Den 18. september 2022 var det et «National Moment of Reflection» for den nylig avdøde Elizabeth II, og hele London var et monument, en gigantisk helligdom for dronningen: bilder av dronningen på alle tenkelige overflater, på digitale reklameskjermer i undergrunnen, på enorme reklameskilt, i butikkvinduer, i aviser, i blomsteroppsatser; en kilometervis lang kø for å passere forbi kisten; en opphevelse av hverdagslivets normer, spontane utbrudd; enten en ville det eller ikke ble en innlemmet i sorgritualet. Jeg befant meg i et lite museum i sørøst-London. Jeg fikk tildelt et merke til å ha på jakken: «I spent the Queen’s Funeral Bank Holiday at Museum of Neoliberalism». Muséet eksisterer ikke lenger: Bygningen det lå i ble revet som en del av et utviklingsprosjekt som skulle bygge luksusleiligheter – en skjebne muséet deler med utallige steder for kollektiv motstand, kunnskapsdeling og kulturell produksjon i gentrifiserte byer verden over – et resultat av den nyliberale politikken muséet nettopp forsøkte å undersøke. Det fremstilte historien om nyliberalismens inntog i Storbriannia og den påfølgende kollapsen av etterkrigstidens velferdsstat – med sine sosialistiske elementer, som National Health Service og delvis sosial boligpolitikk. Mon tro hva som kunne skjedd dersom det «nasjonale refleksjonsøyeblikket» hadde funnet sted i dette muséet.

Det dekket mange aspekter av nyliberaliseringen, fra politisk økonomi til arbeid, fra kultur til geografi og det urbane, til hverdagslivets psykososiale dynamikk – og sammenhengen mellom alle disse. Jeg ble presentert for en oversikt over privatiseringen av ulike instanser i Storbritannia fra slutten av 70-tallet – en svært lang liste; en hanske fra et Amazon-varehus med innebygde sensorer som kunne plukke opp arbeiderens bevegelser og kroppslige tilstand; en slags detektivtavle med rød tråd mellom bilder og lapper som viste til ulike aspekter ved den globale nyliberale verdensorden; en montasje om 90-tallets lad-kultur og grønnvaskede reklamekampanjer; og mye annet. Muséet klarte, på en måte som bøker ikke ville klart i så stor grad, å skape et dialektisk bilde over det moderne Storbritannia og hvordan det oppstod. På den ene siden var det helt konkret og partikulært, og på den andre siden helt generelt, slik at en ikke mistet de helt brede systemene av syne. I et kort blaff fikk en innsikt i hvordan bestemte økonomiske og politiske idéer får utslag i de mest konkrete materielle og psykologiske aspektene ved livet.

Det objektet jeg nå husker best fra besøket, er et tverrsnitt av en vegg, med kledning, isolasjon og det hele. Veggen var fra Grenfell Tower, en 24-etasjes blokk i vest-London, hvor det oppstod en stor brann den 14. juni 2017, akkurat ni år siden i dag. Brannen tok livet av 72 mennesker, inkludert 18 barn. Jeg kunne huske NRKs dekning av brannen, men ikke stort mer. Hva gjorde tverrsnittet i dette museet? Det er åpenbart: Katastrofen må, som så mange andre små og store katastrofer, spores tilbake til nyliberalismen. Den, som alt annet inne på museet, utgjør en synliggjøring av de økonomiske, politiske og kulturelle kreftene som regjerer i byer verden over. Dette blir klart om en ser forbi de begrensede forklaringene i for eksempel NRKs dekning: En person setter på en ovn og sovner, brannen sprer seg i brannfarlig materiale, et par mennesker gjør feil, beboerne i blokken blir fortalt at de skal «stay put» og ikke forlate bygget. Disse forklaringene overser sentrale strukturelle betingelser som gjorde brannen mulig: et deregulert boligmarked, hvor enkle og billige materialer og løsninger velges, uavhengig av deres brannsikkerhet; en institusjonell og materiell infrastruktur styrt av profittmaksimering.

I boken Show Me The Bodies viser Peter Apps – en journalist som et par måneder før brannen publiserte en artikkel om brannfarlig kledning i flere London-blokker – at faktorene som muliggjorde brannen ligger i de omkringliggende institusjonelle strukturene, forankret i markedslogikk, ikke hos enkeltmenneskers valg, isolert sett:

The world that gave us Grenfell Tower fire looks irredeemably dishonest. It is a story of corporate structures that allowed human beings to abandon their own conscience and sense of agency and to think only about sales and profit margins. Government institutions placed ideology above human lives at every turn. Listening to the evidence of the people within these structures over the years, one leaves with a profound sense that they felt trapped. They simply served as drones, turning the wheel of a machine far beyond their control.

Katastrofer som brannen i Grenfell Tower (Apps dokumenterer en mengde tilsvarende branner bare i London) må leses som konsekvenser av et system som tilsidesetter menneskets og naturens gode. Responsen på katastrofen førte forståelig nok til en kampanje rettet mot bruken av den brannfarlige kledningen, og myndighetene ble etter press fra Grenfell-overlevende tvunget til å fjerne slik kledning fra flere andre blokker, noe som blant annet forhindret spredningen av en brann i en blokk i øst-London om sommeren 2020. Men en respons som retter seg mot de bakenforliggende strukturene, og som sikter mot en total transformasjon av disse, er nødvendig. For Grenfell er bare én spesielt synlig urett av en type som forekommer hver dag verden over, slik Museum of Neoliberalism for eksempel dokumenterte, og som hver og én taler for en bevegelse bort fra systemet som gir opphav til dem, for en kamp for et system som er rettet mot menneskets og naturens gode. Apps formulerer det slik:

As we stand on the brink of a century when the consequences of the same deregulated economy that gave us Grenfell threaten to set the whole world on fire, it is a fight we must all join in some way. And in any small victories that follow, we can at least glimpse the shadow of a better world.

Den 7. mars 2023 vandret jeg langs Westway i London på leten etter et bestemt kryss; stedet der J. G. Ballard angivelig la handlingen i sin roman Concrete Island, hvor en arkitekt kjører av veien og blir strandet i trafikkøyen, og finner en slags ny tilværelse der. Ballard ønsket i romanen, som i hans Crash, å avbilde det teknologiske landskapet vi beveger oss i. Han sier i et intervju: «What’s so interesting about the technological landscape is the way it plays into people’s hands, people’s possibly worst motives». Endelig fremme ved krysset får jeg øye på en blokk på den andre siden av motorveien, tilfeldigvis: Grenfell. Brannen spant ut av det teknologiske og institusjonelle landskapet som stadig preger beslutningstagere, og oss alle. Grenfell kunne vært et av objektene i Ballards Atrocity Exhibition. Vi er nødt til å undersøke dette landskapet, sammenfiltringen av Ballards «indre landskap» og de materielle omgivelsene. Veien til noe annet må finnes et eller annet sted der.