av bloggpostene endte eksempelvis i 2018-samlingen oppkalt etter hans blogg: k-punk: The Collected and Unpublished Writings of Mark Fisher (2004-2016), mens hans fem siste forelesninger ble transkribert og samlet av en av hanss studenter, Em Colquhoun, i Postcapitalist Desire fra 2021.

I sistnevnte boks appendiks skriver Colquhoun, som for øvrig blogger under navnet xenogothic, at forelesningene ble holdt mandager klokken ni, helt til Fisher forsvant. Videre står det i dette appendixet at den nest siste bloggposten på k-punk «før den ble stille for alltid» het «No more miserable Monday mornings» og bestod kun av en spilleliste med 16 sanger etterfulgt av en kort kommentar fra Fisher: «Fra sinne og tristhet til kollektiv glede … fra arbeid som aldri tar slutt til endeløs fritid…» Musikk kan nettopp sette misære på agendaen, men også kollektivet som må til for å fordrive den fra verden.

Hva som er helt åpenbart med Fisher, er hans tenkning med musikk og kultur mer generelt. Vi har ofte å gjøre med Frederic Jamesons ide om en dobbel hermeneutikk her, hvor analysen både vektlegger hvordan kultur ideologisk speiler og forsterker kapitalismen, men på den andre siden hvordan den ofte på utopisk vis ikke klarer å la være å utfordre det samme systemet.

Fishers mest interessante tekster er de hvor tyngden særlig legges i sistnevnte sko, og han skriver i den programmatisk bloggposten «Why K?» det følgende om hvordan et kreativt miljø han var del av på 90-tallet forholdt seg til musikkgenren jungle: «But what we all concurred upon was that something like jungle was already intensely theoretical; it didn’t require academics to judge it or pontificate upon it – the role of a theorist was as an intensifier.» Heller enn å redusere kunsten, kan en analyse med andre ord intensivere eller styrke den.

(Det er forøvrig interessant å merke seg at i en bloggpost viet til hvorfor bloggen heter k-punk, så glemmer han å nevne det åpenbare, cyber punk og forfatteren William Gibson, som er en åpenbar inspirasjonskilde, og som da også nevnes i andre henseender i hans forfatterskap, så som Den kapitalistiske realismen.

Siden det er mandag, orker jeg ikke å skrive så mye annet enn dette, samt å kort vise hvor konkret denne synergien mellom teori og kunst faktisk er i form av noen andre spillelister eller kanskje mer korrekt mixtapes som han la ut på Soundcloud rundt tiden han jobbet med og gav ut sin siste bok, The Wierd and Eerie fra 2016, så som denne fra 2015:

Eller «On Vanishing Lands» fra 2013, som du finner på Spotify, Qobuz og sikkert andre steder. Hvis førstnevnte er en spilleliste med hovedsakelig sanger og enkelte samples fra ulike filmer, er «On Vanishing Land» et audioessay om virkeligheten som i stor grad bygger på innsikter fra en særegen form for underlig litteratur som Fisher analyserte i The Weird and Eerie.

Sampling er da også en vesentlig teknikk i mye musikk, som Fisher diskuterer utførlig i en artikkel om afrofuturisme: «Hip-hop depended on the turntable and the mixer, which converted pre-recorded material from an inert museum into an infinite archive, ripe for recombination; Jungle could only happen when samplers allowed breakbeats to be timestretched, maintaining pitch but increasing tempo and producing the vortical, implosive whorls of sound that prompted Kodwo Eshun to call it ‘rhythmic psychedelia’ (1999: 05[070]).»

Dessuten inkorporerte jungle og darkside ofte lydopptak fra ulike sci-fi-filmer som Blade Runner. Slik sampling er også hørbart i D-Generation, et musikkprosjekt Fisher var del av på 90-tallet som er verdt en lytt hvis du vil tenke noe nytt, for eksempel når du binder sammen et essay med hundrevis av referanser, eller samples, til ulike tider, steder og dimensjoner. Eller motsatt, lag din egen musikk eller spilleliste.