Den 18. september 2022 var det et «National Moment of Reflection» for den nylig avdøde Elizabeth II, og hele London var et monument, en gigantisk helligdom for dronningen: bilder av dronningen på alle tenkelige overflater, på digitale reklameskjermer i undergrunnen, på enorme reklameskilt, i butikkvinduer, i aviser, i blomsteroppsatser; en kilometervis lang kø for å passere forbi kisten; en opphevelse av hverdagslivets normer, spontane utbrudd; enten en ville det eller ikke ble en innlemmet i sorgritualet. Jeg befant meg i et lite museum i sørøst-London. Jeg fikk tildelt et merke til å ha på jakken: «I spent the Queen’s Funeral Bank Holiday at Museum of Neoliberalism».

Muséet eksisterer ikke lenger: Bygningen det lå i ble revet som en del av et utviklingsprosjekt som skulle bygge luksusleiligheter – en skjebne muséet deler med utallige steder for kollektiv motstand, kunnskapsdeling og kulturell produksjon i gentrifiserte byer verden over – et resultat av den nyliberale politikken muséet nettopp forsøkte å undersøke. Det fremstilte historien om nyliberalismens inntog i Storbriannia og den påfølgende kollapsen av etterkrigstidens velferdsstat, med sine sosialistiske elementer, som National Health Service og delvis sosial boligpolitikk. Mon tro hva som kunne skjedd dersom det «nasjonale refleksjonsøyeblikket» hadde blitt formet i dette muséets ånd.

Det dekket mange aspekter av nyliberaliseringen, fra politisk økonomi til arbeid, fra kultur til geografi og det urbane, til hverdagslivets psykososiale dynamikk, og sammenhengen mellom alle disse. Jeg ble presentert for en oversikt over privatiseringen av ulike instanser i Storbritannia fra slutten av 70-tallet (en svært lang liste); en hanske fra et Amazon-varehus med innebygde sensorer som kunne plukke opp arbeiderens bevegelser og kroppslige tilstand; en slags detektivtavle med rød tråd mellom bilder og lapper som viste til ulike aspekter ved den globale nyliberale verdensorden; en montasje om 90-tallets lad-kultur og grønnvaskede reklamekampanjer; og mye annet. Muséet klarte, på en måte som bøker ikke ville klart i så stor grad, å skape et dialektisk bilde over det moderne Storbritannia og hvordan det oppstod. På den ene siden var det helt konkret og partikulært, og på den andre siden helt generelt, slik at en ikke mistet de helt brede systemene av syne. I et kort blaff fikk en innsikt i hvordan bestemte økonomiske og politiske idéer får utslag i de mest konkrete materielle og psykologiske aspektene ved livet.

Det objektet jeg nå husker best fra besøket, er et tverrsnitt av en vegg, med kledning, isolasjon og det hele. Veggen var fra Grenfell Tower, en 24-etasjes blokk i vest-London, hvor det oppstod en stor brann den 14. juni 2017, akkurat ni år siden i dag. Brannen tok livet av 72 mennesker, inkludert 18 barn. Jeg kunne huske NRKs dekning av brannen, men ikke stort mer. Hva gjorde tverrsnittet i dette museet? Det er åpenbart: Katastrofen må, som så mange andre små og store katastrofer, spores tilbake til nyliberalismen. Vi har å gjøre med en kapitalistisk unaturlig katastrofe. Den, som alt annet inne på museet, utgjør en synliggjøring av de økonomiske, politiske og kulturelle kreftene som regjerer i byer verden over. Dette blir klart om en ser forbi de begrensede forklaringene i for eksempel NRKs dekning: En person setter på en ovn og sovner, brannen sprer seg i brannfarlig kledning som ikke burde ha vært installert, mennesker gjør feil, beboerne i blokken blir fortalt at de skal «stay put» og ikke forlate bygget. En lignende forklaring gis i den 1700 sider lange rapporten som ble publisert i 2024. Brannen var

the culmination of decades of failure by central government and other bodies in positions of responsibility in the construction industry to look carefully into the danger of incorporating combustible materials into the external walls of high rise residential building and act on the information available to them

Selv om de selvsagt er inne på noe viktig, overser disse forklaringene sentrale strukturelle betingelser som gjorde brannen mulig: et deregulert boligmarked, som gjør valget av enkle og billige materialer og løsninger rasjonelt gitt press fra den dominerende insentivstrukturen; en institusjonell og materiell infrastruktur styrt av profittmaksimering. Brannen synes å være et resultat av en bredere struktur som opererer som den skal, ikke først og fremst et resultat av et system som feiler på ulike måter. Den er et uttrykk for et vanvidd som finnes i byens politiske og materielle virkelighet. Dette er en virkelighet hvor hvordan noe fremstår er viktigere enn hvordan det faktisk er. Grunnen til at den nye brannfarlige kledningen ble innstallert kommer klart frem i den overnevnte rapporten: the «initial motive for cladding Grenfell Tower was to improve its physical appearance and to prevent it looking like a poor relation» relativt til andre bygninger i den ellers rike bydelen North Kensington. Slik en graffiti like ved Grenfell formulerer det: «Measures put in place to make Grenfell Tower look better, no measures put in place to keep residents safe!!!»

I boken Show Me The Bodies viser Peter Apps – en journalist som et par måneder før brannen publiserte en artikkel om brannfarlig kledning i flere London-blokker – at faktorene som muliggjorde brannen ligger i de omkringliggende institusjonelle strukturene, forankret i markedslogikk, ikke hos enkeltmenneskers valg, isolert sett:

The world that gave us Grenfell Tower fire looks irredeemably dishonest. It is a story of corporate structures that allowed human beings to abandon their own conscience and sense of agency and to think only about sales and profit margins. Government institutions placed ideology above human lives at every turn. Listening to the evidence of the people within these structures over the years, one leaves with a profound sense that they felt trapped. They simply served as drones, turning the wheel of a machine far beyond their control.

Innenfor en slik maskin, bør ikke skylden legges på «corporate greed» eller andre laster ved individer eller grupper (selv om mange ulike aktører selvsagt bør holdes juridisk ansvarlig), men mot maskinen selv. Katastrofer som brannen i Grenfell Tower (Apps dokumenterer en mengde tilsvarende branner bare i London) må leses som konsekvenser av et system som tilsidesetter menneskets og naturens gode. Responsen på katastrofen førte forståelig nok til en kampanje rettet mot bruken av den brannfarlige kledningen, og myndighetene ble etter press fra Grenfell-overlevende tvunget til å fjerne slik kledning fra flere andre blokker, noe som blant annet forhindret spredningen av en brann i en blokk i øst-London om sommeren 2020. Men en respons som retter seg mot de bakenforliggende strukturene, og som sikter mot en total transformasjon av disse, er nødvendig. For Grenfell er bare én spesielt synlig urett av en type som forekommer hver dag verden over, slik Museum of Neoliberalism for eksempel dokumenterte, og som hver og én taler for en bevegelse bort fra systemet som gir opphav til dem, for en kamp for et system som er rettet mot det gode. Apps formulerer det slik:

As we stand on the brink of a century when the consequences of the same deregulated economy that gave us Grenfell threaten to set the whole world on fire, it is a fight we must all join in some way. And in any small victories that follow, we can at least glimpse the shadow of a better world.

Den 7. mars 2023 vandret jeg langs motorveien Westway i vest-London på leten etter et bestemt kryss; stedet der J. G. Ballard angivelig la handlingen i sin roman Concrete Island, hvor en arkitekt kjører av Westway og blir strandet i trafikkøyen, og finner en slags ny tilværelse der. Ballard ønsket i romanen, som i Crash og High-Rise, å avbilde det teknologiske landskapet vi beveger oss i. Han sier i et intervju: «What’s so interesting about the technological landscape is the way it plays into people’s hands, people’s possibly worst motives». Endelig fremme ved krysset får jeg øye på en blokk på den andre siden av motorveien, tilfeldigvis: Grenfell. Brannen spant ut av det teknologiske og institusjonelle landskapet som stadig preger beslutningstagere, og oss alle, men som ikke måtte være slik. Grenfell kunne vært et av objektene i Ballards Atrocity Exhibition: en enormt tragisk synliggjøring av den underbevisste logikken og affektive dynamikken som preger London og resten av verden (Siddharta Deb beskriver det ballardske ved tragedien og det nyliberale bakteppet her). En annen graffiti formulerer spørsmålene som oppstår: «Why do we the working class have to suffer once again? What gives the T.M.O the right to put money before our lives?». Vi er nødt til å undersøke landskapet som gjør dette mulig: det psykososiale feltet, de materielle forholdene, og deres sammenveving i Ballards «indre landskap»: «an imaginary realm in which on the one hand the outer world of reality, and on the other the inner world of the mind, meet and merge». Veien til noe annet må finnes et eller annet sted der.