Den 18. september 2022 var det et «National Moment of Reflection» for den nylig avdøde Elizabeth II, og hele London var et monument, en gigantisk helligdom for dronningen: bilder av dronningen på alle tenkelige overflater, på digitale reklameskjermer i undergrunnen, på enorme reklameskilt, i butikkvinduer, i aviser, i blomsteroppsatser; en kilometervis lang kø for å passere forbi kisten; en opphevelse av hverdagslivets normer, spontane utbrudd; enten en ville det eller ikke ble en innlemmet i sorgritualet. Jeg befant meg i et lite museum i sørøst-London. Jeg fikk tildelt et merke til å ha på jakken: «I spent the Queen’s Funeral Bank Holiday at Museum of Neoliberalism».
Muséet eksisterer ikke lenger: Bygningen det lå i ble revet som en del av et utviklingsprosjekt som skulle bygge luksusleiligheter – en skjebne muséet deler med utallige steder for kollektiv motstand, kunnskapsdeling og kulturell produksjon i gentrifiserte byer verden over – et resultat av den nyliberale politikken muséet nettopp forsøkte å undersøke. Det fremstilte historien om nyliberalismens inntog i Storbriannia og den påfølgende kollapsen av etterkrigstidens velferdsstat, med sine sosialistiske elementer, som National Health Service og delvis sosial boligpolitikk. Mon tro hva som kunne skjedd dersom det «nasjonale refleksjonsøyeblikket» hadde blitt formet i dette muséets ånd.
Det dekket mange aspekter av nyliberaliseringen, fra politisk økonomi til arbeid, fra kultur til geografi og det urbane, til hverdagslivets psykososiale dynamikk, og sammenhengen mellom alle disse. Jeg ble presentert for en oversikt over privatiseringen av ulike instanser i Storbritannia fra slutten av 70-tallet (en svært lang liste); en hanske fra et Amazon-varehus med innebygde sensorer som kunne plukke opp arbeiderens bevegelser og kroppslige tilstand; en slags detektivtavle med rød tråd mellom bilder og lapper som viste til ulike aspekter ved den globale nyliberale verdensorden; en montasje om 90-tallets lad-kultur og grønnvaskede reklamekampanjer; og mye annet. Muséet klarte, på en måte som bøker ikke ville klart i så stor grad, å skape et dialektisk bilde over det moderne Storbritannia og hvordan det oppstod. På den ene siden var det helt konkret og partikulært, og på den andre siden helt generelt, slik at en ikke mistet de helt brede systemene av syne. I et kort blaff fikk en innsikt i hvordan bestemte økonomiske og politiske idéer får utslag i de mest konkrete materielle og psykologiske aspektene ved livet.
Det objektet jeg nå husker best fra besøket, er et tverrsnitt av en vegg, med kledning, isolasjon og det hele. Veggen var fra Grenfell Tower, en 24-etasjes blokk i vest-London, hvor det oppstod en stor brann den 14. juni 2017, akkurat ni år siden i dag. Brannen tok livet av 72 mennesker, inkludert 18 barn. Jeg kunne huske NRKs dekning av brannen, men ikke stort mer. Hva gjorde tverrsnittet i dette museet? Det er åpenbart: Katastrofen må, som så mange andre små og store katastrofer, spores tilbake til nyliberalismen. Vi har å gjøre med en kapitalistisk unaturlig katastrofe. Den, som alt annet inne på museet, utgjør en synliggjøring av de økonomiske, politiske og kulturelle kreftene som regjerer i byer verden over. Dette blir klart om en ser forbi de begrensede forklaringene i for eksempel NRKs dekning: En person setter på en ovn og sovner, brannen sprer seg i brannfarlig kledning som ikke burde ha vært installert, mennesker gjør feil, beboerne i blokken blir fortalt at de skal «stay put» og ikke forlate bygget. En lignende forklaring gis i den 1700 sider lange rapporten som ble publisert i 2024. Brannen var
the culmination of decades of failure by central government and other bodies in positions of responsibility in the construction industry to look carefully into the danger of incorporating combustible materials into the external walls of high rise residential building and act on the information available to them
Selv om de selvsagt er inne på noe viktig, overser disse forklaringene sentrale strukturelle betingelser som gjorde brannen mulig: et deregulert boligmarked, som gjør valget av enkle og billige materialer og løsninger rasjonelt gitt press fra den dominerende insentivstrukturen; en institusjonell og materiell infrastruktur styrt av profittmaksimering. Brannen synes å være et resultat av en bredere struktur som opererer som den skal, ikke først og fremst et resultat av et system som feiler på ulike måter. Den er et uttrykk for et vanvidd som finnes i byens politiske og materielle virkelighet. Dette er en virkelighet hvor hvordan noe fremstår er viktigere enn hvordan det faktisk er. Grunnen til at den nye brannfarlige kledningen ble innstallert kommer klart frem i den overnevnte rapporten: the «initial motive for cladding Grenfell Tower was to improve its physical appearance and to prevent it looking like a poor relation» relativt til andre bygninger i den ellers rike bydelen North Kensington. Slik en graffiti like ved Grenfell formulerer det: «Measures put in place to make Grenfell Tower look better, no measures put in place to keep residents safe!!!»
I boken Show Me The Bodies viser Peter Apps – en journalist som et par måneder før brannen publiserte en artikkel om brannfarlig kledning i flere London-blokker – at faktorene som muliggjorde brannen ligger i de omkringliggende institusjonelle strukturene, forankret i markedslogikk, ikke hos enkeltmenneskers valg, isolert sett:
The world that gave us Grenfell Tower fire looks irredeemably dishonest. It is a story of corporate structures that allowed human beings to abandon their own conscience and sense of agency and to think only about sales and profit margins. Government institutions placed ideology above human lives at every turn. Listening to the evidence of the people within these structures over the years, one leaves with a profound sense that they felt trapped. They simply served as drones, turning the wheel of a machine far beyond their control.
Innenfor en slik maskin, bør ikke skylden legges på «corporate greed» eller andre laster ved individer eller grupper (selv om mange ulike aktører selvsagt bør holdes juridisk ansvarlig), men mot maskinen selv. Katastrofer som brannen i Grenfell Tower (Apps dokumenterer en mengde tilsvarende branner bare i London) må leses som konsekvenser av et system som tilsidesetter menneskets og naturens gode. Responsen på katastrofen førte forståelig nok til en kampanje rettet mot bruken av den brannfarlige kledningen, og myndighetene ble etter press fra Grenfell-overlevende tvunget til å fjerne slik kledning fra flere andre blokker, noe som blant annet forhindret spredningen av en brann i en blokk i øst-London om sommeren 2020. Men en respons som retter seg mot de bakenforliggende strukturene, og som sikter mot en total transformasjon av disse, er nødvendig. For Grenfell er bare én spesielt synlig urett av en type som forekommer hver dag verden over, slik Museum of Neoliberalism for eksempel dokumenterte, og som hver og én taler for en bevegelse bort fra systemet som gir opphav til dem, for en kamp for et system som er rettet mot det gode. Apps formulerer det slik:
As we stand on the brink of a century when the consequences of the same deregulated economy that gave us Grenfell threaten to set the whole world on fire, it is a fight we must all join in some way. And in any small victories that follow, we can at least glimpse the shadow of a better world.
Den 7. mars 2023 vandret jeg langs motorveien Westway i vest-London på leten etter et bestemt kryss; stedet der J. G. Ballard angivelig la handlingen i sin roman Concrete Island, hvor en arkitekt kjører av Westway og blir strandet i trafikkøyen, og finner en slags ny tilværelse der. Ballard ønsket i romanen, som i Crash og High-Rise, å avbilde det teknologiske landskapet vi beveger oss i. Han sier i et intervju: «What’s so interesting about the technological landscape is the way it plays into people’s hands, people’s possibly worst motives». Endelig fremme ved krysset får jeg øye på en blokk på den andre siden av motorveien, tilfeldigvis: Grenfell. Brannen spant ut av det teknologiske og institusjonelle landskapet som stadig preger beslutningstagere, og oss alle, men som ikke måtte være slik. Grenfell kunne vært et av objektene i Ballards Atrocity Exhibition: en enormt tragisk synliggjøring av den underbevisste logikken og affektive dynamikken som preger London og resten av verden (Siddharta Deb beskriver det ballardske ved tragedien og det nyliberale bakteppet her). En annen graffiti formulerer spørsmålene som oppstår: «Why do we the working class have to suffer once again? What gives the T.M.O the right to put money before our lives?». Vi er nødt til å undersøke landskapet som gjør dette mulig: det psykososiale feltet, de materielle forholdene, og deres sammenveving i Ballards «indre landskap»: «an imaginary realm in which on the one hand the outer world of reality, and on the other the inner world of the mind, meet and merge». Veien til noe annet må finnes et eller annet sted der.
«[M]y relation to the academy has always been uh difficult. The way in which I understood theory – primarily through popular culture – is generally detested in universities. Most dealings with the academy have been literally – clinically – depressing.»
Mark Fisher
Kort tid etter Mark Fishers død ble den ene og den andre interessante bloggposten plukket opp igjen eller funnet frem fra dypet, så vel som en og annen spilleliste.
Noe av dette skulle med tiden bli formalisert, som på sett og vis bryter litt med popfilosofien og den uformelle formen pop, mixtapes og bloggmediumet representerer, men som – som vi vil komme tilbake til – vi på dialektisk vis selvsagt bare må leve med fordi vi har å gjøre med en synergi mellom ulike former heller enn en utslettende motsetning.
Mange av bloggpostene endte eksempelvis i 2018-samlingen oppkalt etter hans blogg: k-punk: The Collected and Unpublished Writings of Mark Fisher (2004-2016), mens hans fem siste forelesninger ble transkribert og samlet av en av hanss studenter, Em Colquhoun, i Postcapitalist Desire fra 2021.
Min kjæreste kom hjem klokken tolv på kvelden en av ukedagene i forrige uke, og satt og fiklet på mobiltelefonen. Kort tid etterpå fikk jeg en epost med en billett til Liv Gulbrandsens stykke Hold kjeft, det er Ibsen! på Nationaltheatret. Jeg måtte visst også se det, for det hadde blitt satt opp på ny.
Så jeg møtte opp alene i den pompøse stuen i Oslo sentrum, hun fant det billigste setet på OBOS-rabatt til meg helt øverst på en av sidene hvor jeg satt meg til rette med en pils godt forberedt på at det visstnok tok litt lang tid før det tok seg opp.
Et korrespondentbrev fra Durham av gjesteskribent Peder.
Jeg befinner meg for tida på utveksling i Durham. Jeg har lenge hatt en aversjon mot britisk politikk, kanskje fordi det stort sett har vært så nedslående. Nå har jeg imidlertid innsett at jeg må legge vekk min mentale beskyttelsesmekanisme og sette meg inn i hvor den politiske vinden blåser her på øya.
«Populismens forhold til konservatismen er tvetydig. Vi er klart verdikonservative, vi aksepterer og anerkjenner de grunnleggende verdier folk holder høyt i dette samfunnet, vi har ikke noe ønske om å ‘rive ned’. »
Ottar Brox, Vår kirke, 1971
«Alt standspreget og stillestående damper bort, alt hellig vanhelges, og menneskene tvinges endelig til å se på sin livssituasjon, sine gjensidige forbindelser med nøkternt blikk.»
Arkitekturopprørets leder, psykolog Saher Sourouri påpekte for noen år siden at vi bedømmer bygg på samme måte som vi velger vår partner, på utseende. Den gang virket det så enkelt, men da årets Hederspris forleden skulle deles ut, var det brått blitt vanskelig.
Opprørerne skulle både dele ut sin Grøsspris og sin Hederspris. Der deres avstemning klarte å lande hvilket bygg som var styggest i landet, klarte de ikke å bestemme seg for hvilket bygg som var vakrest. Deres «tellemaskin» hadde visstnok gått «i surr» på grunn av stort digitalt påtrykk: «Vi vet derfor ikke nøyaktig stemmetall for disse kandiatene.»
For speil, speil på veggen der, hvem var vakrest i landet her av det klassiske tilbygget til Blindern Studenthjem og det nye resepsjons- og restaurantbygget på Lothepus Camping i Odda?
Jeg trodde at man som seg hør og bør sluttet å feire bursdag idet man bikket 30, men som Molly Nilsson ropte ut fra scenen på Blå på lørdag, så var det dagen for dem med bursdag, om du så hadde hatt bursdag dagen før – som jeg – den samme dagen eller dagen etter, eller når som helst, egentlig.
Jeg har ikke hørt ordet bursdag bli nevnt så nevrotisk siden Bright Eyes’ «At the Bottom of Everything», men det var utvilsomt noe vakkert i det å feire en kollektiv fødselsdag.
Jeg vet ikke hvordan Nilsson fremførte konsertene sine for femten år siden, men da jeg falt for det første albumet, var det som ung emo, om ikke estetisk så, ja, emosjonelt, med iPod. Konserten og musikken i helgen var heldigvis langt mer livlig, uten at alvoret var fraværende. Flere av sangene som ble spilt, kom fra årets album Amateur og fjorårets Un-American Activities, som begge er sjokkerende bra. Sangen «Excalibur» fra sistnevnte er nettopp et oppgjør med melankoli og insisterer på behovet for å se fremover.
I sommer lanserte Zarah Sultana og Jeremy Corbyn et nytt politisk parti, enn så lenge kjent som Your Party. Allerede har partiet fått over 600 000 medlemmer, og er med det størst i landet. Nok en gang ser vi altså ansatsene til hva Richard Seymour sist gang Corbyn tok av i offentligheten omtalte som «den radikale politikkens rare gjenfødsel». En britisk roman fra 1982 kan forberede oss på hva slags motstand en slik radikal bevegelse vil møte.
Partiet har enda ikke spikret fast et program, men vi kan anta at det vil fortsette et eller annet sted i nærheten av der «corbynismen» slapp før den ble kuppet av Keir Starmer og andre dypt konservative stemmer innad i Labour i etterkant av den britiske medias vedvarende kritikk av bevegelsen. Corbyn burde gjort mer mot antisemitisme i partiet, noe han med rette ble kritisert for. Corbynismen burde imidlertid fortsatt styrt partiet.
«We should first perceive the catastrophe as our fate, and then, projecting ourselves into it, we should retroactively insert into its past (the past of the future) counterfactual possibilities on which we can act today.»
Slavoj Žižek
En sorg, vel å merke en privilegert sådan, jeg bærer, kommer av at jeg sannsynligvis ikke kommer til å besøke New York med det første. Av ulike årsaker har jeg ikke vært der siden 2016, og jeg gledet meg til å reise tilbake neste år, ti år etter hva som fortsatt fremstår som et svært skjebnesvangert år, og ikke bare for meg.
Da jeg ankom rundt nyttår, rammet en snøstorm byen. Jeg husker universitetet jeg gikk på, New School, åpnet sine dører for studenter som manglet et trygt hjem. De store veiene i sentrum ble stengt for all trafikk bortsett fra nødetatene, og jeg minnes en mann som gled nedover Broadway på ski dagen derpå. Alt dette fremstod av en eller annen grunn helt naturlig. Byen er full av økonomiske, kulturelle og altså klimatiske kontraster, hvis det er iskaldt om vinteren, blir det fuktig og svært varmt mot våren.
I midten av april, kort tid før demokratene skulle velge sin presidentkandidat, var det en optimistisk stemning i Greenwich Village. Vi var om lag 30 000 fremmøtte for å kjenne varmen, kjenne det brenne, feel the bern. Før Bernie Sanders skulle tale mot oligarkiet på Washington Square Park rett nedenfor universitetet, varmet en rekke andre opp, med appeller fra blant annet de kjente new yorkerne Spike Lee og Rosario Dawson.
«Ingen slagord» heter det i i Høyre sin nye kampanje synlig overalt på digitale skjermer rundt om i byen. Rett nedenfor følger en linje med «bare» dette eller hint. «Bare mer politi og forsvar», «bare lavere skatter» og så videre.
Dag Solstad påpekte i Arild Asnes 1970 at høyresiden lider av en frykt for slagord. I romanen fra 1971 beskriver Solstad en anti-krigsdemonstrasjon utenfor USAs ambassade i 1962, hvor hovedpersonen deltar. De fremmøtte, radikale demonstrantene langer ut mot USA og deres eskalering av hva som i ettertiden har blitt kalt Cubakrisen, hvor verden med rette var redd for en mulig atomkrig.
På den andre siden av veien, minnes hovedpersonen, «stod noen ungkonservative, ulastelig antrukket med paraplyer i hendene og hva de skrek husker Arild Asnes godt.» Han forsetter:
«Heia Kennedy, heia Kennedy (hvorfor kan ikke ungkonservative finne på ordentlige slagord? Hvorfor må de alltid ta sine heiarop fra Store Stå på Bislet? Svar: Hvis de begynte med politiske slagord, ville fascismen tyte ut av språket deres. Derfor må de fortsette å synge ‘Seier’n er vår’ og heia Nixon, heia Johnson, heia Kennedy. Ja, vel, men finnes det noen annen årsak til at de brøler åndsforlatte slagord i stedet for politiske slagord, enn at det er noe de frykter ved bruken av politiske slagord?).»
I lys av Klassekampens omfavnelse av Nerdrumskolen, kan vi spørre: Hva skjer når venstresiden blir konservativ?
Det er ihvertfall ikke første gang i historien så er tilfellet. Men før vi sammenligner en tendens i Klassekampen med fortiden, må vi først spørre om en avis som Klassekampen kan sies å ha en tydelig profil, foruten å være den brede venstresidens dagspresse.
Jeg risikerer kanskje å miste deg i noen detaljer her helt i begynnelsen, men bær med meg (eller hopp ned til prosenttegnet rett nede i teksten). Som tidligere nevnt her, har Bernhard Ellefsen, Morgenbladets kulturredaktør, skrevet en analyse av kulturens brått reaksjonære vending. Forleden skrev Ellefsen nok en treffende kommentar, denne gangen om Klassekampens dekning av Familien Nerdrum, Nerdrumskolen og «figurativ» kunst mer generelt. Rett etterpå svarte Klassekampens kulturredaktør på tiltalen med hva som kanskje kan kalles en noe bråkjekk tone. Bendik Wold hevder at Klassekampen overhodet ikke har hatt en «linje» i denne saken, slik Ellefsen hevder. Wold fortsetter med å slå fast at det er overraskende at en avisansatt som Ellefsen kan gjøre som folk flest, nemlig å mistolke en eller flere avissaker som avisens standpunkt.
Det bør imidlertid være åpenbart at Klassekampen er villige til å innta en kulturkonservativ posisjon i en rekke saker. Og selv om mye av musikk-, litteratur- og kunstdekningen ellers ikke gjør det, gjelder det særlig ulike ledere og kommentarer i avisen, særlig av interne, men også av en del av de eksterne bidragsytere. Ellefsen viser først og fremst til Bjørgulv Braanens kommentar om Nerdrumskolen, som han enkelt plukker fra hverandre, men vi kunne også trukket frem Tommy Olssons. I Klassekampen skriver den kjente kunstkritikeren rett ut det følgende i sin kommentar om Nerdrumskolen: «jeg er ettertrykkelig blitt bedt om ikke å skrive noe kjipt om disse sjarmerende raringene.»
Den romlige triade 