-
Mot Nerdrum-manien: Et forsvar for modernismen

Jeg vektlegger de formene for modernisme som søker å ta over eller omgjøre det offentlige rommet, å appropriere og transformere det i navnet til folket som utgjør dets offentlighet.
Marshall Berman, 1984,
«Signs in the Street»Hvorfor er kommunisme navnet? Fordi det viser til folkets suverenitet, og da ikke folket som en helhet eller enhet, men folket som resten av oss, de av oss hvis arbeid, liv, og fremtid er ekspropriert, omgjort til penger, spekulert på til fordel for den finansielle nytelse til de få.
Jodi Dean, 2012,
The Communist HorizonMottagelsen av NRKs realityserie Familien Nerdrum vitner om et konservativt, kulturelt skifte. Å hate modernismen har blitt populært. Det er galt å omfavne denne tendensen, men heller ikke nok å kritisere den. Vi må heller fremme våre egne radikale fremtidsvisjoner, hvis ikke fremstår de reaksjonære stemmene som den moderne kapitalismens eneste kritikere.
Nerdrumfamilien er slettes ikke alene. Et par år før vi i julen kunne se Nerdrum den eldre gråte i møte med skjønnheten i sin egen kunst, kringkastet statskanalen dokumentaren Prosjekt sløseri, hvor vi ble vitne til et vel så interessant møte.
(mer…) -
Østbanehallen, tiårsjubileum?

Da jeg i helgen hastet forbi hallene som utgjør vår sentrale togstasjon, så jeg flere ballonger og skilt. Tiårsjubileum for Østbanehallen, kunne jeg lese, 2015 – 2025. Men hvordan kan det da ha seg at jeg skrev dårlige dikt om å reise i tid på det samme stedet i 2009?
(mer…) -
Unaturlige katastrofer: Mike Davis om Los Angeles og fryktens økologi

Katastrofale branner har over de siste ukene på nytt spredt seg ut over Los Angeles og områdene rundt. Noen steder brenner det fortsatt. Hele nabolag er nå bare rykende ruiner, forvridde stålstrukturer, svidd betong, kull og aske. Tusenvis av mennesker har igjen mistet absolutt alt, de fleste av dem uten celebritetenes private sikkerhetsnett. Hvordan skal vi forstå disse ødeleggelsene og brannene som har forårsaket dem? I de etablerte mediene fremstilles disse stort sett som rene naturkatastrofer, et resultat av en uregjerlig natur. Om sosiale faktorer trekkes inn, er det gjerne med henvisning til vår påvirkning på klimaet, som gjør disse brannene hyppigere og voldsommere. Men dette er ikke den eneste sosiale faktoren som spiller en kausal rolle i disse brannene.
(mer…) -
Chris Marker, futurospektiv i retrospekt

Cinemateket har denne måneden og neste et Chris Marker-retrospektiv. ‘Retrospektiv’ er et ord som passer godt med Marker: hans filmer tar ofte et tilbakeblikk på fragmenter fra historien, fra kollektivt og individuelt minne, fra glemt fremtid og dyp fortid, fra fantasien og den sensoriske virkeligheten, og setter dem sammen til en vakker, underlig mosaikk, som så danner et bevegende bilde som sier noe om samtiden og fremtiden, slik at tilbakeblikket også blir et blikk fremover. Vi kan kalle det et ‘futurospektiv’.
(mer…) -
Adorno om fyrverkeri
Ved årets ende tenker vi på endetiden og behovet for å begynne på nytt. I et kapitalistisk og teknoføydalt mareritt må nye politiske og økonomiske systemer, nye sosiale relasjoner, nye tenkemåter, nye omgangsformer, oppstå.* Deres fødsel fordrer at vi begriper at de finnes, at vi kan se iallfall et omriss av dem. Men hvordan kan vi engang forestille oss dem, når vår forestillingsevne er sterkt begrenset av det nåværende; når våre mentale liv, våre emosjoner, ønsker og oppfatninger, er forankret i status quo? Ifølge Adorno kan enkelte typer kunst gi oss et glimt av noe som ligger utenfor den gjeldende virkeligheten, noe Annet. Ikke ved å komme med påstander om faktiske eller mulige forhold, eller å bidra med konkrete politiske syn eller strategier, men gjennom å være noe som bryter med «det prinsippet som er herskende i realiteten, at alt er utbyttbart». I Estetisk teori sammenligner Adorno disse kunstverkene med fyrverkeri, og vi kan ta med oss dette når vi ser opp mot himmelen i kveld:
Prototypisk for kunstverkene er fenomenet fyrverkeri, som på grunn av sin flyktighet og som tom underholdning knapt nok er blitt verdiget et teoretisk blikk; bare Valéry har forfulgt tankeganger som i det minste fører i en slik retning. Fyrverkeriet er apparisasjon par excellence […]: noe som kommer empirisk til syne uten å være tynget av den empiriske lasten å skulle være varig – det er på samme tid himmelske tegn og noe som er frembragt, menetekel, en skrift som blusser opp og forgår, uten å etterlate seg en betydning som kan leses. Det estetiske områdets avsondring til noe helt igjennom flyktig og fullstendig formålsfjernt, forblir ikke den formale bestemmelsen av det…. Det er ikke ved å være mer fullkomne at kunstverkene skiller seg fra det feilbarlige værende, men ved å likne fyrverkeriet i det at de aktualisererer seg som et fenomen med et utstrålende uttrykk. De er ikke bare empiriens Andre: alt i dem blir det Andre. Det er dette den førkunstneriske bevisstheten ved kunstverkene tydeligst reagerer på. Den faller for fristelsen, som for øvrig er den som først forfører en til kunsten, til å formidle mellom kunsten og empirien. Samtidig som det førkunsteriske sjiktet forgiftes av utnyttelsen, helt til kunstverkene utrensker det, overlever det i dem, sublimert. Det er ikke først og fremst idealitet de har, som det at de i kraft av sin åndeliggjøring gir løfter om en sanselighet som er blokkert eller mistet. Denne kvaliteten blir håndgripelig i de fenomenene som den estetiske erfaringen har frigjort seg fra, i reliktene etter en kunst som til og med er kunstfjern og som med rette og urette blir kalt lav, som for eksempel sirkuset… [og fyrverkeriet]
Godt nyttår fra Den romlige triade!
* To bøker fra i år gir gode og komplementerende beskrivelser og kritikker av endetiden vi befinner oss i, analyser av hvordan vi har endt opp her, og skisserer veier ut, til noe nytt, på den andre siden: New Radical Enlightenment av Marina Garces (opprinnelig utgitt på spansk i 2015) og On Extinction: Beginning Again At The End av Ben Ware. Mer om disse i det nye året.

-
Knausgård i kapitalocen
Helt på tampen av dette året, må jeg noe overraskende vedslå at noen av de beste observasjonene jeg har lest iløpet av 2024, har omhandlet Karl Ove Knausgårds romanserie Min kamp. To svært forskjellige sådan.

Mark Bould kritiserer i The Antrhopocene Unconscious: Climate Catastrophe Culture fra 2021 hvordan Amitav Ghosh i The Great Derangement fra 2016 påpeker at fremtidens mennesker vil bli sjokkerte når de i ruinene vil lete i restene av vår samtid, uten å finne klimakrisen nevnt i «den seriøse litteraturen», kun overlatt til science fiction.
Boulds argument, derimot, er at krise og katastrofe er overalt i kulturen, også i høykulturen.
(mer…) -
Et år i Nokia

-
Leilighetens oppløsning: Vannlekkasje, veggdyr og virus

«Høyrekreftene har fremhevet ‘eierfølelsen’ som verdi i motsetning til fellesskapsfølelsen. Rent parodisk blir denne propagandaen når ‘eierne’ allikevel må organisere seg i ‘sameier’ fordi et praktisk samarbeid nå en gang er nødvendig i vår tids boligområder.»
Carsten Boysen, intervju, 1983
«[A]n alien traumatic kernal forever persists in my neighbour – the neighbour remains an inert, impenetrable, enigmatic presence that hystericizes me. […] the monstrosity of the neigbhour, a monstrosity on account which Lacan applies to the neighbour the term Thing (das ding), used by Freud to designate the ultimate object of our desires in its unbearable intensity and impenetrability.»
Slavoj Žižek, How to Read Lacan, 2006
«In Land of the Living Dead, for example, a feeling of stability emerges among those who have been able to establish a walled-in society, in which zombies are of little day-to-day concern. But this turns out to be illusory. As they soon come to realize, no human-made structure can withstand the pressure of hundreds of flesh-hungry zombies, if not thosands, slamming up against its doors, walls and windows. In this case as in every case, the barricades will fall. I came to perceive the zombie pandemic as an architectural nemesis.»
Jacob Lillemose, Architecture Zero, 2022
En gang stod jeg på badet og pusset tennene. Tankene fløt av gårde til et ubetydelig sted, før jeg plutselig ble dratt ut av tilstanden.
(mer…) -
Hvorfor modernisme? Om kaotiske begrep og den pågående debatten om nedvekst

Jeg valgte å inkludere modernisme ikke bare som overordnet tema, men også som et ord i undertittelen til min bok På sporet av den tapte fremtid. Hvorfor, spurte en venn.
(mer…) -
Retten til mangfold

Nedenfor finner du en bra og lesverdig tekst om byen og mangfold. Etter å ha mast på Hannah i noen år om at hun bør tilgjengeliggjøre den bedre, tar redaksjonen i Den romlige triade grep, og legger den ut. Her er altså et utdrag fra artikkelen «Mot en mer kritisk debatt om mangfold i byutviklingen: Henri Lefebvres ‘retten til mangfold’», opprinnelig fra 2019:
Henri Lefebvres retten til mangfold er ikke like befestet som retten til byen. Samtidig kan vi kjenne igjen hans idéer blant annet hos bevegelser som kjemper mot diskriminering på bakgrunn av etnisitet, kjønn, seksualitet nedsatt funksjonsevne, former for kulturell assimilering, eller for retten til å være annerledes (Butler, 2012). Det som gjør Lefebvres mangfoldsfilosofi spesielt interessant, er hvordan den forholder seg til makt, og til det urbane gjennom dens relasjon til retten til byen (se Lefebvre, 1991, kap. 6; Butler 2012, s. 152-159). Retten til mangfold hjelper en med å forstå mangfold som et konsept fylt av konflikter og motsetninger, et konsept som rommer både makt og dominans, og motstand. Økt kjennskap til og bruk av retten til mangfold kan derfor både være med å repolitisere en postpolitisk debatt preget av vage og positivt ladde mangfoldsbegreper.
(mer…)