• Adorno om fyrverkeri

    Ved årets ende tenker vi på endetiden og behovet for å begynne på nytt. I et kapitalistisk og teknoføydalt mareritt må nye politiske og økonomiske systemer, nye sosiale relasjoner, nye tenkemåter, nye omgangsformer, oppstå.* Deres fødsel fordrer at vi begriper at de finnes, at vi kan se iallfall et omriss av dem. Men hvordan kan vi engang forestille oss dem, når vår forestillingsevne er sterkt begrenset av det nåværende; når våre mentale liv, våre emosjoner, ønsker og oppfatninger, er forankret i status quo? Ifølge Adorno kan enkelte typer kunst gi oss et glimt av noe som ligger utenfor den gjeldende virkeligheten, noe Annet. Ikke ved å komme med påstander om faktiske eller mulige forhold, eller å bidra med konkrete politiske syn eller strategier, men gjennom å være noe som bryter med «det prinsippet som er herskende i realiteten, at alt er utbyttbart». I Estetisk teori sammenligner Adorno disse kunstverkene med fyrverkeri, og vi kan ta med oss dette når vi ser opp mot himmelen i kveld:

    Prototypisk for kunstverkene er fenomenet fyrverkeri, som på grunn av sin flyktighet og som tom underholdning knapt nok er blitt verdiget et teoretisk blikk; bare Valéry har forfulgt tankeganger som i det minste fører i en slik retning. Fyrverkeriet er apparisasjon par excellence […]: noe som kommer empirisk til syne uten å være tynget av den empiriske lasten å skulle være varig – det er på samme tid himmelske tegn og noe som er frembragt, menetekel, en skrift som blusser opp og forgår, uten å etterlate seg en betydning som kan leses. Det estetiske områdets avsondring til noe helt igjennom flyktig og fullstendig formålsfjernt, forblir ikke den formale bestemmelsen av det…. Det er ikke ved å være mer fullkomne at kunstverkene skiller seg fra det feilbarlige værende, men ved å likne fyrverkeriet i det at de aktualisererer seg som et fenomen med et utstrålende uttrykk. De er ikke bare empiriens Andre: alt i dem blir det Andre. Det er dette den førkunstneriske bevisstheten ved kunstverkene tydeligst reagerer på. Den faller for fristelsen, som for øvrig er den som først forfører en til kunsten, til å formidle mellom kunsten og empirien. Samtidig som det førkunsteriske sjiktet forgiftes av utnyttelsen, helt til kunstverkene utrensker det, overlever det i dem, sublimert. Det er ikke først og fremst idealitet de har, som det at de i kraft av sin åndeliggjøring gir løfter om en sanselighet som er blokkert eller mistet. Denne kvaliteten blir håndgripelig i de fenomenene som den estetiske erfaringen har frigjort seg fra, i reliktene etter en kunst som til og med er kunstfjern og som med rette og urette blir kalt lav, som for eksempel sirkuset… [og fyrverkeriet]

    Godt nyttår fra Den romlige triade!

    * To bøker fra i år gir gode og komplementerende beskrivelser og kritikker av endetiden vi befinner oss i, analyser av hvordan vi har endt opp her, og skisserer veier ut, til noe nytt, på den andre siden: New Radical Enlightenment av Marina Garces (opprinnelig utgitt på spansk i 2015) og On Extinction: Beginning Again At The End av Ben Ware. Mer om disse i det nye året.

  • Knausgård i kapitalocen

    Helt på tampen av dette året, må jeg noe overraskende vedslå at noen av de beste observasjonene jeg har lest iløpet av 2024, har omhandlet Karl Ove Knausgårds romanserie Min kamp. To svært forskjellige sådan.

    Mark Bould kritiserer i The Antrhopocene Unconscious: Climate Catastrophe Culture fra 2021 hvordan Amitav Gosh i The Great Derangement fra 2016 påpeker at fremtidens mennesker vil bli sjokkerte når de i ruinene vil lete i restene av vår samtid, uten å finne klimakrisen nevnt i «den seriøse litteraturen», kun overlatt til science fiction.

    Boulds argument, derimot, er at krise og katastrofe er overalt i kulturen, også i høykulturen.

    (mer…)
  • Et år i Nokia

    Et år i Nokia

    (mer…)
  • Leilighetens oppløsning: Vannlekkasje, veggdyr og virus

    Leilighetens oppløsning: Vannlekkasje, veggdyr og virus

    «Høyrekreftene har fremhevet ‘eierfølelsen’ som verdi i motsetning til fellesskapsfølelsen. Rent parodisk blir denne propagandaen når ‘eierne’ allikevel må organisere seg i ‘sameier’ fordi et praktisk samarbeid nå en gang er nødvendig i vår tids boligområder.»

    Carsten Boysen, intervju, 1983

    «[A]n alien traumatic kernal forever persists in my neighbour – the neighbour remains an inert, impenetrable, enigmatic presence that hystericizes me. […] the monstrosity of the neigbhour, a monstrosity on account which Lacan applies to the neighbour the term Thing (das ding), used by Freud to designate the ultimate object of our desires in its unbearable intensity and impenetrability.»

    Slavoj Žižek, How to Read Lacan, 2006

    «In Land of the Living Dead, for example, a feeling of stability emerges among those who have been able to establish a walled-in society, in which zombies are of little day-to-day concern. But this turns out to be illusory. As they soon come to realize, no human-made structure can withstand the pressure of hundreds of flesh-hungry zombies, if not thosands, slamming up against its doors, walls and windows. In this case as in every case, the barricades will fall. I came to perceive the zombie pandemic as an architectural nemesis.»

    Jacob Lillemose, Architecture Zero, 2022

    En gang stod jeg på badet og pusset tennene. Tankene fløt av gårde til et ubetydelig sted, før jeg plutselig ble dratt ut av tilstanden.

    (mer…)
  • Hvorfor modernisme? Om kaotiske begrep og den pågående debatten om nedvekst

    Hvorfor modernisme? Om kaotiske begrep og den pågående debatten om nedvekst

    Jeg valgte å inkludere modernisme ikke bare som overordnet tema, men også som et ord i undertittelen til min bok På sporet av den tapte fremtid. Hvorfor, spurte en venn.

    (mer…)
  • Retten til mangfold

    Retten til mangfold

    Nedenfor finner du en bra og lesverdig tekst om byen og mangfold. Etter å ha mast på Hannah i noen år om at hun bør tilgjengeliggjøre den bedre, tar redaksjonen i Den romlige triade grep, og legger den ut. Her er altså et utdrag fra artikkelen «Mot en mer kritisk debatt om mangfold i byutviklingen: Henri Lefebvres ‘retten til mangfold’», opprinnelig fra 2019:

    Henri Lefebvres retten til mangfold er ikke like befestet som retten til byen. Samtidig kan vi kjenne igjen hans idéer blant annet hos bevegelser som kjemper mot diskriminering på bakgrunn av etnisitet, kjønn, seksualitet nedsatt funksjonsevne, former for kulturell assimilering, eller for retten til å være annerledes (Butler, 2012). Det som gjør Lefebvres mangfoldsfilosofi spesielt interessant, er hvordan den forholder seg til makt, og til det urbane gjennom dens relasjon til retten til byen (se Lefebvre, 1991, kap. 6; Butler 2012, s. 152-159). Retten til mangfold hjelper en med å forstå mangfold som et konsept fylt av konflikter og motsetninger, et konsept som rommer både makt og dominans, og motstand. Økt kjennskap til og bruk av retten til mangfold kan derfor både være med å repolitisere en postpolitisk debatt preget av vage og positivt ladde mangfoldsbegreper.

    (mer…)
  • Er boligeiere iboende konservative?

    Er boligeiere iboende konservative?

    Skjedde det noe med meg idet bankfunksjonæren trykket på knappen? Den som skapte vel én million digitale kroner og sendte dem over til min bankkonto? Fikk jeg om ikke en ny klasseposisjon, samme interesser som overklassen?

    Jeg har nettopp kjøpt meg inn i det norske boligmarkedet. Vil det si at jeg først og fremst har blitt en boligeier?

    (mer…)
  • Overhørt: Ring under forhuden

    Sommerro, Solli plass. Torsdag 19. september 2024. 14:00. Fem fine fyrer, 35-40 år, lyst kort hår, varianter av lyseblå skjorte. Finance bros, tar en pils i sola på uteserveringen. Jeg prøver å jobbe, men forstyrres av følgende fragmenter fra finansbrødrenes samtale:

    «Ja, kan du gi meg et godt lån da?»

    Gutta ser bort på en fyr noen bord bortafor som møter en dame. De jazzer seg opp og en av dem sier flaut høyt: «Wowowwoow, noen har ordna seg!!!»

    «Så, leiemarkedet, det er ikke SÅ jævlig bra som de skal ha det til, ass. Han jeg leier ut en leilighet til, i Asker, meldte meg og sa han ikke gadd å betale 28K lenger, og flytta til Drammen.»

    «Ja, hørte på kontoret at Storebrand setter ned renta i morra, da»

    En av dem lener seg nonchalant mot oss på nabobordet: «er det veiarbeidet bråkete for dere også eller, jenter?»

    «Golfklubbene i Stockholm ER så bra, de. Middagene kosta sånn 190kr og en halvliter bare 88?!?! Men ja, så jeg fridde til dama da.»

    «Nei dæven – GRATTIS! Hvordan fridde du, da? Putta en ring under forhuden og bare SJVOPPP!??»

    «ÆHæhhhæhhhæh»

    «Faen, Sverige er så kult, slott overalt liksom»

  • Plagiatparanoia, den kulturelle logikken til teknoføydalismen?

    Plagiatparanoia, den kulturelle logikken til teknoføydalismen?

    Plagiering bedrives og diskuteres overalt. Hvis det ikke er forhenværende kunnskapsminister Ingvild Kjerkol som er på ferde, så er det fremadstormende Kunstig Intelligens som sømløst suger til seg andres setninger inn i malstrømmen, og gulper dem opp igjen.

    Plagiat er plagsomt komplekst. På den ene siden er plagiat det perfekte symptom på stillstanden kjent som senkapitalismen (som i økende grad ser ut til å erobres av teknoføydalismen), hvor ingenting nytt skjer. På den andre siden er ideen om et selvstendig arbeid som noen så skulle stjele en illusjon det er vanskelig å tro at noen andre enn borgerlige patentadvokater virkelig kan stå inne for. I tillegg er det blitt personlig. Jeg har blitt plagiatparanoid: jeg er både redd for å blir frastjålet, for å ikke bli frastjålet, men også redd for å stjele.

    *

    For en stund siden leste jeg en notis i Morgenbladet, utformet som en nekrolog: «Tekstlikhet (2024-2024)». Nord Universitet landet på at politiker Kjerkols masteroppgave inneholdt plagiat. Notisforfatteren tok dermed til orde for at vi kunne gravlegge dette ordet – «tekstlikhet» – som lenge hadde spunnet rundt politikerens akademiske arbeid. Vi måtte heller snakke om: «Juks. Fusk. Plagiat».

    Jeg har imidlertid blitt plagiert i Morgenbladet en gang, i 2021. Da gjorde redaksjonen alt for å overbevise meg om det motsatte, det var ikke en gang snakk om tekstlikhet.

    (mer…)
  • Sommeren jeg trodde Hydro Texaco trengte meg

    Sommeren jeg trodde Hydro Texaco trengte meg

    Jeg tror det var på ungdomsskolen at jeg for første gang innså at det fantes oss som hadde «arbeidstakerforeldre» og dem som hadde «arbeidsgiverforeldre» – og at dette i stor grad betød at jeg måtte jobbe hardere for det meste her i livet enn andre. Mens noen av femtenåringene jeg kjente fikk tjent seg nok penger til å kjøpe et par Miss Sixty-bukser ved å sortere noe brev på kontoret til faren sin, eller som avløser på familiegården, hadde mange av oss ingen vi kunne få jobb og penger fra. Jeg kan huske at jeg klagde til mamma over at det var så urettferdig at alle jeg kjente som hadde fått jobb hadde fått det fra familiemedlemmer, og at jeg skulle ønske jeg kom fra en arbeidsgiverfamilie (kjenner jeg henne rett svarte hun nok et eller annet revolusjonært i møte med min klagesang over å være del av arbeiderklassen, men det skulle ta meg en god del flere år til før jeg innså og satte pris på at jeg delte hus med en kamplysten og revolusjonær feminist uten penger på bok). Noen år senere hadde jeg «blitt voksen» og skulle prøve å ordne meg jobb selv. På «det åpne marked». Og det er denne fasen jeg ble kasta hardt inn i da jeg her om dagen plutselig befant meg dypt nedi midten av 2000-tallet i Gmailen min, nærmere bestemt 2005.

    (mer…)